Gro Dahle blir gjerne karakterisert som en naivistisk forfatter. Hun skriver i et enkelt, nesten barnlig språk. Hendelsene hun beskriver er ofte absurde og hun er ikke redd for å nærme seg det tilsynelatende banale. I flere bøker fråtser hun i groteske og makabre skildringer, men alltid i en ærlig, enkel og undrende tone som forhindrer at det føles billig og spekulativt.
Naivisme
Hun debuterte med diktsamlingen ”Audiens” (1987), hvor hun blant annet setter seg selv i pavens sted. Hun har sagt at hun gjorde dette for å unngå å skrive en type jeg-dikt som hun opplevde som påtrengende vanlig.
Allerede i debutsamlingen kan man se mange av trekkene som kjennetegner Dahles forfatterskap – enkelheten, naivismen og den litt surrealistiske og drømmende tonen.
I ”Apens evangelium” (1989) er det lyriske jeget en ape som har antatt en slags gudeskikkelse. Denne gudeapen snakker bare tull og gjør ingen ting for å hjelpe menneskene.
I Dahles første prosabok, ”Pelsjegerliv” (1991), kretser mange av fortellingene om det groteske og makabre. Dette er i det hele tatt et kjennetegn på mye av det Dahle gjør. Det gjelder imidlertid ikke hennes neste bok, ”Linnea-pasjonen” (1992), som er en slags utviklingshistorie om den unge piken Linnea. Boken har et gjennomført billedspråk hentet fra naturen.
I ”Regnværsgåter” (1994) er motivene og de språklige bildene hentet fra kroppen og kroppens funksjoner. Alle diktene er formet som en slags gåter. ”Inflammasjon” (1995) er en samling groteske og absurde kortprosastykker. Diktsamlingen "Hundre tusen timer” (1996) behandler temaet mor-datter. Også den samlingen har mange groteske innslag.
I ”Velkommen til speilet” (1997) og ”Album” (1998) videreutvikler Dahle sitt særegne poetiske språk, og blander forskjellige genre som eventyr, fabler og barnefortellinger på en leken måte. Begge bøkene er skapt i nært samarbeid med illustratøren Lars Elling. I ”Album” kom Ellings bilder først og inspirerte Dahles dikt, har hun fortalt.
Dahle har også skrevet en rekke barnebøker, blant annet: ”Emilie og den umulige mammaen” (1992), ”Simon og Kaia bader” (1993) ”Den helt vidunderlige grisen Nøffi” (1998), ”Hemmeligheten til fru Plomme” (1998) og "Bak Mumme bor Moni" (2000).
Av Sindre Mekjan