I følge Arbeidskraftsundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå (SSB) var det i tredje kvartal i år hele 364 000 personer som enten ønsket seg arbeid eller som ønsket å arbeide mer. Det står dermed mye arbeidskraft ubrukt. Dette er et tap for samfunnet.
Det kan imidlertid koste mer enn det skapes om alle som ønsker arbeid skal få det til gjeldende lønnsnivå. Mye tyder likevel på at arbeidsledigheten i dag er høyere enn den burde være og høyere enn nødvendig.
Vedta budsjetter som får flere i arbeid
Selv med dagens rentesetting kan statsbudsjettet likevel brukes aktivt for å redusere ledigheten, og ikke minst for å bedre vilkårene for eksportindustrien. En forutsetning for å øke utgiftsveksten nå er nemlig en lavere utgiftsvekst når tidene igjen snur. En slik politikk innebærer lavere renter i gode tider.
Årsaken til de store problemene i eksportindustrien i dag, ligger nettopp i den høye veksten i statens utgifter og det dertil tilhørende høye rentenivået til og med 2002. Et større ansvar for statsbudsjettet gir mindre byrder for renta og bedre rammevilkår for eksportindustrien.
Økt sysselsetting ved å pusse opp skoler
Dersom statsbudsjettets utgiftsside hadde vært brukt mer aktivt, kunne mye vært gjort for å øke sysselsettingen, og det er mange uløste oppgaver. Offentlig bygg forfaller, vedlikeholdet og oppussingen av særlig mange kommunale bygg er gjennom en årrekke blitt nedprioritert i konkurranse med andre gode og kanskje enda viktigere formål.
Ved utgangen av september i år var det 5 950 ledige industriarbeidere og 15 137 ledige bygge- og anleggsarbeidere. Sammen med mange andre som også ønsker å arbeide, men som ikke inngår i statistikken, er det mange som står klare til å gjøre slik type arbeid.
La titusenvis av ledige hender jobbe
Fordelen med slike investeringsprosjekter er at de avsluttes når de er ferdige. Det er ikke utgifter som fortsetter å løpe etter at prosjektet er ferdig. Oppussing og vedlikehold av offentlig bygg må gjennomføres uansett, hvorfor ikke spare pengene i gode tider og heller vente med å gjøre dette når det er ledige hender til slikt arbeid.
En beregning på SSBs økonomiske modell viser at for uendret rente og valutakurs, ville 12 milliarder kroner til økte investeringer i skolebygg fra og med 2004 økt sysselsettingen med rundt 10 000 personer.
Hva som ville skje med renta og valutakursen ved gjennomføringen av slike tiltak er uklart. Oppussingen av skolebygg øker ikke prisstigningen i 2004 og 2005, men i 2006 blir den 0,2 prosentpoeng høyere.
Ansett flere lærere i dårlige tider
Innen den offentlige tjenesteproduksjonen vil behovene bare øke i framtiden, som de også har gjort opp til nå. Det vil være behov for stadig flere helse og omsorgsarbeidere og undervisningsarbeidere.
Veksten kan kombineres med en aktiv sysselsettingspolitikk ved å øke sysselsettingsveksten når det er høy ledighet, rekruttering blir da lettere og man hindrer at de arbeidsledige mister motet og sine kvalifikasjoner.
Dersom man i det offentlige helsevesenet eller i skolene må foreta ansettelser i gode tider, kan vi regne med at ansettelsesprosessen blir vanskeligere og mer kostbar. Vi vil da oppleve at det mangler arbeidskraft til slike nødvendige tjenester.
Ved utgangen av september i år var det 2 855 ledige undervisningsarbeidere og 8 815 ledige helsearbeidere. I tillegg kommer alle de som ønsker å jobbe mer og de som ikke er registrert som ledige.
En god avtale for samfunnet
For gitt rente og valutakurs viser SSBs økonomiske modell at 3 milliarder kroner til ansettelse av lærere fra og med 2004 øker sysselsettingen med over 10 000 personer. Fordi flere får jobb, og dermed også høyere inntekt, øker forbruket slik at det også skapes arbeidsplasser i andre bransjer. Det er altså flere enn bare lærere som får jobb ved et slikt tiltak.
Prisen kan bli renteøkning på 0,1 prosent i to år
Ansettelse av lærere øker prisstigningen med 0,1 prosentpoeng i 2005 og 2006. Dersom rentesettingen endres til å vektlegge ledighet vil antakelig renten forbli uendret. Dersom rentesettingen fortsetter som nå, kan renten øke noe, men dette endrer likevel ikke resultatet nevneverdig.
Selv om oppussing av skolebygg øker industrisysselsettingen, vil økt rente ramme industribedriftenes inntjening.
Endre prisstigningsmålet?
For å få lavere renter i gode tider, må vi leve med høyere renter i dårlige tider. Dette kan gjøres uten å endre prisstigningsmålsetningen, ved at statsbudsjettet brukes mer aktivt.
Det beste ville kanskje likevel vært å endre målsetningen for rentesettingen til et mål for den økonomiske aktiviteten eller tilbake til målsetningen om fast valutakurs - erfaringene fra den tiden var tross alt ikke så dårlige.
Krisen for industrien. Hva skjedde i 2002?
Dersom en er opptatt av å sikre stabile og gode rammevilkår for industrien, er det langt viktigere å hindre en rentesetting som i gode tider bidrar til en langt sterkere svekkelse av industriens lønnsomhet. Dette opplevde vi i 2002, noe som i hovedsak er foranledningen til industribedriftenes problemer i dag.
Høye renter ga da en høy kronekurs som førte til at norske varer og tjenester ble dyrere og vanskelige å selge på verdensmarkedet.
Til tross for at renten er for lav, brukes statsbudsjettet for å sikre lav prisstigning
En aktiv bruk av utgiftene over statsbudsjettet er et svært effektivt virkemiddel for å øke sysselsettingen. En påstand man ofte møter er derimot at det viktigste for å få ned ledigheten er et stramt statsbudsjett, for da forblir renta lav.
Det stemmer at et stramt statsbudsjett gir lav rente, men det stemmer ikke alltid at en slik politikk reduserer ledigheten.
Siden innstramninger i statsbudsjettets utgiftsside som regel gir en større økning i ledigheten enn reduksjonen som følger av den relevante rentenedgangen, blir resultatet av en slik politikk tvert imot høyere ledighet.
Lav rente betyr dårlige tider
Renta er lav fordi det står dårlig til med norsk økonomi, løsningen for å få ned ledigheten er da ikke å svekke økonomien ytterligere. Det er derimot hensynet til industriarbeidsplassene som gjør det viktig å begrense veksten i statsbudsjettets utgiftsside, selv om den samlede ledigheten da vil øke.
En høyere rente gir nemlig sterkere krone og dyrere eksportvarer. Norge er svært avhengig av en lønnsom eksportindustri. Sammenhengen mellom statsbudsjettet og industriarbeidsplassene følger av hvordan vi har innrettet rentesettingen. En annen rentesetting ville ha brutt denne sammenhengen.
Politikerne ga avkall på virkemidler for å få flere i arbeid
Et framoverskuende prisstigningsmål - som er det Norges Bank styrer renten etter - bidrar i dagens situasjon i seg selv til å redusere ledigheten. Det er ofte sammenfallende at prisstigningen er lav når ledigheten er høy. Men rentenivået er likevel kun tilpasset prisstigningen, ikke ledighetsnivået.
Det er en myte at situasjonen i 2002 var unik i den forstand at hensynet til ledigheten og hensynet til prisstigningen tilsa forskjellige rentenivåer.
Dette gjelder i stedet generelt - hensynene tilsier sjeldent samme rentepolitikk. Når målet med statsbudsjettet er et lavt rentenivå og målet for rentesettingen er lav og stabil prisstigning, innrettes indirekte statsbudsjettet også mot å sikre lav og stabil prisstigning. Da gis det samtidig avkall på virkemiddelet som virkelig kunne ha redusert ledigheten.
Dersom rentesettingen ble endret slik at den tok hensyn til ledighetsnivået eller til valutakursen, som før, kunne statsbudsjettet igjen brukes mer aktivt for å redusere ledigheten.
Mer igjen for samfunnets penger og bedre for norsk industri!
Fordelen for industribedriftene består i at en mer aktiv bruk av statsbudsjettet skåner dem for en svært skadelig renteoppgang når tidene igjen snur og blir gode.
Det er mange fordeler ved i stedet å bruke pengene når det er folk ledige. På denne måten trenger vi ikke å kutte i budsjettene når det igjen blir gode tider, men kun justere veksttakten.
En slik varierende innfasing av oljepengene er lønnsomt i et samfunnsmessig perspektiv. Ved å bruke oljepengene til å stabilisere ledigheten unngår vi utstøtningen fra arbeidslivet i dårlige tider samtidig som vi unngår den alt for kostbare lønnsveksten i gode tider.
Dermed vil sysselsettingen i gjennomsnitt øke, vi får mer igjen for oljepengene og det bedrer vilkårene for norske industribedrifter.