7. Synet på språket

– Moderne litteraturvitenskap har vært dominert av et syn på språket som et reservoar av konvensjoner man lærer og er felles om.

Videre har man vært opptatt av hvordan litteratur låner fra annen litteratur, hvordan sjangre og andre litterære konvensjoner er med på å styre utformingen av litterære verk.

Sjanger vs. originalitet

Hvis det psykoanalytiske perspektivet får dominere fullstendig, kan det fort bære galt av sted, fordi psykoanalysen sjelden er opptatt av den litterære tradisjonen, men fokuserer mer på verket som et individuelt og personlig uttrykk.

På den annen side er det også slik at mye, særlig moderne, litteratur, er original: Det er en enkelt forfatters forsøk på å uttrykke noe som er på grensen til det private, av og til over i det private. Da vil psykoanalysen kunne bidra til vår forståelse.

Bruken av affektladde uttrykk – fra rytmiske og klangmessige repetisjoner til lakuner og tomrom i teksten – kan belyses utfra psykoanalytiske teorier.

Forsnakkelsen

Med utgangspunkt i Freud kan man f.eks. si at forsnakkelsen oppstår ved at en individuell affekt øver et press mot et konvensjonelt uttrykk, og at det i dette møtet oppstår noe nytt.

Språklige nyskapninger i litteraturen kan analogt betraktes som effekter av et møte mellom en personlig affekt og språklige og litterære konvensjoner.

Mye moderne litteratur plasserer seg i et felt hvor det konvensjonelle og det høyst personlige står og kjemper mot hverandre.

Mens psykoanalysen er særlig opptatt av det private og det affektive, vil en mer formalistisk litteraturforståelse være opptatt av konvensjonene. Det ideelle må være å klare å kombinere dette og få de to perspektivene til å berike hverandre, mener Kjersti Bale.