Lukács, Georg

Georg Lukács tok doktoreksamen i filosofi ved Budapest universitet i 1906. I 1917 meldte han seg inn i det ungarske kommunistpartiet, og var i noen måneder i 1919 folkets kulturkommissær i Bela Kuns regjering.

I 1920 markerte han kritisk avstand til Lenin, som han møtte personlig året etter, og hans bok "Historie og klassebevissthet" (1923; publisert på tysk, som de fleste av hans skrifter) førte til at han ble ekskludert fra kommunistpartiet.

Vitenskapsmann og politiker

Bare med et avbrekk på to år i Berlin tilbrakte Lukács tidsrommet 1930-1944 i Sovjetunionen, der han arbeidet i Vitenskapsakademiet i Moskva.

I 1945 ble han medlem av det ungarske parlament, av presidiet for Vitenskapsakademiet og av Verdens fredsråd, og han ble utnevnt til professor i estetikk og kulturfilosofi ved Universitetet i Budapest.

Opprør og revisjonisme

Han var kulturminister i Imre Nagys regjering under den sovjetiske invasjonen i 1956, og etter at den oppstanden som ble knyttet til Nagys navn, var slått ned, ble han deportert til Romania.

Tilbake i Budapest i april 1957 fortsatte han sin gjerning som professor og forsker. Han måtte tåle harde angrep for sin "revisjonisme", som innebar klar avstandtaken fra stalinismen. De siste årene av sitt liv arbeidet han med et stort anlagt verk om estetikk.

Tidlige bøker mest lest i dag

Tatt i betraktning den nære sammenhengen i Lukács' liv mellom politisk praksis og vitenskapelig virksomhet, kan det virke paradoksalt at de av hans bøker som i dag blir viet størst litteraturvitenskapelig oppmerksomhet, er to publikasjoner fra tiden før han ble kommunist, nemlig essaysamlingen Sjelen og formene (Die Seele und die Formen, 1911) og Romanens teori (Die Theorie des Romans, 1916/1920, norsk overs. Gyldendal 2001).

Selv distanserte han seg attpåtil uttrykkelig fra dette siste verket, som ikke desto mindre blir ansett som skjellsettende i romanteoriens historie.

Avviste hele modernismen

En grunn til at interessen har samlet seg om den unge Lukács, i det minste i vestlig litteraturvitenskap, er at kommunisten Lukács helt avviste modernismen, på grunn av dens fragmentering av virkeligheten gjennom ulike brudd med den lineære fortelling, og på grunn av dens konsentrasjon om menneskets indre liv.

Andre viktige verker

Nesten alle hovedverkene i Lukács' store produksjon er oversatt til engelsk. Her skal bare noen av de viktigste bøkene oppgis, i tillegg til de allerede nevnte.

For enkelhets skyld brukes norske titler, selv om det ikke foreligger norske oversettelser:

Realismens problemer (1936)
Goethe og hans tid (1947)
Essays om realismen (1948)
Den russiske litteratur i verdenslitteraturen (1949)
Thomas Mann (1949)
Tyske realister i det 19. århundre (1952)
Balzac og den franske realismen (1952)
Den historiske roman (1955).

På norsk finnes, foruten Romanens teori, samlingen Realisme. Litterære essays i utvalg ved Helge Rønning (Oslo, Gyldendal, 1975).


Av Per Buvik, Universitetet i Bergen