POLITIKERSMED: Så langt i rentedebatten er det Norges Bank som har fått mest kjeft, mens statsminister Kjell Bondevik Bondevik har sluppet unna. Slik burde det ikke være, mener sjefsøkonom Øystein Dørum i DnB Markets.
Så langt er det sentralbanksjef og "baker" Svein Gjedrem som har fått mest kjeft, mens "politikksmed" Kjell Magne Bondevik har sluppet unna. Slik burde det ikke være. Ansvaret for den økonomiske politikken kan og bør bare ligge ett sted: Hos regjeringen.
Regjering på autopilot
Den økonomiske politikken ble lagt om i mars i fjor. Budsjettpolitikken skulle ikke lenger ha hovedansvaret for stabilisering av konjunkturene. Ansvaret skulle heretter deles med pengepolitikken, som fikk et inflasjonsmål på 2,5 prosent å styre etter.
Budsjettet skulle i stedet tilpasses en gradvis innfasing av oljepengene. Denne "handlingsregelen" var svar på den økende politiske oppslutningen om Fremskrittspartiets krav om å bruke mer oljepenger. Riktig nok skulle budsjettet også tilpasses den aktuelle konjunktursituasjonen, men så langt har regjeringen kjørt på autopilot og gitt handlingsregelen fullt gjennomslag.
Pepper til Gjedrem
Snaut halvannet år etter er det stor uenighet om omleggingen har vært vellykket. Særlig har sentralbanksjefen fått mye pepper. Svein Gjedrem har blitt beskyldt for å være "fanatisk" opptatt av å holde prisstigningen på 2,5 prosent.
Fra Statistisk sentralbyrås side hevdes det at sentralbanken undervurderer kronekursens virkning på økonomien. Fagforeningene mener at Gjedrem kan takke seg selv for den høye lønnsveksten når han går ut med et lønnsanslag på 5 prosent før oppgjøret.
Svarteper-spill
Sentralbanken skylder på sin side på arbeidslivets parter, som ikke klarer å holde lønnsveksten nede.På Stortinget går kritikk av regjeringens skattelettelser hånd i hånd med kritikk av sentralbanken fordi den gjør den jobben Stortinget faktisk har bedt den om å gjøre.
Tilsynelatende er den gamle samarbeidsmodellen avløst av et Svarteper-spill der alle skylder på alle og ingen tar ansvar for politikkens resultater.
Skriften på veggen
For, la én ting være helt klart: Politikken har konsekvenser. Høy rente, høy lønnsvekst, sterk krone og svake globale markeder er en dødelig miks for vårt konkurranseutsatte næringsliv.
Når lønnsomheten svikter, må bedriftene tilpasse seg. Tilpasning betyr å erstatte arbeidskraft med maskiner, å skifte fra produksjon i Norge til produksjon i utlandet, å innskrenke, eller rett og slett å legge ned. I tillegg ser mange bedrifter skriften på veggen: På sikt skal vi ikke drive arbeidsintensiv vareproduksjon i Norge.
For å få glede av vår oljerikdom må vi nemlig importere mer eller eksportere mindre, slik at arbeidskraft kan "frigjøres" til bruk i en raskt voksende tjenestesektor.
Mange ledige og mangel på arbeidskraft
Nå synes utviklingen å gå i forteste laget. Om de oppsagte industriarbeiderne ikke får seg jobb i skjermet sektor, vil vi på en og samme tid kunne ha knapphet og lønnspress i skjermet sektor, og høy ledighet i konkurranseutsatt sektor. Mange forhold hindrer friksjonsfri overflytting av arbeidskraft mellom sektorer.
Kvalifikasjonskravene er ulike. Ved flytting fra periferi til sentrum er boligen man skal selge langt mindre verdt enn den man må kjøpe. Dessuten er det ved flytting ofte ikke bare én, men to jobber som må skaffes. Gode trygdeordninger innebærer høy reservasjonslønn i ny jobb.
Et høyt omstillingstempo betyr derfor stor risiko for høy omstillingsledighet og således sløsing med våre knappe arbeidsressurser.
Ole Brumm-politikk
Selv om resultatene er uønskede kan vi ikke skylde på at sentralbanken gjør jobben sin. Stortinget har pålagt sentralbanken å sikte mot en inflasjon på 2,5 prosent. Skulle da sentralbanken trosse sitt mandat og styre mot høyere prisstigning?
Forskrifter og regler kan selvfølgelig ikke oppheve de økonomiske tyngdelovene. Vi kan ikke på en og samme tid øke sysselsettingen i offentlig sektor uten å bygge den ned andre steder, vi kan ikke ha lav ledighet uten at lønnsveksten tiltar, og lav inflasjon kan ikke oppnås uten høy rente.
Det finnes løsninger
UPOPULÆR POLITIKK: Om politikkens konsekvenser er uønskede, må politikken legges om, skriver sjeføkonom Øystein Dørum i DnB Markets.
Om politikkens konsekvenser er uønskede, må politikken legges om. En forsiktigere innfasing av oljepenger vil redusere omstillingstempoet. Et høyere inflasjonsmål ville gi mindre press på kronekursen (men neppe lavere rente).
Ansvaret for å foreslå en omlegging av den økonomiske politikken ligger hos regjeringen. Om problemet er at vår mindretallsregjering ikke har tilstrekkelig parlamentarisk spillerom for å få gjennomslag for endringer, bør den foreslå endringer i det parlamentariske system som legger grunnlaget for stabile flertallskoalisjoner.