Boka «XTRM – Krig i Oslos gater» blir gitt ut mandag på Aschehoug forlag. Sammen med journalist Haakon Larsen har Jan Kallevik sett tilbake på de harde frontene mellom det han kaller «ekte skinheads», som seg selv, og nynazister.
– Det er en voldsom bok. Men det er en fortelling som jeg føler er viktig, ikke bare for meg selv, men også som en del av Oslos historie, sier Kallevik til NRK.
– Jeg var fryktelig stolt over samholdet som var blant vennene mine, vi var som en familie. Jeg var i den harde kjernen, som var veldig momentante. Andre var mer laidback. Skinheads er ikke en homogen gruppe.
Var du redd når du trakk finlandshetta over hodet og slo løs på nynazister?
– Egentlig ikke. Det er noe man føler at man strengt tatt ikke har tid til, eller kan være.
Konfliktnivået mellom antirasister og rasister var høyt på 90-tallet.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Bildet er fra en reportasje om nynazisme fra 1987, og viser en nedtagget vegg i Oslo.
– Ville ikke ha dem her
Han forteller at skinheads egentlig oppsto i Storbritannia på 60-tallet, og var britisk arbeiderklasseungdom som hørte på blant annet ska-musikk. Og de må ikke forveksles med nynazistene, selv om det er en del som forbinder dem med nynazismen.
– Skinheads var ikke rasister. Men på slutten av 70-tallet forsøkte National Front å rekruttere skinheads som fotsoldater inn i sin politiske kamp. Vi kalte dem boneheads, sier Kallevik.
Han sier at de to gruppene var svært ulike, selv om mange skinheads også var patrioter.
– Vi følte at det var veldig feil at vi skulle få skylda for nynazistenes handlinger i Oslo. Vi likte dem ikke, de fortjente ikke å være her, og de skapte bare problemer, sier Kallevik.
– Det ble mye slåssing, og på et tidspunkt erklærte vi krig mot dem. Da skjedde det mye rart.
Kallevik synes nynazismen har dårligere kår nå enn på 90-tallet.
– Folk i dag følger med, og nynazistene kan ikke gjøre som de vil. Det blir ikke godtatt, og det er veldig bra for Oslos befolkning.
- Les også:
- Les også:
