Sjia-muslimene truer Iraks enhet

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

En iraker går forbi halvt nedrevne valgplakater (Scanpix/AFP)

Da opptellingen etter valget endelig var ferdig, kom ikke de vanlige gledesmeldinger fra Washington D.C. om at demokratiet nå var sikret i Irak. Riktig nok gikk valget før jul bedre enn mange hadde fryktet, og sunni-muslimene, som tidligere boikottet alle valg, deltok i større antall enn amerikanerne hadde våget å håpe på.

Hvorfor er ikke da alt fryd og gammen for Bush-administrasjonen? Sjia-muslimene var jo ved siden av kurderne amerikanernes allierte i kampen mot Saddam Hussein og det sunnidomminerte regimet i Bagdad. Men etter hvert som tiden gikk oppdaget amerikanerne at sjia-lederne hadde alt for nære kontakter med ayatollaene i Iran som forsynte dem med våpen og penger. Og Iran har vært USAs hovedfiende i Midtøsten lenger enn Irak var.

Verre for kvinnene

Amerikanerne liker heller ikke at sjia-muslimene arbeider for et prestestyre og har knesatt harde islamittiske regler som blant annet går ut over kvinnene. Kvinnene i Irak hadde under Saddam hadde større frihet enn i fleste andre arabiske land. Washington mislikte også at sjia-muslimene svekket sentralmakten og gjorde som de ville i sine områder. De undergravde Irans enhet, som det har vært viktig for USA å opprettholde. For Washington er det dessuten et viktig hensyn at det overveldende flertall av arabere er sunnitter, ikke sjia-muslimer.

Gikk fra sitt løfte

Abdul Aziz al-Hakam, her foran et bilde av storayatollah Ali al-Sistani (Scanpix/AP)

Abdul Aziz al-Hakam, som er ledet for Det øverste islamske revolusjonsråd i Irak (SCIRI), har gått i fra løftet han ga før valget om at forfatningen skulle kunne revideres. Dette var en forutsetning for at sunnittene ville være med på å bygge opp et demokratisk Irak. De så med engstelse på hvordan de sjia-kontrollerte områder, der mye av oljen er, var blitt stater i staten. Selv om sjia-alliansen ikke fikk absolutt flertall i den nye nasjonalforsamling, kan den blokkere et hvert forsøk på å revidere grunnloven.

Siden det var amerikanerne som arbeidet frem kompromisset før valget, er al-Hakims utspill et slag i ansiktet på dem. Washington har innsett at skal det bli fred og ro i Irak, må sunnittene trekkes med. Opprørerne rekrutteres blant sunni-befolkningen, selv om en del terrorister kommer utenfra, først og fremst fra Saudi-Arabia. Amerikanerne skal til og med ha hatt forhandlinger med enkelte sunnittiske opprørere for å få dem til å bryte med al-Qaida og terroristlederen Abu Musab al-Zarqawi..

Avslørende rapport

Utad forsøker president George W. Bush å demonstrere optimisme, men nå har et amerikansk regjeringsbyrå gitt et helt annet bilde av situasjonen. Det er USAID (US Agency for International Development) som har fått uavhengige eksperter til å vurdere forholdene med sikte på hvor trygt det er for private entreprenører å operere i Irak. USAID skjønner selvfølgelig at det er vanskelig å få amerikanske ingeniører og anleggsfolk til å dra dit dersom de ikke kan garanteres rimelig sikkerhet. Den slags personell har jo vært en av de fremste målgrupper for terroristenes selvmordsbombere og kidnappere.

USAID-rapporten slår fast at terroristgrupper, både innenlandske og utenlandske, har betydelig fremgang. Stikk i strid med Pentagons påstander sier rapporten at Zarqawis gruppe står like sterkt som før. Men dessuten pekes det på noe som man sjelden ser i nyhetsrapporteringen fra Irak: Kriminelle gruppers stadig større makt. Bagdad kontrolleres av kriminelle gjenger som har hver sine sone. I store deler av Irak hersker det fullstendig lovløshet. I sør har ekstreme religiøse grupper fritt spill. ”Bander av selvutnevnt moral-politi” kalles de i USAID-rapporten.

Tilbaketrekking allerede i år?

Dersom USAID har rett, og foreløpig velger Det hvite hus og Pentagon å fortie rapporten, betyr det at man ikke kan stole på den relative optimisme som tidligere utenriksminister Colin Powell nylig ga uttrykk for på en konferanse i London.

Colin Powell mente at USA kunne trekke 8-10 000 mann ut av Irak allerede etter sommeren og enda flere senere. Han vet at mange armesjefer ute i felten ønsker å komme seg hjem så fort som mulig, for den såkalte ”asymmetriske” krigen virker demoraliserende både på dem og på deres soldater. På den annen siden er Powell imot en alt for rask og for omfattende tilbaketrekking som han tror vil føre til borgerkrig og uro i hele regionen. Det synspunkt har mye for seg.

Powells betenkeligheter

Colin Powell har ved denne og tidligere anledninger avslørt at han var uenig med forsvarsminister Donald Rumsfeld og de ny-konservative. For det første hadde han visse betenkeligheter med å gå til krig, selv om han lot seg føre bak lyset og fremførte feilaktig etterretningsinformasjon i Sikkerhetsrådet. Det har han senere sterkt beklaget. Men når USA først gikk til krig, mente Powell at de skulle ha satt inn langt større styrker og sørget for ro og orden fra første okkupasjonsdag.

Vi vet hvordan det gikk. Museer og banker ble plyndret, og det var livsfarlig å begi seg ut i gatene når mørket falt på. Siviladministrasjonen brøt sammen og irakerne fikk ikke lenger rent vann og elektrisitet. Kloakken stoppet opp, og det oppstod epidemier. Sykehusene fungerte heller ikke.

Opportunisten Paul Bremer III

Det var en fatal feil at hele den irakiske hær ble sendt hjem, de fleste av dem med sine våpen. Bush-administrasjonen ville ikke vite noe av sunnitter og medlemmer av det regjerende Baath-partiet. Mannen som gjennomførte dette, var Paul Bremer III, som opptrådte som en ny-romersk prokonsul. Han demonstrerte at han hadde absolutt ingen følelse for irakisk kultur og lynne, og han gjorde en rekke graverende feil. For dette fikk han den høyeste sivile utmerkelse som noen amerikansk borger kan få.

Nå har han kvittert med en bok der han toer sine hender og legger alt ansvar på Pentagon og Det hvite hus. For de som kjenner Bremer, kommer ikke dette overraskende. Han var aldri noen lojal UD-mann, verken da han i sin tid tjenestegjorde som diplomat eller da han ble kalt tilbake i tjeneste i forbindelse med Irak-krigen. Han var med på Rumsfelds spill mot Powell. Jeg har helt fra han tjenestegjorde i Oslo til gode å møte en eneste amerikansk diplomat som hadde noe særlig positivt å si om Paul Bremer III, bortsett fra at han var ærgjerrig og visste hvordan han skulle komme seg frem her i livet.

Det må være bittert for George W. Bush som verdsetter lojalitet så høyt og selv praktiserer det, å lese hva Bremer nå sier. Så får vi vente på Rumsfelds memoarer. Det skal bli interessant å se hvem han legger skylden på. Bremer vil han sannsynligvis behandle som den løpegutt han var. Jakten på syndebukker er i gang.