Sterk kvinne på verdensarenaen

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Meglingsinnsatsen på EUs toppmøte ga Angela Merkel gode karakterer i den europeiske klassen, selv om hun tok en belastning hjemme ved å gå med på at Tyskland fortsatt skal betale uforholdsmessig mye til Unionens felleskasse.

Dessuten møttes Merkel og Frankrikes president Chirac som ”likemenn” kort tid etter at hun tiltrådte. Dermed gjorde Merkel det klart at det tyskfranske samarbeid er en konstant faktor i Forbundsrepublikkens utenrikspolitikk. For en ny regjeringssjef i Berlin var det også viktig å demonstrere at det er noe som ligger fast.

Ny giv Berlin-Washington

Besøket i Washington derimot skulle markere en ny giv etter at de amerikansk-tyske forbindelser ble så sterkt belastet under hennes forgjenger, Gerhard Schröder.

Berlins nei til å sende tyske soldater til Irak ble tatt meget ille opp av Bush-administrasjonen, og bedre ble det ikke ved at haukene i Washington mistenkte Schröder for å ville danne en antiamerikansk akse mellom Tyskland, Frankrike og Russland.

Schröders Irak-politikk sikret ham valgseieren fordi tyskerne ikke ville bli involvert i en krig som nødvendigvis måtte ta mange sivile liv.

Merkels møte med Bush var en ny giv i forholdet mellom Berlin og Washington. Foto: Scanpix/AP.

Forut for Schröders beslutning ble nemlig den sivile tyske befolknings lidelser under den allierte bombekrigen og under russernes harde fremferd brettet ut i fjernsynsreportasjer, avisartikler og bøker.

Tyskerne ikke militarister

Selv om man kan si at tyskerne mistet sin pasifistiske dyd ved å gå med i Kosovo-krigen, en beslutning flertallet var imot og som mange militære var skeptiske til, så ble de ikke militarister.

Tyskerne vil først bruke diplomati før de griper til våpen. Disse dypere beveggrunner forstod ikke Washington og la de amerikansk-tyske forbindelser på is.

Etter hvert tinte utenriksminister Joshka Fischer opp forholdet, og Schröder ble omsider tatt inn i varmen igjen. Men noen virkelig tilnærming ble det ikke før Angela Merkel ble forbundskansler. Hun var meget populær i Washington fordi hun i 2003 ga uttrykk for at Tyskland burde tilhøre ”de villige”, som president George W. Bush kalte dem som sendte soldater til Irak.

Men Merkel modererte seg etter hvert, og allerede før hun ble regjeringssjef skiftet hun standpunkt. Det var for henne ikke lenger aktuelt å sende tyske mannskaper til Irak.

Kritikk av Guantanamo

Før avreisen til Washington gikk hun dessuten ut med klar kritikk av fangeleiren i Guantanamo. Hun sa at den burde nedlegges. Det var selvfølgelig ikke populært i Washington, og Bush gikk da også ut på TV og sa at dette ikke var aktuelt. Guantanamo var nødvendig for å beskytte det amerikanske folk, sa han.

Merkel hadde imidlertid fått markert sin og tyskernes kritikk av amerikanernes brudd på Geneve-konvensjonene og menneskerettighetene både i Guantanamo og i Irak. Det var for henne det viktigste. Hun var realistisk nok til å forstå at hun ikke ville kunne overtale George W. Bush.

Bare sol og glede

Men det interessante var at verken Guantanamo eller andre spørsmål der amerikanerne og tyskerne er uenige, klarte å legge noen demper på besøket i Washington. Alt var bare sol og glede.

Bush ville demonstrere at nå var det tradisjonelt gode forhold mellom de to land gjenopprettet. Han hadde fått en pålitelig forbundsfelle, ja, en venn i Berlin.

Skeptikere vil sikkert innvende at dette var politisk kakepynt, men i internasjonal politikk er også stemninger og symboler viktig. Dessuten står Merkel og Bush skulder til skulder i Iran-spørsmålet, og det er ikke bare skuebrød.

De er enige om å øke presset på Teheran og bringe problemet med det iranske atomprogrammet inn for FNs sikkerhetsråd.

Fastere front mot Putin?

Fra Washington gikk turen til Moskva. Med seg i bagasjen hadde hun amerikanske ønsker om å holde en fastere front mot Putin i menneskerettighetsspørsmål, noe også tysk opposisjon og mange i Merkels eget parti ønsket.

Mye tyder på at Merkel ønsker en fastere front mot Putin. Foto: Scanpix/AP.

USA vil også at Tyskland etter hvert skal gjøre seg mer uavhengig av russisk gass og olje. Men amerikanerne er neppe de rette til å belære andre om avhengighet av energi fra kilder som kan være problematiske.

Selv om Angela Merkel har uttalt seg kritisk om russiske brudd på ytringsfriheten og på menneskerettighetene for øvrig, noe Schröder ikke brydde seg særlig om, så har hun gjort det klart at hun vil opprettholde et godt og fornuftig forhold til Moskva.

Russland forblir en strategisk medspiller, selv om det er USA som nå står frem igjen som Tysklands viktigste venn og allierte.

Merkel vil over hodet ikke omgjøre beslutningen om å bygge den store Østersjøledningen fra Russland til Tyskland selv om Polen og de baltiske land protesterer aldri så mye.

Hun vil nok ta hensyn til sine EU- og NATO-allierte i øst, men vil ikke la tyske interesser bli fortrengt av polske og baltiske krav.

En pragmatiker

Vi ser altså at Angela Merkel markerer seg i utenriks- og sikkerhetspolitikken som en like stor pragmatiker som sin forgjenger, selv om mange trodde at hennes fortid i et kommunistisk diktatur skulle gjøre henne til en forkjemper for menneskerettigheter.

Men hun står frem med en helt annen moralsk integritet enn Gerhard Schröder som kompromitterte seg ved å ta imot Putins tilbud om å bli honorær styreformann i Gazprom-konsernet. Schröder er åpenbart villig til å gjøre hva som helst for penger.

Angela Merkels personlige integritet og ubestikkelighet kan bli viktig kapital for henne både i utenriks- og innenrikspolitikken, samtidig som hun viser evne til å holde hodet kaldt og ikke la seg styre av følelser.