skilleStemmer fra arkivetskilleLitteraturquizskille_slutt
litteratur_lesekunst_teorier_3_1_banner
Her er du: NRK.no > Nyheter > Kultur > Lesekunst > Teorier Sist oppdatert 13:28
Ansvarlig for sidene:
Tom Egil Hverven

 
Psykoanalyse

10. Litteratur som terapi?

– Mener Julia Kristeva at alle mennesker melankolikere?

Publisert 14.06.2002 13:24.
- På et eller annet nivå, ja. Hun mener faktisk at melankoli er en antropologisk størrelse som gjelder alle i større eller mindre grad.

Det har å gjøre med at vi i vår personlighetsstruktur har et brudd mellom affektene og språket, som er knyttet til de første stadiene i livet.

Mening som illusjon

En illusjon de fleste av oss lever på, er at det er mulig å uttrykke all slags mening gjennom språket. De som diagnostiseres som melankolikere har imidlertid gjennomskuet denne illusjonen. De opplever et brudd mellom språk og affekt.

Dermed blir det meningsløst å tale eller skrive, og fåmælthet eller taushet er derfor ett av flere symptomer på tilstanden.

Få tilbake troen på språket

Den tradisjonelle oppfatningen er at tungt deprimerte mennesker kun kan nyttegjøre seg medikamentell behandling.

I motsetning til dette, mener Kristeva at depressive pasienter primært må hjelpes til å få troen på språket igjen, få tro på at affektene lar seg uttrykke. Og det kan man oppnå gjennom språkets rytmer og klangvirkninger.

Litteraturen kan være grusom

Det synes jeg er en besnærende tanke. En fare med en slik tankegang er imidlertid at litteraturen lett kan reduseres til et terapeutisk virkemiddel, en behandlingsmåte.

Idealet blir en slags helbredelse – men veldig mye litteratur kan være grusom på en måte som ikke forløses i henhold til et slikt ideal.

Det kan være forskjell på en poetisk skjønnhet der klang og rytme går opp i en helhetlig struktur, og andre former for poetikk der elementene står i et mer kaotisk og paradoksalt forhold til hverandre.

Det finnes mange eksempler innen psykoanalytisk fortolkning på at man blir litt moralistisk overfor den litteraturen som ikke streber mot et estetisk hele. Etter et slikt syn er en tekst som ikke fungerer terapeutisk heller ikke vellykket.

Svakheten hos Kristeva

– Hvilke konklusjoner kunne du trekke ut fra din forskning om hvordan litterater bruker psykoanalytisk teori?

– For å begrense meg til Kristeva synes jeg nok svakheten hennes nettopp er en tendens til å ville vektlegge det som har en terapeutisk funksjon. Alt som er negativt – dødsdrift, destruksjonsdrift – blir noe ikke-estetisk, noe man vil ha bort. En teori som oppretter et slikt hierarki, blir uegnet i forhold til helt vesentlige sider ved litteraturen.

Nervals private symboler

Kristeva foretar flere tekstlesninger, blant annet av et dikt av en fransk romantiker som heter Nerval, ”El Desdichado”. Nerval regnes ofte som en tidlig eksponent for en privat symbolikk, noe som har blitt mer og mer alminnelig i moderne litteratur.

I Kristevas lesning av diktet synes jeg hun overser diktets forhold til en bestemt litterær tradisjon, hvordan Nerval henter inn elementer derfra og bruker dem om igjen på særegent vis. Tar man dette i betrakning, blir Nerval i større grad en uhyre bevisst dikter og i mindre grad en pasient som bruker diktning som terapeutikum, mener Kjersti Bale.

PSYKOANALYSE 
Psykoanalyse som lesebrille
1. Fire lesemåter
2. Ødipus-komplekset
3. Fortolkeren og teksten
4. Det litterært ubevisste
5. Freud: litteratur som dagdrøm
6. Mangel og affekt i "Sult"
7. Synet på språket
8. Kristeva: språkets register
9. Kunstneren som melankoliker
10. Litteratur som terapi?

 
Forfattere
Verker
Teorier
Copyright NRK © 2009  -  Telefon: 815 65 900  -  E-post: info@nrk.no