Ble skutt i ryggen på Utøya: – Nå smiler livet

«Plutselig ble det helt stille, og jeg hørte skritt. Så skjøt han meg. Jeg kjente ikke hvor, men det føltes ut som om bena mine var borte. Jeg var helt sikker på at nå dør jeg, derfor skrek jeg noe til de andre om ting de skulle si til foreldrene mine.»

Dette skrev 17 år gamle Marte Ødegården på bloggen sin etter 22. juli. Hun var skutt i ryggen, og svevde i flere dager mellom liv og død på sykehuset.

I juni ni år senere skriver Marte dette på Twitter:

– Jeg har det egentlig ganske bra. Jeg har fysiske skader jeg aldri blir kvitt, men jeg har lært meg å leve med dem. Jeg føler at jeg har det veldig bra og lever et normalt liv, sier Ødegården.

26-åringen er folkevalgt i Kongsberg og straks klar for jobb ved Fagskolen Tinius Olsen. Og sier at noe av det viktigste ni år etter Utøya er å ikke bare være Utøya-Marte.

– 22. juli er en del av min historie, men det skal ikke få definere meg som person.

• Fem år etter Utøya

Veien tilbake

Etter 22. juli lå hun fem måneder på sykehuset. Årene etterpå var preget av opptrening, av psykologer, av traumene som stadig dukket opp igjen. Men alt på sykehuset visste hun: hun skulle ikke la dette stanse henne.

Hun tok noen runder med seg selv, fant ut hva hun ville med livet. Og begynte å jobbe for det.

Den gang ville hun ikke trodd at hun ni år etter 22. juli skulle stå med to bachelorgrader under beltet og fast jobb fra månedsskiftet.

– Det var lenge bare et håp, et mål og en drøm. Etterhvert som jeg har fått til mer og mer, har jeg sett at ting er mulig. Det har bare økt motivasjonen min.

Livredd på universitetet

I juni gikk Marte ut av økonomistudiet med karakterkortet fullt av A-er. Slik var det ikke med den første bachelorgraden, i europastudier ved Universitetet i Oslo. Den brukte hun et år ekstra på. Og karakterene var langt unna det en skoleflink jente vanligvis ville fått.

Hun klarte ikke konsentrere seg. Frykten var altoppslukende.

– Jeg hadde brukt opp all energien jeg hadde på kollektivtrafikken opp til Blindern. Fordi jeg var redd for at kofferten en mann hadde med seg var en bombe. Eller at det var noen som skulle løpe inn i forelesningssalen da jeg satt der.

Hun understreker at hun anser bearbeidinga av terroren som et livsprosjekt, og aldri vil bli helt ferdig med den. Selv om det ikke er noe som kontrollerer livet hennes mer.

Går bra med flertallet

Marte Ødegården er ikke alene. Ifølge Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS), som nylig har gjennomført intervjuer med de overlevende og foreldrene deres, har over halvparten få psykiske og fysiske plager. De fleste melder også at de er helt eller delvis tilbake i normal funksjon.

Men mange sliter fremdeles kraftig med «betydelige posttraumatiske reaksjoner, angst og depresjon, søvnvansker, hodepine, smerter og utmattelse», ifølge forsker og psykolog Kristin Alve Glad ved NKVTS.

• Funn i Utøya-studie overrasker: – Bør få konsekvenser

Stolt av seg selv

Men ifølge Glad beskriver mange også at de har opplevd positive personlige endringer gjennom bearbeidelsen av terroren.

– Ni år etter terroren forteller cirka to tredjedeler at de setter mer pris på eller får mer ut av livet, kjenner økt nærhet til andre eller har oppdaget hvor flotte andre mennesker kan være. Like mange forteller også at de siden terroren har erfart at de kan takle vanskeligheter, eller oppdaget at de er sterkere enn de trodde de var, sier hun.

Dette fenomenet kalles posttraumatisk vekst. Og den veksten har Marte kjent på.

– Det er noe av det jeg har lært etter hvert, jeg har klart å stå i det, og å håndtere det når det har blitt jævlig. Og det er egentlig mye av grunnen til at jeg er der jeg er i dag. Jeg er veldig stolt av at jeg har kommet dit og har et så godt liv som jeg kan få, sier hun, og legger til:

– For uansett hvor mye støtte man har og mange gode folk rundt seg, profesjonelle, familie og venner, så må du gjøre jobben selv. Det er ingen som kan gjøre det for deg.

• Ni år etter terroren merkes fortsatt tapet i politikken