Bloom, Harold

Bloom er ekspert på anglo-amerikansk romantisk poesi og etter hvert også Shakespeare.

Mellom 1958 og 1971 gav Bloom ut en rekke studier av engelske diktere før, under og etter romantikken, som Blake, Shelley og Yeats.

"Redselen for innflytelse"

I 1973 publiserte han "The Anxiety of Influence: A Theory of Poetry" der hovedtesen formuleres slik:

"Denne boken argumenterer for at det er umulig å skille poetisk historie fra poetisk innflytelse, fordi sterke poeter skaper denne historien ved å feil-lese hverandre, i den hensikt å rydde plass for sin egen fantasi."

Nær dekonstruksjonen

Bloom ser diktningens historie og vesen som de litterære verkenes freudianske kamp mot litterære farsfigurer. Han mener verkene også uttrykker en nietzscheansk vilje til makt over den litterære tradisjonen.

Denne teorien dannet grunnlaget for en serie teoretiske bøker som stod i vennskapelig opposisjon til og i nær dialog med den litteraturteoretiske dekonstruksjonen, som også ble utviklet ved Yale University på 1970-tallet.

Blooms andre fase

Fra og med midten av 80-tallet vender Bloom ryggen til moderne amerikansk litteraturteori for å forsvare den estetiske erfaring og litteraturens egenverdi som han ser truet av overteoretisering (dekonstruksjon og post-strukturalisme) og politisering (feministisk teori, kulturstudier).

I denne perioden bekjenner han heller sitt slektskap med eldre kritikere og teoretikere som Samuel Johnson, William Hazlitt, A. C. Bradley, G. Wilson Knight, Kenneth Burke og Northrop Frye.

Klassisk humanist

Bloom fremmer nå et klassisk humanistisk syn på litteraturen - lesning av litteraturen skal klargjøre menneskets situasjon i verden.

Sentrale verk fra denne perioden er "The Western Canon; The Books and School of the Ages" (1994) og senere Shakespeare: The Invention of the Human (1998).


Av Erik Bjerck Hagen, Universitetet i Bergen