Hvilken rett har retten?

Vi trenger en kritisk presse, en presse som er kritisk til mistanker og forhåndsdommer. For rettferdighetens skyld. Vi trenger ikke minst en presse som vurderer dommene når noen er dømt. Vi trenger en presse som flytter sin interesse bort fra de mistenkte og deres familier – over på retten, og hvordan retten utøver rettferdighet.

Mangelfullt utviklede sjelsevner

Nå opplever vi to store rettssaker samtidig, saken fra Orderud gård og barnedrapene i Baneheia. Og kameraene er der – både i rettssalen og utenfor. Forhåndssakene presenteres både i aviser og i fjernsyn, medier som har god sans for dramaturgi og noe mindre sans for innlevelse.

En liten episode i rettssalen i Orderud-saken er illustrerende: En rettsbetjent får illebefinnende. Tre fotografer reagerer instinktivt, løper til og fotograferer. Dommeren reagerer like instinktivt, utviserer de tre, og hevder at de må ha "mangefullt utviklede sjelsevner". Det er et vanlig uttrykk i retten for folk som mangler innlevelsesevne. Mye brukt, men sjelden om ansvarlige mennesker i samfunnet.

Livet på avstand

Mange vet at det er noe helt annet å oppleve verden gjennom kameraet; man er midt i virkeligheten. Dommeren og pressefotografene opplever situasjonen fra hver sin side. Når du er bak kameraet, er du både fysisk og følelsesmessig på avstand. Det er du når du ser bildene også – når du opplever verden gjennom fjernsynet.

Skal vi følge logikken i dommer Trond Våpenstads reaksjon, så vil kameraene gjennom fjernsyn lett utvikle "mangelfullt utviklede sjelsevner" hos den som ser også. Og slik er det kanskje. Heller ikke fjernsynsseere får kontakt med sin innlevelsesevne når de møter mennesker gjennom kameraøyet.

Aura av fiksjon

Kriminalsakenes forhistorie blir i fjernsynet beskrevet som et drama, med en fortellerteknikk som er kjent fra filmene alle TV-kanaler er fulle av kveldene og nettene igjennom. Men i Orderud-saken og saken om barnedrapene i Baneheia vet vi ikke løsningen på sakene, og forhåndssakene får en aura av fiksjon. Fiksjonen oppstår gjennom tonen i kommentarene og bruk av musikk.

Faksjon

Forhåndsomtalen i saker hvor vi ikke kjenner løsningen, blir en problematisk blanding av fakta og fiksjon. Det som kalles faksjon. Og som er så vanskelig fordi fiksjonen lett blir oppfattet som virkeligheten selv.

Fra film og litteratur vet vi hvor merkelige slike mennesker blir, når fiksjon blir virkelighet. En av mine favorittfilmer er Peter Sellers "The Gardener", den litt tilbakestående mannen som steller i en rik manns innestengte hage, og bare møter virkeligheten gjennom TV.

Så dør den rike mannen, og gartneren må ut på gata. Der har han med seg sitt eneste faste holdepunkt, kanalvelgeren til fjernsynet. Treffer han noe ubehagelig, trykker han på bare på av-knappen. Også talespråket hans er TVs språk, det kortfattede, mangetydige med masse konnotasjoner. Egentlig uforståelig, men tilsynelatende dypt – og med det språket blir han oppfattet som så klok at han blir presidentkandidat i USA. I siste scene går han på vannet.

Fantasien erstatter virkeligheten

Madame Bovary, fra romanen av samme navn, er et annet klassisk eksempel på hva som skjer med et menneske når fantasien erstatter virkeligheten. For noen blir det perverst. Noen kaller det sykdom, schizofreni. Virkeligheten forsvinner for deg.

Blandingen av fiksjon og fakta – faksjonen – har grepet på oss når Se og Hør kan invitere de tiltalte i Orderudsaken på Syden-ferie, med tanke på å behandle dem slik de ellers behandler andre TV-kjendiser. Eller når Metropol TV lar standup-komikere gjøgle utenfor rettssalen som servitører med sølvbrett, med sjokolade og Mariekjeks foran åpent kamera. Kriminalsaker som forlystelse er bare en side av saken.

Alle mistenkt og offentlig henrettet

Siden det ikke er noen løsning på kriminalgåten, blir alle mistenkt. Mistanken ligger i fordømmelsen, og dommen. Mange husker ikke lenger saken om Helge Nordahl, presten som som drev Nordisk Barnefond. Han ble mistenkt for underslag av innsamlede midler, og påtalemyndigheten samlet rykter som pressen formidlet.

Mannen ble mistenkt, fordømt - og på forhånd dømt. I retten viste det seg at alt det påtalemyndigheten hadde, ble til ingenting, og Helge Nordahl ble frikjent på alle punkter. Men mannen var allerede offentlig henrettet av den moralske majoritet.

Førsteinntrykket

Det samme kan så lett skje igjen. For førstehåndsinntrykket er det tungt å gjøre noe med. Det blir lett sittende.

Da er det ikke dumt å ha i tankene at konsekvensene av å bli dømt, enten det er i retten eller offentligheten, er så ødeleggende at det er bedre at en skyldig går fri enn at uskyldige blir dømt.

Av Per Olav Reinton
Lørdagskommentaren, NRK P2, 28.april 2001