250 000 soldater klare til angrep

Av utenriksmedarbeider Bjørn Hansen

I alt 210 000 amerikanere og 41 000 briter er øremerket for krigen. Det aller meste av denne styrken er på plass i oppmarsjområdene, først og fremst i Kuwait, der over 100 000 amerikanere står i posisjon for angrep.

Tre hangarskipsgrupper, to amerikanske og en britisk, patruljerer i Persiabukta.

USA rår over en så enorm styrkesammensetning at det knapt finnes noe som kan kalles hull i den militære kapasiteten. Bare av kampfly dreier det seg om et antall på 500, av krysserraketter 930 (Tomahawk) og av stridsvogner om lag 1 000.

I tillegg kommer enorme antall av helikoptre både for transport og for angrep (Apache).

Hangarskipet "Harry Truman" patruljerer i Adriaterhavet/Middelhavet. Hvert av de amerikanske hangarskipene har 75-80 fly om bord av forskjellige typer, det meste kampfly.

Men det kan også tenkes at ytterligere ett hangarskip vil bli klargjort som plattform for helikoptre som skal fly inn i Irak.

Golfen og Kuwait

Amerikanske soldater i øvelse for bykrig i ørkenen i Nord-Kuwait. (Foto: Scanpix-Reuters-Chris Helgren)

Hovedtyngden av den amerikanske angrepsstyrken konsentreres i Gulfen og Kuwait.

Disse enhetene er meget tungt rustet, blant annet med stridsvogner.

Ytterlige to divisjoner fra et luftbårent korps er nær innsetting, men disse er lettere rustet, og vil trolig bli landsatt i kampområdene med helikoptre.

De bringer likevel med seg eget artilleri som kan henges under helikoptrene ved innflyvning.

Hemmelig

USA har en mindre kontingent (muligens 2500-3000 mann) av spesialstyrker og mobile enheter i det østlige Jordan, der de ligger klar til angrep mot de vestlige delene av Irak som er rene ørkenområder med svært liten bosetting.

Operasjonene i Jordan er belagt med hemmelighetskremmeri både av politiske og militære grunner. Men det er kjent at grupper av spesialsoldater gjennom flere måneder har krysset grensen inn i Irak, og til og med deltatt i en mindre trefning med irakiske enheter.

I begynnelsen av mars stod trolig et betydelig antall amerikanske og muligens britiske militære grupper inne i den vestlige tungen av Irak.

Ifølge militære kilder har de i realiteten kontroll over områder som kan tenkes å bli benyttet til utskytning av Al Hussein-missiler (en forbedret Scud-rakett) mot Israel eller Saudi Arabia.

Tyrkia

USAs forsvarssjef Richard Myers innrømmer at "et mindre antall" amerikanske soldater opererer i de kurdiske områdene i Nord-Irak.(Foto: Scanpix-AP)

I det nordlige Irak har USA vært mer åpne om operasjonene.

29. januar innrømmet den amerikanske forsvarssjef Richard Myers at "et mindre antall" av amerikanske soldater nå opererer i de kurdiske områdene der de både organiserer kurdiske opposisjonsgrupper og forbereder landsetting av amerikanske tropper.

I dag regner man med at antallet amerikanske tropper har økt til flere tusen i Nord-Irak.

Ingeniørtropper har bl. a. klargjort to større flyplasser for luftlandsetting av soldater og materiell. Dette er blitt særlig viktig etter at det tyrkiske parlamentet forkastet avtalen mellom USA og den tyrkiske regjeringen om transitt av 62 000 soldater og tungt utstyr til Nord-Irak.

En del av utstyret er i transitt, men soldatene slipper ikke gjennom.

Dette innebærer at USA nå omgjør sine angrepsplaner i nord.

Alternativet er å sette inn lettere, mobile styrker (101st Airborne Division som teller 19 000 mann og 250 helikoptre) i nord.

Styrken bygges nå opp i Kuwait og kan flys inn. I mangel av tungt panser, vil USA i så fall benytte flystyrker i stedet for artilleri mot irakiske forsvarsstyrker.

USA har 66 kampfly i Tyrkia (Incirlik-basen), 77 kampfly i Kuwait, derav 26 A-10 (Warthog) som er beregnet på å slå ut stridsvogner fra lav høyde, 35 kampfly pluss tankfly i Quatar og 72 kampfly i Saudi Arabia, der den amerikanske Prince Sultan-basen vil lede luftoperasjonene.

Sentralkommandoen for en krig ligger i Quatar, der 700 personer fra Centcom i Tampa, Florida forlengst er utplassert. Tunge bombefly, som B-52 og smygebomberen B-2 vil ha base på Diego Garcia i Det Indiske Hav.

Sjøbasert

Det meste av den britiske styrken er ennå sjøbasert, og består av en divisjon landstyrker og hangarskipet "Ark Royal" i Persiabukta.

Foruten kampfly (Harriers) på hangarskipet, har Storbritannia også stasjonert blant annet Tornado-jagere på landbaser.

Den totale styrken fra USA og Storbritannia nærmer seg en kvart million menn og kvinner.

Underlegne

Irakisk soldat på vakt. (Arkivfoto)

Irak er totalt underlegne i denne sammenheng. Riktignok har Irak offisielt 400 000 mann under våpen, 2200 stridsvogner og 300 kampfly.

To tredjedeler av hæren står nord for Bagdad, en tredjedel i den sørlige del av landet.

Innbefattet i styrkene er også Republikanergarden på rundt 100 000, derav ca. 35 000 som har som primæroppgave å beskytte Saddam Hussein.

På papiret kan Iraks styrker, som er de største i den arabiske verden, virke truende nok. Men Hæren er demoralisert og sliter med dårlig utstyr, og lite oppdatert utstyr.

Stridsvognene er russiske, av typen T-72, med en rekkevidde for panserbrytende skyts på vel en kilometer. En amerikansk Abrams tank har til sammenligning en rekkevidde på fire kilometer. I praksis betyr dette at irakiske stridsvogner vil være satt ut av spill før de kommer i kamp.

Det hersker også tvil om det irakiske flyvåpen noen gang vil komme på vingene på grunn av det totale amerikansk-britiske luftherredømme.

Republikanergarden som regnes som den mest kampdyktige, vil først og fremst kunne yte motstand ved krig inne i byene.

Indre beskyttelse

Den Spesielle Republikanergarden (ca. 30 000) står inne i Bagdad, mens den øvrige Garden (ca. 100 000) står utenfor Bagdad og ved andre viktige byer. Men sikkerhetsstyrkene er mer trenet på indre beskyttelse av Saddam Hussein enn på krig mot en ytre fiende.

Med mindre Saddam Husseins regime på en eller måte faller til fote før det innledes krigshandlinger, må man regne med et militært angrep som er fullstendig ulikt Golfkrigen i 1991.

Sannsynligvis innledes krigen med et par døgn med intens bombing av mål som på forhånd er øremerket, militære kommandosentraler, kommunikasjonsbunkere, forlegninger, radaranlegg og luftskyts.

Angrepene over land vil starte nesten samtidig med luftkrigen. USA og Storbritannia satser på fremrykning i høyt tempo.

Det er tvilsomt om den irakiske hæren vil yte nevneverdig motstand. Under Golfkrigen deserterte en lang rekke enheter, og denne gang vil antallet trolig bli langt høyere.

Byproblem

Problemet for USA kan bli byene. Her fra tidligere bombeangrep ved hovedstaden Bagdad. (Foto: Scanpix-Reuters)

Problemet for USA vil bli byene. Dersom kampvillige enheter fra Irak, først og fremst Republikanergarden, trekker seg tilbake og inn i byene, vil krigen kunne bli meget kostbar.

Bykrig, først og fremst i Bagdad der Saddam vil kunne pakke inn 6 millioner sivile, er den del av krigen der USA risikerer å kjøre seg fast.

Det finnes ingen klar oppskrift på denne type krigføring, med mindre USA er rede til å ofre titusener av sivile.

Trolig vil irakiske soldater ta på seg sivilt tøy, blande seg med befolkningen, og angripe fra posisjoner i boliger og forretningsstrøk med en geriljapreget taktikk.

Men spørsmålet er igjen hvor lojale disse styrkene er mot Saddam Hussein. Frykt er et nøkkelord. Dersom de frykter Saddam og hans menn mer enn amerikanerne vil de kunne holde ut. Men hvis de ser at de kan slippe fra det uten å bli gjenstand for represalier fra regimet er det mulig at de vil gi opp raskt. Det hele er i dag spørsmål om spekulasjoner.

Men utfallet av en krig, før eller senere, er gitt. Irak har ingen muligheter til å slå tilbake den amerikanske og britiske militærmaskinen som nå innringer Irak.