Selv for en supermakt - eller kanskje vi heller skulle kalle USA "hypermakt" - går ikke alt helt etter planene. Det gjør det aldri i krig, selv når den ene side er våpenteknologisk totalt overlegen og det ikke er noen som helst tvil om det endelige utfall: Iraks nederlag og Saddam Husseins endeligt. Men tyrkerne skaper rot i det strategiske regnestykke.
Av utenrikskommentator
Jahn Otto Johansen
Siden tyrkerne har vært USAs nære allierte i en generasjon og spilte en viktig rolle under den kalde krigen, regnet Washington med at det ikke skulle bli noen problemer med dem. Den amerikanske planlegging omfattet militære fremstøt også i nord med utgangspunkt i baser i Tyrkia.
Skulle slå til fra nord
For det første har amerikanerne oppgradert flyplasser som skulle brukes for luftangrep nordfra. For det andre planla de å sende inn styrker landeveien over tyrkisk territorium.
I noen tid er det blitt transportert tungt utstyr fra havnebyer ved Middelhavet til baser i det østlige Tyrkia. Det har tyrkiske myndigheter sett mellom fingrene på så lenge det var tyrkiske sjåfører og soldater som fulgte konvoiene og amerikansk personell holdt seg i bakgrunnen. Det meste av det utstyr amerikanerne skulle bruke i det nordlige Irak, befinner seg imidlertid fortsatt om bord i skip utenfor den tyrkiske kysten.
Tyskland og Belgia var problemet i NATO
Det amerikanerne irriterte seg mest over og som fikk den norske utenriksmininsteren til å gi den tyske forbundskansleren et diplomatisk spark i skinnlegen, var at Tyskland og Belgia i NATO satte seg imot alliert hjelp til Tyrkia. Bak stod selvfølgelig franskmennene, selv om de ikke er med i NATOs militære samarbeide.
Denne krise endte med at Belgia til slutt oppga sin motstand og tyskerne valgte en så lav profil som innenrikspolitisk mulig. Tyrkia fikk sine Patriotraketter og annet utstyr ved siden av at tysk personell deltar i Awacs-overvåkingen av tyrkisk luftterritorium.
Dette skulle vel å merke beskytte Tyrkia mot irakske motangrep etter at USA og Storbritannia hadde gått til angrep på Irak. Det er en årssakssammenheng som ble lett glemt i denne omgang og som ikke var det NATO-pakten opprinnelig tok sikte på. Den var jo rettet mot Sovjetunionen og Warszawapakten og en uprovosert aggresjon fra øst.
Tyrkerne laver problemer
Etter alt det diplomatiske støv som ble virvlet opp i Brussel viste det seg at det var tyrkerne som laget problemer. Det var ikke tilstrekkelig flertall i den tyrkiske nasjonalforsamling til å etterkomme USAs ønsker, og når den tyrkiske regjering etter lokalvalg følte seg styrket overfor den USA-britiske opposisjon, sa Ankara nei.
Det endte med at amerikanerne fikk overflyvningsrettigheter i ellevte time, men fortsatt er landeveiene stengt for amerikanske soldater, og de får heller ikke bruke flyplassene de har lagt ned så mye penger i.
Økonomisk hjelp til Tyrkia
Det har vært to problemer, det ene av finansiell art, det andre politisk og langt vanskeligere. Washington gikk med på å gi Tyrkia seks milliarder dollar i økonomisk hjelp og USA oppga sin motstand mot at Det internasjonale pengefond (IMF) skulle gi Tyrkia et nytt stort lån. Med en utenlandsgjeld på svimlende 93 milliarder dollar trengte Ankara desperat dette.
Kurderproblemet
Det andre tyrkerne ville ha forsikringer om, var at det ikke ble etablert en kurdisk stat i det nordlige Irak, der kurderne i 12 år har hatt en stor grad av selvstyre takket være flyforbudssonen og amerikansk støtte forøvrig. Nå har riktig nok kurderne sagt at de ikke tar sikte på full nasjonal selvstendighet, selv om det er det de egentlig ønsker. Men de vil i det minste beholde de rettigheter de har oppnådd det siste tiåret.
Men det var ikke nok for tyrkerne. De ville sende inn egne styrker i Nord-Irak for å ivareta sine interesser. Det satte USA seg sterkt imot fordi det kan komplisere forholdet til deres kurdiske allierte og dermed svekke felttoget mot Saddam Hussein.
Men nå har Tyrkia sendt inn de første 1000 mennene, og flere vil følge etter de nærmeste dager. Tyrkerne har gjort nettoppp det amerikanerne innstendig ba dem om ikke å gjøre.
De vanskeligheter Tyrkia har skapt for USA, endrer som nevnt innledningsvis ikke noe ved sluttresultatet: USA vil vinne krigen og Saddam Hussein blir drept eller flykter. Men omkostningene for felttoget vil bli langt større enn planlagt, og de politiske ettervirkningene kan bli ytterst alvorlige. I verste fall kan det bli krig mellom tyrkerne og kurderne, som begge i utgangspunktet var USAs allierte. Det er en situasjon som ikke engang de meste avanserte computere og verdens mest overlegne militærmakt kan løse.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon
