skilleStemmer fra arkivetskilleLitteraturquizskille_slutt
litteratur_lesekunst_teorier_3_1_banner
Her er du: NRK.no > Nyheter > Kultur > Lesekunst > Teorier Sist oppdatert 13:28
Ansvarlig for sidene:
Tom Egil Hverven

 
Psykoanalyse

3. Fortolkeren og teksten

– Kan du gi et eksempel på en moderne bruk av psykoanalyse i litteraturvitenskapen?

Publisert 14.06.2002 12:12.
– Den amerikanske forskeren Shoshana Felman har benyttet seg av begrepet "overføring" i en tolkning av Henry James’ fortelling "The turn of the screw" (artikkelen heter ”Turning the Screw of Interpretation”, og er fra 1977).

I denne fortellingen står alle menneskene i en eller annen tett relasjon til hverandre, samtidig som de stadig forsøker å tolke hverandre.

Overføring til fortolkningen

Felman viser hvordan overføringene mellom personene virker så styrende på lesningen at de blir gjentatt i litteraturviteres tolkninger: Fortolkernes forhold til teksten mimer karakterenes forhold til hverandre.

Felman bruker psykoanalytisk teori til å problematisere fortolkernes arbeid, og til å stille noen helt grunnleggende spørsmål om hva det vil si å lese. Dette utgangspunktet har vist seg fruktbart for teoretisk refleksjon.

Innvendinger

– Hvordan kan man overføre fra et mellommenneskelig forhold til et mellom tekst og leser?

– Psykoanalytisk teori er et stort system av begreper som først og fremst er utviklet i forhold til behandling. Å bruke disse begrepene på en tekst er noe annet enn å anvende dem i en terapeutisk situasjon. Det er det viktig å være klar over.

Man har f.eks. ofte innvendt at problemet med å benytte psykoanalyse som innfallsport til tekstlesning er at man da må forutsette at litterære personer er som virkelige personer, at de har en barndom og en fortid forut for den leseren får kjennskap til.

Videre har man innvendt at det å anvende psykoanalytisk litteraturteori innebærer at alle tekster kan reduserers ned til mer eller mindre de samme traumene og kompleksene.

Teksten skaper fortolkningen

Felman løsriver seg fra denne type problematikk. Når hun finner at alle lesningene gjentar strukturer i teksten, til tross for at forskerne har forskjellige utgangspunkter, kan man spørre om det ikke er den spesifikke teksten med sin struktur og dens relasjon til leseren snarere enn den psykoanalytiske teorien som skaper gjentagelsesstrukturen.

– Kan man si at Felmans prosjekt og denne fjerde posisjonen psykoanalyserer fortolkningene og fortolkerne mer enn den litterære teksten og karakterene i den?

– Absolutt. Freud derimot tolket karakterene, og behandlet dem i større grad som om de var pasienter. Han gikk for eksempel inn på Rebekka West i Ibsens Rosmersholm og mente at hennes opptreden kunne forklares utfra et incestuøst forhold mellom henne og doktor West.

Freud overdriver

De fleste litteraturvitere vil reagere på at en så kompleks tekst reduseres til en så enkel forklaring.

Dessuten er det et vitenskapelig problem at Freud her gir en forklaring som ikke kan belegges i teksten. Rebekka West er tross alt en litterær figur, hun har ikke en barndom eller en fortid utover det som gjengis i stykket.

– Litterære karakterer er ikke som vanlige mennesker?

– Nei. Hvis litteraturen skal kunne gi oss noe, må det være fordi den er annerledes enn vi er selv – den forskjellen tror jeg vi må forsøke å fastholde.

Faren for at man kan komme til å nærme seg de litterære karakterene som om de er virkelige personer, ligger der hele tiden. Men jeg synes ikke Felman går i den fellen. Hun går ikke ut av teksten, men viser hvordan den manifesterer en gjentagelsesstruktur, mener Kjersti Bale.

PSYKOANALYSE 
Psykoanalyse som lesebrille
1. Fire lesemåter
2. Ødipus-komplekset
3. Fortolkeren og teksten
4. Det litterært ubevisste
5. Freud: litteratur som dagdrøm
6. Mangel og affekt i "Sult"
7. Synet på språket
8. Kristeva: språkets register
9. Kunstneren som melankoliker
10. Litteratur som terapi?

 
Forfattere
Verker
Teorier
Copyright NRK © 2009  -  Telefon: 815 65 900  -  E-post: info@nrk.no