Voltaire, François de

Etterhvert fikk han innpass ved hoffet og en enda finere omgangskrets enn tidligere. Så i 1718 hadde Voltaire sin debut som dramatiker med tragedien Oedipe (Oidipus), bygd over den velkjente lesten fra Sofokles; tragedie med samme navn fra den greske antikken. Denne ble regnet for en stor suksess og hans anseelse økte.

Landsforvist

Men så åtte år senere skjedde det noe som for alltid forandret Voltaires tilværelse. Han hadde allerede tidlig latt seg fascinere av fritenkerne og begynt å opparbeide seg et noe radikalt tankegods. I 1726 fornærmet han en adelsmann ved hoffet dødelig og havnet i Bastillen, hvorfra han videre ble sendt til England. Han var rett og slett landsforvist i perioden 1726–29. I det nye "hjemlandet" fant Voltaire inspirasjon til å utvikle sine ideer videre. Han studerte Locke og Newton og det frie engelske samfunnssystemet.

Disse studiene var opphav til Lettres philosophiques sur l'Angleterre (eller Lettres anglaises) som kom i 1734. Brevenes innhold sto i krass opposisjon til det franske eneveldet og vakte naturlig nok ny forargelse. Boken ble brent og han måtte flykte. Det ble imidlertid ikke noe langvarig utenlandsopphold denne gangen, han kom tilbake og tilbrakte de neste femten årene hos markisen Emilie du Châtelet i Campagne. Etter hennes død tilbrakte han noen år i Preussen.

Motstander av religiøs fanatisme

Fra 1758 til sin død bodde Voltaire på sitt gods Ferney, han ble ikke lenger forfulgt personlig selv om noe av det han skrev fortsatt var meget uglesett, for eksempel Dictionnaire philosophique fra 1764. Både denne og den filosofiske fortellingen Candide fra 1759 gir klart uttrykk for Voltaires motstand mot fanatisk og dogmatisk dyrkelse av religion og den undertrykkelsen som ofte kommer som resultat av dette. Nå skal det sies at han ikke var noen direkte ateist, men snarere en deist som anså gud for å være en kraft som holdt sitt skaperverk i gang, men kanskje uten å være så direkte personlig engasjert.

De senere tekstene, som han skrev i tiden hjemme på godset, bærer også preg av en økende pessimisme med tanke på utvikling og fremtid i forhold til det som hadde kommet til uttrykk i hans tidligere verker. Han tar her et oppgjør med den filosofiske optimismen som preget mye av opplysningstidas litteratur og tenkning. I Candide latterliggjør han nettopp disse strømningene med bakgrunn i jordskjelvet i Lisboa i 1755.

Verdsatt i samtiden

I tillegg til fordømmelse fra de franske og til dels også andre lands autoriteter, skaffet denne trassige kulturpersonligheten seg en voldsom anseelse. Han fikk en meget viktig posisjon i opplysningstidens Europa ettersom flere begynte å sette pris på hans noe alvorstunge tankegods. Han kom ikke med noen radikalt nye tanker og han brøt heller ikke i noen nevneverdig grad med klassisismens litterære konvensjoner, det han først og fremst bidro med var sin modige holdning overfor samfunn og kulturliv. Gjennom denne satte han sitt uutslettelige merke på sin samtid.

Verk av Voltaire

Oedipe 1718
La Henriade 1723 (epos)
Histoire de Charles XII 1731 (historisk verk)
Zaïre 1732 (tragedie)
Lettres philosophiques sur l'Angleterre 1734
Mahomet 1741 (tragedie)
Mérope 1743 (tragedie)
Zadig 1747 (filosofisk fortelling)
Lettres philosophiques sur l'Angleterre 1734
Le siècle de Louis XIV 1751 (historisk verk)
Micromégas 1752 (filosofisk fortelling)
Essai sur les moeurs et l'espirit des nations 1756 (historisk verk)
Candide 1759
La pucelle d'Orleans 1759 (episk dikt)
Traité sur la tolérance 1763
Dictionnaire philosophique 1764

Les mer om Voltaire

Delon, Michel og Malandain, Pierre: ”L’homme de son siècle: Voltaire” fra Littérature française du XVIIIe siècle, Presses Universitaires de France, Paris 1996.

Mye nyttig informasjon om Voltaire og ytterligere litteraturhenvisninger finnes på http://www.hf.ntnu.no/frihetens_arhundre/


av Gerd Karin Omdal, NTNU