Sønnen Teo ble påkjørt og drept på E16: – Nå må noe gjøres med veien

«Teo er påkjørt, og jeg tror det er alvorlig».

Det var telefonbeskjeden Munmanee Phukhang (42) fikk fra sin daværende kjæreste, Morten Frog, for snart ni år siden.

Hennes sønn skulle bare krysse veien. Men 18 år gamle Teo – med livet foran seg – kom ikke lenger.

– Jeg visste det var over, sier Munmanee om telefonen hun fikk den gang.

Blikket og ordene blir hengende stille i luften. Så gjentar hun:

– Jeg visste at han ikke var mer. Ferdig. At han var død.

Den ene bilen stanset, den andre gjorde det ikke

Tirsdag 21. oktober 2014. Alminnelig høstlig ettermiddag. Duskregn, mørkt, småkjølig.

Bare minutter før gatelysene automatisk tennes klokken 18, krysser to kamerater fotgjengerfeltet over E16 på Sollihøgda på grensen mellom Bærum og Hole kommune.

Det er 60-sone på stedet. Fotgjengerfeltet ligger på en svak bakketopp.

Natthaphon Teo Phukhang går først. Vennen like bak.

Det kommer en bil fra sør og en bil fra nord. Den ene stanser for de unge mennene. Fører av bilen sørfra ser ikke de kryssende.

– Han landet her borte, forteller Munmanee og peker på veien et godt stykke unna.

Ifølge politiets rapport blir Teo truffet av bilens venstre side. Han slenges mot frontruten og kastes 12 meter av gårde.

Skrekkslagen blir vennen vitne til ulykken.

– Det er vondt å være her, bemerker Munmanee etter å ha tent lys og lagt ned blomster på stedet.

Ulykkesveien E16

I perioden 2012–2021 har det skjedd 118 personskadeulykker der 6 personer ble drept og 29 hardt skadet på strekningen E16 mellom Sandvika og Hønefoss.

Det viser tall fra Statens vegvesen.

– Strekningen gjennom Hole kommune har flest personskadeulykker totalt og også flest antall ulykker når det gjelder hardt skadde og drepte, sier Roar Olsen hos Statens vegvesen.

– Veldig belastende

Ordfører Syver Leivestad (H) i Hole kommune er opprørt over at veien ikke blir prioritert.

– Det må gjøres noe. Det er alvorlig. Dette berører lokalbefolkningen, sier han.

Strekningen mellom Skaret og Hønefoss ble også skrotet i fjorårets statsbudsjett.

– Om to år er veien frem til Skaret ferdig. Om det ikke bevilges penger i statsbudsjettet i 2024, vil den planlagte firefeltsveien avsluttes der. Det er jo meningsløst! Trafikken er helt Texas.

Han sier de må ha helt ny vei, «den må bredes ut, ha midtdeler».

– Veien frem til Skaret er ferdig om to år. Om det ikke bevilges penger betyr det at den planlagte firefeltsveien fra Sandvika til Hønefoss avsluttes ved Skaret. Helt håpløst. Da vil bilene komme kjørende i 110 kilometer i timen og rett på en ferist, en 70-sones tofeltsmotorvei.

Ordførerkollega Kirsten Orebråten i nabokommunen Ringerike er enig:

– Ulykkene har vært veldig belastende, og vi tenker på de pårørende som sitter igjen. Jeg synes det er arrogant av departementet ikke å tenke litt annerledes. Nå må noe gjøres med veien.

Statssekretær i Samferdselsdepartementet Tom Kalsås (Ap) sier det er behov for ytterligere tiltak på strekningen Skaret – Hønefoss for å bidra til færre alvorlige ulykker.

– Dette er en tofelts landevei uten midtrekkverk og med høy ÅDT og som har generelt høy risiko for alvorlige trafikkulykker. Det er derfor dessverre ikke helt uventet at det skjer mange alvorlige trafikkulykker på denne veien.

Han legger til at Ringeriksbanen og E16 Skaret – Hønefoss videreføres som et fellesprosjekt – og at prosjektet vurderes i forbindelse med Nasjonal transportplan som skal legges frem neste vår. Strekningen er en del av Nye veier sin portefølje.

Snakket med håndtrykk

Morten Frog, tidligere stefar til Teo, bodde like ved ulykkesstedet da hendelsen fant sted.

– Jeg fikk en fornemmelse av at noe hadde skjedd og satte meg i bilen og kjørte, sier han.

Sjokket var stort da han innså det var Teo som lå på bakken.

«Hører du meg, klem hånden», sier Morten til Teo mens de venter på ambulanse.

– Jeg skjønte det var tankevirksomhet og sa til Teo at dette skal gå bra, snart er vi på sykehuset. Jeg forstod at han var frustrert og redd. Så spurte jeg Teo om det var greit at jeg parkerte bilen for å bli med ham i sykebilen.

«Klem meg to ganger for ja», ba Morten.

Responsen var to harde trykk, forteller Frog,

På vei til Ullevål ringer Morten Munmanee hjemme på Hønefoss.

– Jeg var på kjøkkenet da han ringte. Jeg bare gråt og husker nesten ingenting fra den dagen, forteller hun.

På sykehuset blir Teo lagt i kunstig koma, og Morten får beskjeden: Blødningene i hodet er så kraftige at de ikke ser skadestedet.

– Av den grunn turte ikke legene å gå inn og drenere for å dempe trykket, forklarer Morten.

Fikk dødsbudskapet ved sykesengen

Munmanee og eks-svigermor og «bestemor» Ingelin Hagen reiste snart etter til Ullevål.

– Klart, vi var jo i sjokk, men i slike situasjoner blir jeg helt rolig. Munmanee derimot lukket seg helt, stakkar, sier hun.

I en tilstand av utrøstelig sorg, går mor ut og inn av sykerommet hvor sønnen ligger intubert.

– Jeg gråter og holder hånden til Teo da legen kommer inn og gir meg beskjeden.

Men hun visste det allerede. At det ikke var håp. Likevel treffer ordene med nådeløs kraft.

«Sønnen din, Teo, er død».

Sammen i sorgen

Sjåføren som kjørte på Teo, en mann i 60-årene, fikk førerkortet beslaglagt.

Ett år senere ble han frikjent for uaktsomt drap. «Det regnet og var mørkt da ulykken skjedde, og retten mener at sjåføren trolig ble blendet av en møtende bil».

– Vi skjønner jo at det var en ulykke, men det føles så urettferdig, sier Ingelin.

Munmanee nikker. Det første året etter ulykken klarte hun ikke se bilder av sønnen. Det gjorde alt bare verre og gråten kunne bli ustoppelig.

– Jeg kunne ikke jobbe. Bare sov. Gråt.

De vondeste tankene ga etter hvert slipp. Mye takket være «bestemor» Ingelin som dro henne ut av boblen og med på ting.

– Vi har alltid hatt et tett forhold. Men det er klart, dette knytter oss sammen. Nå er jo hun dessuten gift med sønnen til venninnen min, sier Ingelin og slipper en forløsende latter.

«Lever» videre i andre

Da familien var samlet på sykehuset, kom spørsmålet om organdonasjon opp. Munmanee samtykket da legene spurte henne.

– Teo reddet seks personer med blant annet sine lunger, hjerte og nyrer. Det er ganske flott, da. Livet går jo videre. Er det ikke både fint og rart, spør Ingelin underfundig mens munnen blir et skrått smil.

– Hvordan føles det i dag, Munmanee?

– Det er godt å tenke på. Teo har hjulpet andre. Hvis de ikke hadde fått organene, hadde de kanskje vært døde.

Munmanee og Ingelin er på bølgelengde med resten av innbyggerne i Hole og Ringerike. De har ventet lenge nok.

– Noe må gjøres med veien. Ellers kommer flere til å miste livet.