Nekrolog: Tor Ulven, 1953-1995

Av Tore Renberg.

Men det er som kjent prisen du betaler i ettertid for en så konsekvent tilbaketrukkenhet som den Tor Ulven praktiserte, det er nesen myter snytes ut av, i respekt. Med ett sentralt unntak nektet han i alle år å bli intervjuet, det eneste som er tilgjengelig ble gjort for litteraturtidsskriftet Vagant, nr. 4/93. Da han ble tildelt Obstfelder-prisen i Stavanger i 1993, gjorde han en manøver som slekter på forfatterskapet: han ga takketalen som tekst lest opp av en annen, han ga det som spor, kunne man si, hintende til tekstene.

Noe av det som slår en i relieff mot den konsekvente frakjenningen av personen Tor Ulven i den litterære offentligheten, er den enda sterkere tilstedeværelsen av personlighet i tekstene hans. Helt fra den surrealistisk påvirkede diktsamlingen han debuterte med i 1977, «Skyggen av urfuglen», til bindet med «Etterlatte dikt» som er gitt ut nå i høst, nesten halvannet år etter hans død, et pietetsfullt og grundig redigert utvalg ved Henning Hagerup og Morten Moi. Personlighet: som den rynken du bare har sett på ett eneste menneske, kjennemerket du aldri kan glemme. Det tenker jeg hver gang jeg leser Ulven, til og med om det er en av hans mindre fullendte tekster: her er den rynken. Og den rynker seg for meg. Eller som han selv skrev: «deg/ skriver jeg for». Det er humanisme for deg, Tor Ulvens omtanke er voldsom, endatil harsk, men den er der: omtenkende verden, deg, ned til den minste tenkelige detaljen. Ja, lenger enn det, mye lenger, som i dette diktet, datert 7. mars 1984, med den grove og litt morsomme tittelen «(Fra en rekordbok)»:

Se
kvinnen med
verdens minste
øyne.
Bare to
skrukkete groper
i hodet
som avtrykk
etter skjebnens rosiner.
Hun kan ikke se.
Men det finnes
dem som mangler øyne
helt.
Andre blir født
uten hode.
Andre igjen
blir aldri født. Bare
tenkt.
De
har verdens minste øyne.

Dette diktet får meg til å tenke på en setning i det nevnte intervjuet fra 1993: «All seriøs litteratur er, eller bør være, et forsvar for det humane kontra barbariet.» Hva skulle et sånt forsvar ligge i, f.eks. i det siterte diktet? Omtanken Ulven deler ut, endatil for de ufødte, de som bare ble tenkt.

«Etterlatte dikt» er en utgivelse helt utenom det vanlige, og dette skyldes ikke bare at det er en sann svir å lese Tor Ulven, det kommer og av utgivelsens art. Hagerup og Moi har hatt tilgang på i overkant av 400 dikt som Ulven av ulike grunner valgte å ikke utgi mens han ennå levde, hvorav tre større bolker dreier seg om tre titlede diktsamlinger fra tiden 1984-86 og den perioden man kaller Ulvens «tause periode», mellom diktsamlingene «Forsvinningspunkt» (1981) og «Det tålmodige» (1987). De tekstene som foreligger spenner over et tidsrom fra 6. august 1973 (skrevet av en 19-årig Ulven på tur i Paris!) til de siste daterte diktene fra februar 1993. Boken er slanket med nærmere hundre tekster i forhold til de 400. «Etterlatte dikt» er delt inn i fem deler; den første har fått betegnelsen «Løse dikt 1973-84», så kommer restene av de tre diktsamlingene i rekkefølge: dikt fra «Som fossile bølgeslag» 1984, fra «Museets teater» 1984-85, og fra «Uutgravde fløyter» 1985-86. Siste avdeling består av løse tekster fra perioden 1988-93. Samlet utgjør dette et fint fordelt snitt som strekker seg over tyve år og viser de ulike fasettene av Ulvens forfatterskap: svartsynet, patosen, desperasjonen, det befriende alvoret.
«Etterlatte dikt» er på sett og vis mer enn en samling dikt. Det er et større bilde, av en arbeidende tanke, et bilde på en arbeidsprosess. I det grundige noteapparatet som følger med boken finnes dateringer, ulike variasjonsforslag til det enkelte diktet; alt dette setter boken i et merkelig lys. Det er ikke en dagbok, men man kan av og til få følelsen av å sitte med et personlig dokument i hendene. Her er et eksempel: på s. 59 leser jeg tre dikt etter hverandre. Jeg merker etter hvert at jeg ikke kommer meg forbi den siden, det er som om den ikke vil la seg bla forbi, som om den stikker seg ut med et helt eget ansikt. Det er tre korte dikt med sterke tematiske fellestrekk, tre kjærlighetsdikt. Sentrum av det første diktet beskriver hvordan «Det ene/brystet ditt/kom borti hånden min//i mørket.» Det andre trekker opp en merkeligere kjærlighet: «Jeg skimter alt/konturene av//øyenbryn/og nesebor. Når bare dette forhenget//råtner bort,/kan vi kysse hverandre.» Det nederste diktet på siden er lettere, lysere, det beskriver et kyss som «smaker lønnesaft/og kinofløyel.» Hva er det med disse tre diktene? Det er som om de snurrer om seg selv, der det første diktets berøring står i en ugjenkallelig fortid, kysset i det andre i en nærmest umulig fremtid, og det tredje diktets kjærlighetshandling står i en allerede nostalgisert nåtid. Hva er det? Da jeg konfronterer noteapparatet ser jeg at de tre diktene er datert samme dag: 11. november 1984. Dette er ikke smussbiografisk lesning, det er et sterkt bilde på en dags stemning, en dag vi har fått en annerledes tilgang til via Ulvens nitidige dateringer, og det er et bilde på en arbeidsprosess. Denne erfaringen, og flere lignende, har utgaven av «Etterlatte dikt» å by på.

Tor Ulven var en hardt arbeidende forfatter. Bildet som står igjen av ham, er av en person som må skrive, som innhentes av sine egne motiver år etter år. Eksempelvis kan man se hvordan det første utkastet til en av hans virkelig store tekster først forekommer så tidlig som november 1983, da som et konvensjonelt modernistisk dikt med ujevn høyremarg. Så finner vi en versjon i «Uutgravde fløyter», den er strammere, beveger seg mer mot prosatektsten. Den siste varianten finnes i «Stein og speil», som kom ut i fjor, der står den som ren prosatekst. Dette betyr: i 12 år har en situasjon ligget og murret i Tor Ulvens arbeid, han har ikke latt det gå fra seg før han ble helt fornøyd. Jeg kan ikke sitere alle tre versjonene, men nøyer meg med den midterste fra «Uutgravde fløyter», og anbefaler alle å gå til tekstene for å studere forskjellene: «Fredagsnatt og vinduet på gløtt. Der/borte, uvisst hvor, har noen skrudd opp/lyden, men bare bass og trommer/dunker og dunker hit: et kunstig/hjerte i nattens kropp. Og jeg husker/hvordan det er å ligge med hodet/mot en kvinnes bryst og lytte, og/det er det viktigste hjertet som slår».
Det er naturlig å spørre seg om det posthume bindet med Tor Ulven-dikt gir noe nytt til den tekstmassen som allerede foreligger. Svaret er ja. Og like etterpå: tja, har vi bare ikke sett det før nå?

Tor Ulvens gravalvor, pessimisme og humanistiske detaljforskning er like tilstede som før. Men som etterordet også inviterer til, kan man se andre aspekt. F.eks. det vi ikke kan kalle humoristen Ulven, men til nød humoren hos Tor Ulven. Som denne vitsen fra juli 1983: «Middagspause/i helvete. Fuglene//synger som vanlig.» Ikke et stort dikt, men en bra vits! Og kanskje en tiltrengt pause for enkelte under en lesning som er en påkjenning. Det er en påkjenning å lese Ulven: det er derfor han er så bra.

A propos påkjenningen, slitet som gjør godt (det er godt å ha det vondt). For ikke så lenge siden ble den svenske forfatteren Lars Norèn intervjuet på svensk tv angående noen nye drama, «De döda pjäsarna». For dem som kjenner Norèns forfatterskap, er det ingen hemmelighet at han ikke er hjemmehyggens mann. Hvorfor så forferdelig svart? spurte intervjueren, eller noe sånt. Hvorfor er stykkene så til de grader deprimerende svarte, Norèn? Norèn, med Star Trek-ørene, flintskallen, og et så intenst blikk at det er en prøvelse å se på øynene hans, svarte noe sånt som det følgende: Svart? Svart! Nehei, sa han, «nej, dom är så oerhörd ljusa». Litteraturen kan aldri komme opp mot verdens nivå av bestialitet - det har han jo helt rett i.
Tilbake til «Etterlatte dikt». Formelt sett gir boken innsyn i de formprobelemene Tor Ulven etter hvert fikk, de tingene som resulterte i den utviklingen som er kjent fra før. Utviklingen fra å være en ren lyriker frem til utgivelsen med prosaboken «Gravgaver» i 1988. I «Etterlatte dikt» ser leseren hvordan han går fra å skrive hyppig linjedelte dikt i de tidlige årene, for så å begynne med ulike form- og rytmeeksperiment på midten av åttitallet, der diktene beveger seg mot prosaen - imidlertid mot en sterkt poetisk prosa, det som senere skulle bli et kjennemerke i bøker som «Fortæring» (1991) og «Avløsning» (1993. En forsiktig påstand fra min side skal være at den midterste perioden poetisk sett også er hans svakeste, her stenger de synlige formproblemene oftere for styrken og desperasjonen i tekstene.

Nei, det er en erfaring, vil jeg si, når jeg tenker nærmere etter, å lese Tor Ulven. Enkelte ganger har jeg følt meg som et reflekspunkt i et kne, som om tekstene har dunket til meg, og jeg har kveppet til akkurat som teksten forventet at jeg skulle. Da jeg leste dette diktet, kikket jeg øyeblikkelig ned på mitt eget bryst, som om jeg kunne sjekke påstanden: «Du betyr/ingenting//for hjertet/ditt.»
Til slutt, her er det første diktet som finnes fra Tor Ulvens hånd. Det er som nevnt datert 6. august 1973, Paris, og har tittelen «(Bondens hemmelighet)». Han har vært 19 år den gang, kanskje på ferie, kanskje satt han på en trappeavsats og så på menneskene som gikk forbi i lette skjorter. Hva vet jeg. Men det frapperende er hvor ungt og godt diktet er, hvordan man allerede her - 4 år før debuten, 22 år før hans alt for tidlige død -kan se flere av forfatterens hovedtrekk. Det er en slags humanisme, han omtenker alt og alle, deler ut ett øye for hvert annet:

Jeg har brent ett talglys for hvert
tre i skogen
og for hver søvnløse natt
under åpen himmel
Jeg har kastet èn stein i vannet
for hver sky på himmelen
og for hvert aks i åkeren
Jeg har smidd èn hestesko for hver
båt på innsjøen
og for hvert år jeg har levd
Ennå er det lenge å vente
Ennå finnes mange uløste gåter



Stod første gang på trykk i Stavanger Aftenblad den 23. november 1996