– Jeg er ikke kjent med at noen fra politiet har gått denne ruta før, sier den pensjonerte politimannen Tore Kampen.

Ruta han snakker om er en sti gjennom skogen mellom Orderud gård og et boligfelt noen hundre meter unna. I forbindelse med TV-serien «Gåten Orderud» ville Kampen og journalist Øystein Milli sjekke om dette var en aktuell fluktrute. For om den var det, ville et tips politiet valgte å legge til side i etterforskningen bli betydelig mer interessant.

De to går fra boligfeltet. Det er 500 meter i luftlinje, men litt lenger når man går. Når de kommer ut av skogen og oppdager at stien de har fulgt ender bare noen meter unna innkjøringen til kårboligen, blir de først forbløffet. Med denne fluktruta ville ikke gjerningspersonene trenge å være synlige for tilfeldig forbipasserende mer enn noen sekunder.

Milli spør politimannen om det kan finnes noen bedre fluktrute enn dette hvis man ikke vil parkere nær åstedet?

– Nei, svarer Kampen.

Plutselig virker tipset til mannen som bodde i dette boligfeltet langt mer interessant.

• Se «Gåten Orderud» her. Ny episode hver søndag

Så kvinne ved grå bil

Natt til 22. mai 1999 ble en mann vekket av katten sin. «Anton» hoppet opp på sofaen der 67-åringen sov. Katten tok ikke hensyn til at klokka knapt var 04.00. Det var gråvær, så mannen bestemte seg for å vente litt med å slippe den ut.

Før han gled tilbake i døsen, registrerte han to dunk like utenfor vinduet. To bildører som smalt igjen, tenkte han.

Et par timer senere var «Anton» tilbake på sofaen, og mannen ga etter. Han åpnet døra til terrassen og slapp ut katten. Samtidig så han en bil som sto parkert på den andre siden av veien. Den var grå, ganske liten og med butt bakdel. Kanskje en Honda. Han hadde aldri sett den før.

Parkeringen fikk ham til å stusse. Veldig nær krysset, og med fronten tett opp i en lyktestolpe. Kunne den være stjålet?

Han satte på kaffe. Bortsett fra radioen som sto på i bakgrunnen, var det stille. Samboeren sov fortsatt. Ute var det ingen folk å se så tidlig en lørdag morgen. Klokka passerte seks, og det hadde lysnet. Skulle han notere bilnummeret i tilfelle den faktisk var stjålet?

Så langt kom han ikke.

En ung kvinne dukket opp og gikk mot bilen. Middels høy og med lyst, halvlangt hår. Hun satte seg inn og rygget ut på veien. Like utenfor stuevinduet stoppet hun et par sekunder. Kvinnen rettet på håret før hun satte bilen i gir og forsvant.

Mener tipset burde vært ettergått bedre

Mannen fortalte deler av denne historien til politiet da de banket på døra hans dagen etter at de drepte var funnet pinsa 1999. En politimann søkte på noen av registreringsnumrene som virket sannsynlige ut fra det vitnet husket. Han fikk ingen treff, og la bort tipset en stund.

Fem måneder senere ringte mannen, som i dag er død, tilbake til politiet. Han hadde sett et bilde av Kristin Kirkemo i VG, og mente det var visse likheter med kvinnen han hadde sett. Han lurte på om politiet ville høre mer om observasjonen hans.

Nå ble han avhørt to ganger, og han fortalte flere detaljer. Tidspunktet for observasjonen ble justert litt, og passet nå perfekt med det rettsmedisinerne anså som det mest sannsynlige drapstidspunktet.

Det var imidlertid flere ting som ikke stemte med at det kunne være Kirkemo. I avhøret sier mannen at hårsveisen var ulik. Anslagene på kvinnens høyde stemte heller ikke med Kirkemo. Hun for sin del avviser at det kan ha vært henne og sier hun har alibi for drapsnatta.

For politiet er det derfor fortsatt et like stort mysterium hvem som var i kårboligen på drapsnatta, og det er også helt åpent hvem vitnet så. Politiet gikk aldri opp den mulige fluktruta for å lete etter spor, og sendte ikke ut etterlysning etter verken kvinnen eller bilen.

– Det er alltid slik at man kan se i ettertid at man burde lagt mer vekt på noe i etterforskningen. Man burde kanskje gått dette nærmere etter i sømmene, sier Kampen i dag, etter å ha sett tipset i sammenheng med den mulige fluktruta.

• LES OGSÅ: Hvem var den mystiske 180-mannen?

Ser ikke bort fra at noen melder seg

Kampen, som satt i etterforskningsledelsen da Orderud-saken ble etterforsket, mener det er fullt mulig at dette kan ha vært fluktruta. Han tror gjerningspersonen i så fall må ha gjort visse undersøkelser for å kjenne stien mellom boligfeltet og gården.

Han tror at dersom politiet i 1999 hadde visst det de nå vet, kunne for eksempel en etterlysning vært aktuelt.

– Men heller ikke i dag kan vi se bort fra at noen kan melde seg og huske noe rundt dette, enten for å bekrefte eller avkrefte, sier Kampen.

– Tabbe av politiet

Journalist Øystein Milli har jobbet med Orderud-saken i årevis, og mener det kan ha kostet politiet dyrt at de ikke etterlyste den lyshårede kvinnen og bilen i 1999.

– Det var ikke veldig mange potente observasjoner av personer i Sørumsand på drapstidspunktet. Jeg finner ingen naturlig forklaring på hvorfor noen skulle parkere, forsvinne i to til to og en halv time midt på natta, for så å komme tilbake igjen, sier Milli.

Han mener undersøkelsene som ble gjort av registreringsnummeret langt fra var nok. For selv om vitnet skulle ha klart den vanskelige øvelsen å huske eksakt rett registreringsnummer, så er det alltid en mulighet for at gjerningspersonen av et planlagt trippeldrap har brukt falske skilt.

– Jeg ser det som en tabbe av politiet. Man burde gått mer offensivt til verks på denne bilen, sier Milli.

Artikkelen er laget som del av samarbeidet mellom NRK og VG, i forbindelse med dokumentarserien «Gåten Orderud» (produsert av Monster for NRK).