Stille før stormen i Midtøsten?

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

For å ta raseriet mot trykkingen av Muhammed-karikaturene først. Man kan diskutere hvor klokt det var av Jyllandsposten å trykke dem og av Magazinet å gjengi dem.

Men det er ikke lenger poenget. Nå vet vi at dette ble utnyttet av ytterliggående danske muslimer som reiste rundt i Midtøsten og viste frem karikaturer som aldri stod i Jyllandsposten.

Likeledes er folkemassene i de muslimske land blitt hisset opp av grisetegninger som stammet fra en fransk grisefest og aldri ble benyttet i forbindelse med profeten. Enkelte norske muslimer har vært mer opphisset på arabisk TV enn i norske medier.

Enkelte taler åpenbart med to tunger. Dette vet vi nå. Det er dokumentert. Derfor kan man trygt kalle det provokasjoner, og i denne forbindelse ikke fra Jyllandsposten og fra Magazinet.

Misforstått politisk korrekthet

I misforstått politisk korrekthet er det mange som krever at vi ikke skal sårene muslimenes følelser.

Men faktum er at de aldri var blitt såret i en slik enorm grad dersom ikke Jyllandspostens karikaturgjengivelser og senere Magazinets oppfølging hadde vært utnyttet av ekstreme imamer og andre som åpenbart ikke ønsker fred og forsoning mellom kristne og muslimer.

Det er også et faktum, uansett hva utenriksminister Støre forsøkte å vri seg bort fra, at flere norske aviser gjenga i faksimile enkelte av tegningene. Magazinet var ikke først ute, men var det enkleste å gripe til som syndebukk.

Irans president Mahmoud Ahmadinejad.

Vi kan ikke uten videre regne med at redaktør Vebjørn Selbekks påtvungne unnskyldning og det besynderlige forsoningsmøte i regi av Kristelig Folkeparti-politikere og en kommunalstatsråd, skal dempe gemyttene. For det er noen som fortsatt ønsker å sprøyte olje på ilden.

Amatørmessig diplomati

Vi ser dette i forbindelse med den norske delegasjon som nå møter autoriteten Josef al Qaradawi i Qatar. De skal frembære redaktør Selbekks unnskyldning og skal hilse fra statsminister Stoltenbergs og utenriksminister Støre.

Det er en form for amatørdiplomati som neppe gjør særlig inntrykk på al Qaradawi. Han sier nemlig at han ikke vil nøye seg med redaktørens unnskyldning, men skal ha en unnskyldning fra ”Stoltenberg himself”.

Helt andre grunner

Man skal være usedvanlig naiv for ikke å forstå at denne situasjon er provosert frem, likesom de dypereliggende grunner til raseriet i de arabiske land er noe helt annet og noe mer enn karikaturene.

For enkelte regimer som det syriske og iranske har det vært an avledningsmanøver for egne forsømmelser. I andre land har massene hatt mange gode grunner til å gi uttrykk for sin misnøye med elendige økonomiske og sosiale kår, forfølgelse og undertrykkelse.

Både de syriske og iranske myndigheter hadde sikkerhetsstyrker nok til å stanse angrepene på de norske og danske ambassader. Men det passet inn i deres spill å la slippe ”steamen” ut trykkokeren. I Teheran er dette helt åpenbart. Der er det roligere igjen.

Bekymring i Teheran

Det iranske regimet har helt andre ting å bekymre seg for etter den vending atomstriden har tatt. Riktignok forsøker russerne, som i likhet med kineserne foreløpig støtter USA og Vesten i FN, å overtale ayatollaene til å vise moderasjon.

IAEA-sjef og Nobelprisvinner Mohamed El Baradei er bekymret over Irans atomprogram. (Scanpix-foto)

Ayatollaene er ikke bare religiøse ledere, men også smarte manipulatorer og drevne diplomater. De vet at presset utenfra gjør det lettere å holde misfornøyde iranere på plass. Nå kan iransk patriotisme mobiliseres mot en hel verden. Ispedd grov antisemittisme etter verste nazistiske oppskrift blir dette et farlig heksebrygg.

Skremmende medielekkasjer

Teheran må med bekymring følge lekkasjene til britiske og amerikanske aviser om at amerikanerne er i gang med å planlegge et storstilt angrep på Iran. Bombemål har US Air Force lenge sett seg ut, sikkert i samarbeid med israelerne.

Siden Israel ikke har store nok og mange nok fly til å klare oppgaven, trengs den overlegne amerikanske angrepskapasitet for å kunne rette et avgjørende slag mot de iranske atominstallasjoner.

Riktig nok er det mange eksperter både i USA og Europa som advarer mot dette. Innvendingene er tunge, slik som i rapporten fra 2004 fra Oxford Research Group. De sier konsekvensene av en krig er så alvorlige og uoversiktlige at de må advare på det sterkeste.

Men de kan ikke konkret si hva verdenssamfunnet ellers skal foreta seg. Ingen har noen oppskrift på ”andre måter å løse stridighetene på”.

Lederen for forskergruppen, John Sloboda, sier nå til britiske medier at vi ikke lenger kan utelukke en militær storaksjon mot Iran.

Angrep mot Iran vil utløse et helvete

Dersom det skjer, bryter helvetet løs i hele Midt-Østen, og da vil alt oppstyret omkring Muhammed-karikaturene fortone seg som en fjert fra profeten.

Da vil et samlet Iran stå opp mot USA og Vesten, og raseriet i den islamske verden vil bli enda voldsommere enn det vi har opplevd i karikaturkonflikten.

Riktig nok sier tyske sosialdemokrater at dette ikke er slutten for diplomatiet, men det sier de i frustrasjon over at forbundskansler Angela Merkel har gått så sterkt ut mot Iran. Dersom det nå blir alvor vil ikke en tysk forbundskansler gå imot amerikanerne.

I Irak var ingen av de påståtte grunner for å gå til krig, riktige. Det var løgn, i beste fall misforståelser. Iran arbeider i motsetning til Saddam Husseins Irak med et atomprogram som kan ende opp med kjernevåpen i løpet av en tiårs periode.

Det ligger større alvor i dette enn i Irak-komplekset. Det er nok mange i Washington i dag som i sitt stille sinn tenker at de skulle ha tatt Iran først. (NRK)

Amerikanske militærstrateger legger planer for et eventuelt angrep mot Iran. (Scanpix-foto)