Dostojevskij, Fjodor

Overlevde dødsdom

Beundring for vestlige idealer førte til at Dostojevskij i 1846 sluttet seg til en gruppe utopiske sosialister. Guppen var ikke revolusjonær, men etter revolusjonen i Frankrike i 1848 ble Tsar Nikolaj 1. så skremt at han arresterte alle som hadde sosialistisk tilknytning. Dostojevskij ble arrestert og dømt til døden.

Etter en skinnhenrettelse ble straffen omgjort til soning i Sibir, hvor Dostojevskij tilbragte fire år med hardt straffarbeide. I Sibir ble han monarkist og hengiven tilhenger av den russisk-ortodokse kirke. I 1857 giftet Dostojevskij seg med Maria Iasjev, en 29 år gammel enke.

Forfatterskapet

I 1859 returnerte Dostojevskij til St. Petersburg som forfatter med et religiøst budskap, og skrev tre verk inspirert av opplevelsene i Sibir: De dødes hus, De fornedrede og krenkede og Vinteropptegnelser om sommerinntrykk. I tiden mellom 1862 og 1865 reiste Dostojevskij mye, mistet sin bror og sin søster, og var besatt av hasardspill og nesten knekket av gjeld og epilepsi. I denne hektiske perioden skrev han Opptegnelser fra et kjellerdyp, som markerte et skille i Dostojevskijs kunstneriske utvikling.

Etterpå fulgte de mest kjente verkene hans: Forbrytelse og straff (som handler om fall og renselse), Idioten (som fremstiller en Jesus-liknende figur som avslører det moralske forfallet i datidens Russland) og De besatte (som er en fremstilling av filosofisk nihilisme).

Dostojevskij giftet seg på ny i 1867, og forlot Russland til fordel for Tyskland, Italia og Sveits, hvor han levde i relativ fattigdom med sin kone. Han returnerte imidlertid til Russland etter at De besatte ble en sukssess. I tiden mellom 1873 og 1876 fungerte Dostojevskij som tidsskrift-redaktør, blant annet av sitt eget tidsskrift En forfatters dagbok.

Da hans store verk Brødrene Karamazov ble publisert i 1879-80, var Dostojevskij allerede kjent som en stor forfatter i sitt hjemland. Dette siste store verket hans handler om fadermordet, og gir en moralsk og åndelig diagnose på sin egen samtid.

Dostojevskij var opptatt av temaer som den frie vilje vs. determinisme, slavisk ortodoksi vs. vestlig liberalisme, og kristen sympati og kjærlighet som bot for menneskets fall. Han var også opptatt av det ondes problem og muligheten for forløsning.

- En tviler

Dostojevskijs ideer foregrep mange av Nietzsches tanker, og påvirket blant andre Freud, Hamsun, Thomas Mann og Albert Camus. Nietzsche foraktet Dostojevskijs kristne standpunkt, men berømmet ham også i 1887 for å være den eneste psykologisk tenkende han hadde lært noe av. Maxim Gorkij kalte Dostojevskij ”Russlands onde geni”. Politisk støttet Dostojevskij de som ville modernisere Russland, og han kjempet for at kunsten skulle få mer spillerom til blant annet å kritisere og påvirke sosiale forhold.

Professor Geir Kjetsaa, som har skrevet flere omfattende verker om Dostojevskij (se litteraturlisten), mener det er viktig å huske at Dostojevskij var en tviler: "Tolstoj var ute etter svar. Dostojevskij var ute etter spørsmål. Hvorfor er vi her? Hvorfor lever vi? Kan vi tillate oss å leve i en verden hvor ondskapen råder? For Dostojevskij er dette dypt religiøse problemstillinger. Han har stilt eksistensielle spørsmål som vi alltid må kjempe med så lenge vi er mennesker, og han har ikke disse patentsvarene. Han hadde en open mind, men ble aldri noen moralsk relativist. Var aldri likegyldig. Holdt stadig dialogen åpen for hva livet er.”

Verk av Dostojevskij

Fattigfolk, 1846
Dobbeltgjengeren, 1846
Herr Prokhartsjin, 1846
En roman i ni brev, 1847
Vertinnen, 1847
En annens kone, 1848
Et svakt hjerte, 1848
Polzunkov, 1848
Et verdensvant menneskes fortellinger, 1848
Den sjalu ektemann, 1848
Juletre og bryllup, 1848
Hvite netter, 1848
Netotsjkas barndom, 1849
A Little Hero, 1849
Onkels drøm, 1859
Menneskene på Godset Stepansjikovo, 1859
Opptegnelser fra de dødes hus, 1860-62
De fornedrede og krenkede, 1861
Opptegnelser fra det døde hus, 1862
En pinlig historie, 1862
Vinteropptegnelser om sommerinntrykk, 1863
Opptegnelser fra et kjellerdyp, 1864
En uvanlig hendelse, 1865
Forbrytelse og straff, 1866
Spilleren, 1866
Idioten, 1868
Den evige ektemann, 1870
De besatte, 1871-72
En ung manns historie, 1875
En forfatters dagbok, 1877
Brødrene Karamasov, 1879-80
Pusjkintalen, 1880

Norske oversettelser:

Dostojevskijs samlede forfatterskap fins i norsk oversettelse på Solum forlag.

Les mer om Dostojevskij

Andrè Gide, Dostoevsky (1925)
Jaques Cattau, Dostoyevsky and the process of literary creation (1989)
Erik Egeberg, Dostojevskij, en dikter søker sin form (1995)
Renè Wellek (ed.), Dostoevsky: A Collection of critical essays (1962)
Richard Peace, Dostoevsky: An Examination of the major novels (1971)
Geir Kjetsaa, Fjodor Dostojevskij (1990)
Geir Kjetsaa, Dostoevsky and his new Testament (1984)
Joseph Frank, Dostoevsky (4 vol) (1977-95)
Peter Normann Waage, Fjodor M. Dostojevskij (1997)
M. M. Bakhtin, Problems of Dostoevsky’s poetics


Av Rune Henriksen, Universitetet i Tromsø