4. Grammatologi: Tale versus skrift

– Derridas hovedpoeng i "De la grammatologie" er at ikke bare språkvitenskapen, men hele den filosofiske tenkningen om språk, har tatt utgangspunkt i talen og til dels har bygget sin metafysikk på talen.

Prioriteringen av talen over skriften bygger på en forestilling om et absolutt sammenfall mellom språktegn og språkmening i den umiddelbare taleakten. Premisset er at den talende og talerens mening er like nærværende: Talen er en ubrytelig enhet av innhold og uttrykk – talerens mening blir nærmest pustet til oss som ånd.

Kritikk av "logosentrisme"

Denne typen metafysisk tradisjon kaller Derrida for logosentrisme eller fonosentrisme. Logos betegner en enhet av ånd og mening i ordet. Fone er det samme ordet som i fonetikk, og betyr på gresk talt språk eller språklyder.

Forestillingen om språket som et nærvær av mening i den talendes stemme og pust, ligger etter Derridas mening til grunn for hele den vestlige metafysiske tenkningen.

Platons apotek

I grammatologien slår Derrida opp lerretet til et voldsomt filosofikritisk prosjekt, som han umiddelbart går videre med i et stort essay om Platon og hans metafysikk, "La pharmacie de Platon" ("Platons apotek" – men ordet "pharmacie" henspiller på det greske ordet for "gift", som er Platons metafor når han omtaler skriften i forhold til talen). Dette prosjektet fortsetter han gjennom store deler av sitt enorme forfatterskap.

Nærværsmetafysikk

– Hvorfor er Derrida kritisk til metafysisk tenkning?

– Med metafysikk mener Derrida ikke for eksempel ”det hinsidige”, slik det også er vanlig å gjøre. Med metafysikk mener Derrida ulike teorier om hva som skal være den tilgrunnliggende mening for det som finnes. Den tilgrunnliggende mening forutsetter at det er mulig å forestille seg et nærvær.

Det som er nærværende – din tale til meg, min tale til deg – er et fundament i kraft av å være nært. Den metafysikken Derrida først og fremst snakker om er det han kaller nærværsmetafysikk, ”métaphysique de la présence”, mener Atle Kittang.