Dobbelt-trussel i Midtøsten

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

En utbredt reaksjon går ut på at Iran og Hamas har et felles mål, utslettelse av staten Israel og slutt på amerikansk innflytelse i Midtøsten.

Retorikken i Teheran og i Hamas-ledelsen kan tyde på det. Dessuten er det blitt kjent at Hamas lenge har fått penger fra Iran og sannsynligvis også har drevet terroristopplæring der.

Men denne vurdering gir ikke den hele og fulle sannhet. Det er det sjelden en forklaringsmodell som er unnfanget i vestlige medier, gjør i Midtøsten.

Alt er ikke israelernes skyld

Kåre Willoch er ikke alene om å mene at manglende innrømmelser fra israelsk side overfor palestinerne forklarer Hamas-seieren, men det er ikke hele sannheten.

En palestinsk kvinne passerer en mur med Hamas-grafitti på Vestbredden.(Foto:AFP/Scanpix)

Riktig nok ble Fatah-ledelsen handlingslammet på grunn av manglende israelsk ettergivenhet. Men den korrumperte seg selv slik at det bør ikke overraske noen at den palestinske befolkning reagerte. Det er i hvert fall ikke israelernes skyld.

Hamas satser sosialt

Dessuten satset Hamas meget på det sosiale nettverk. I likhet med Hizbollah i Libanon og islamittene i Egypt hjelper de mennesker i nød, fattige familier som myndighetene over hodet ikke bryr seg om.

De sørger også for at barna får skoleundervisning, riktig nok oppblandet islamittisk ideologi. Dette har de til felles med ayatollaene i Iran. Skal man få grasrota med seg, må man ta fatt på den sosiale nøden, og den er bare blitt verre blant palestinerne.

Ekstremisme nærer ekstremisme

Vi ser i den israelsk-palestinske konflikt hvordan den ene ekstreme fløy gir næring til den andre.

Israelsk bosettingspolitikk og maktbruk resulterte i intifada-opprøret. Det førte i 1996 til at Shimon Peres, for anledningen i due-antrekk, ble slått av hauken Benyamin Netanyahu.

Dette låste fast fredsprosessen i lang tid. Med Sharon stivnet frontene først til for senere å bli noe myket opp ved tilbaketrekkingen fra Gaza. Det fikk israelske ekstremister til å planlegge drap på ham slik de i sin tid myrdet Yitzhak Rabin.

Kunne Sharon ha blitt en ny Begin? Fra sitt utgangspunkt langt til høyre kunne Begin åpne for en forsoning med Egypt som venstresiden aldri ville ha klart. Vi vil aldri få svar på dette spørsmål.

Men selv om hjerneslaget satte Sharon definitivt utenfor, så det ut til at hans nystartede sentrumsparti skulle gjøre det godt i valgene i mars. Det var perspektivet inntil Hamas feide Fatah av banen. Nå er Netanyahu igjen favoritt.

Hvis Netanyahu får makten

Det bringer oss tilbake til Iran. Dersom Netanyahu seirer, kan vi ikke se bort fra at han fremskynder et førsteslag som allerede forberedes i Israel.

Netanyahu kan etter de siste ukers begivenheter regne med støtte i den israelske befolkning dersom han handler ut fra devisen ”bedre føre var enn etter snar”.

Det betyr ikke at et israelsk angrep for å utslette de iranske kjernefysiske installasjoner blir så lett som det var å sette den irakiske atomreaktor i 1981 ut av spill.

Iranerne har spredt sine laboratorier og fabrikker over et stort område, mange av dem antagelig underjordiske. Dessuten har Iran raketter som kan nå Israel så vel som amerikanske styrker i Midtøsten.

Selv uten atomladninger ville de kunne gjøre stor skade. Dette perspektiv vil kunne få israelerne til å slå til voldsommere og tidligere enn de ellers ville ha gjort. Dersom både Iran og Hamas fortsetter med den truende retorikk om å utslette Israel vil det kunne fremkynde en slik aksjon.

En militæraksjon vil styrke regimet i Teheran.Men vil det kunne løse det iranske problem? Sannsynligvis ikke. For det første vil en israelsk på samme måte som en amerikansk militæraksjon svekke den regimekritiske og provestlige stemning som mange besøkende har registrert.

Ayatollaene ville seile frem på en bølge av nasjonalistisk solidaritet. Det ville definitivt sette en slutt for alle europeiske forsøk på å løse atomstriden med diplomatiske midler.

I øyeblikket er det klart at ingen europeisk regjering ønsker noen militær konfrontasjon med Iran. Ikke engang britene, som har støttet amerikanerne så lojalt i Irak, vil det. Europeerne vil i ytterste fall bringe saken inn for Sikkerhetsrådet, noe FNs generalsekretær ikke ønsker.

Katastrofe eller mirakel?

Bush-administrasjonen støtter i øyeblikket den europeiske linje. Washington har ikke engang noe imot russernes forsøk på å få iranerne til å oppgi sitt atomprogram.

Det hvite hus er åpenbart klar over at med den belastning Irak er for det amerikanske forsvaret, er det ingen enkel sak å gå til militæraksjon mot Iran. Iranske mottiltak, som å stenge Hormuz-stredet og innføre oljeboikott, vil drastisk forverre verdens energisituasjon. Iranerne kan også få sine shia-venner i Irak til å gjøre det temmelig hett for de amerikanske okkupasjonsstyrker.

I denne situasjon kan en Netanyahu-regjering som israelerne velger på grunn av Hamas-seiren, bestemme seg for en ensidig militæraksjon, med amerikanernes viten, om ikke stilltiende godkjennelse.

Mye tyder på at vi går mot et slikt krisepunkt i historien der utfallet enten blir en katastrofe eller et mirakel.