Forfatter for retten

Av Tom Egil Hverven

Det er få bøker jeg har gledet meg like mye til å lese som ”Snø” av Orhan Pamuk. De siste årene har han fått et navn over hele verden for sine romaner.

Det store internasjonale gjennombruddet kom med boka ”Mitt navn er Karmosin”. Orhan Pamuk har også skrevet bøkene ”Det hvite slottet”, ”Svart bok” og ”Det nye livet”, som kom på norsk på 1990-tallet.

Påvirker fysisk

Men det finnes så mange gode romaner og romanforfattere.

Hva gjør Pamuk spesiell? Jeg skal forsøke å svare på det, men da må jeg beskrive hele den veien romanlesningen tar, fra den anspente følelsen i magen da jeg fikk romanen ”Snø” i hånda i begynnelsen av denne uka, helt fram til forvirringen, gleden og utmattelsen jeg kjenner nå, når jeg nettopp har lagt den fra meg.

En roman av Pamuk gjør noe fysisk med meg, den påvirker hele kroppen, det kribler helt ut i fingertuppene når jeg leser. Hvorfor er det slik?

Aktuell

Først og fremst fordi det finnes så mange berøringspunkter. Selv om romanene hans foregår i Tyrkia, tilsynelatende langt borte fra min hverdag, er de ikke så fjerne likevel. Debatten om kvinner skal gå med tildekket hode, for eksempel, foregår like gjerne i Frankrike eller i Norge som i Tyrkia.

Og jeg bor i en by, i Drammen, som har en av Norges tetteste befolkninger av tyrkere. Mer enn to tusen menn, kvinner og barn i Drammen er opprinnelig fra området rundt Konya, som var det tyrkiske sultanatets hovedstad på 1200-tallet, før landets storhetstid under osmannerne. At så mange innvandrere kommer fra nettopp dette området, er en lang og komplisert historie.

Det handler om striden mellom tradisjon og modernitet, hvor mange tyrkere fra 1960-tallet av ser utvandring som eneste utvei, slik mange nordmenn gjorde på 1800-tallet.

Men enda viktigere for meg er det at Pamuk i romanens form klarer å sette ord på hva som skjer akkurat nå, i det vanskelige feltet mellom tradisjon og modernisering. Han klarer å gi liv til tyrkiske kvinner og menn som ler, gråter, handler og nøler i møte med den vanskelige utfordringen det er å forandre et samfunn uten å ødelegge det.

Snø og krystaller

Hvordan forandre et samfunn uten å ødelegge det? Romanen ”Snø” begynner med at hovedpersonen Ka kommer til byen Kars langt øst i Tyrkia. Han kalles altså Ka, og byen heter Kars. Det tyrkiske ordet for snø er Kar. Før romanen i det hele tatt er kommet ordentlig i gang, lager Pamuk altså et spill med ord som snurrer rundt og rundt som små iskrystaller gjennom hele romanen.

Ka er lyriker. Han skriver nitten dikt om snø. Alle disse diktene skrives inn i et perfekt formet snøkrystall, som går gjennom hele romanen som et bilde, en metafor. Det er ikke så vanskelig som det kanskje høres ut. Tenk deg et perfekt formet sekskantet, takkete snøkrystall. Og tenk på himmelen hvor det kommer fra. Og tenk på hvor stille det kan bli når det snør. Snør gjør det uten stans gjennom alle fortellingens 450 sider.

Ka kommer altså til til byen Kars oppe i fjellene nær Ararat i Kaukasus. I løpet av noen dager på 1990-tallet snør byen inne, innbyggerne er overlatt til seg selv, uten kontakt med omverdenen. En tyrkisk leser vil antagelig skjønne at dette skjer midt i en av de største politiske krisene i landets moderne historie.

Politisk jordskjelv

Da det islamistiske velferdspartiet fikk flertall ved valget i 1995, brøt utviklingen mot et sekulært, liberalt Tyrkia sammen. Et par år seinere ble partiet forbudt. Det politiske landskapet i Tyrkia var preget av jordskjelv og etterskjelv.

Selv om boka ikke tidfester Kas ekspedisjon til det indre Tyrkia nøyaktig, kan man tenke seg at det skjer omtrent samtidig med at Tyrkia rystes i sine politiske grunnvoller. Liberaliseringen og sekulariseringen av det tyrkiske samfunnet, som har pågått siden 1920-tallet, stopper opp. Alt kan skje.

Ka kommer til byen under dekke av å være journalist. Han vil undersøke hvorfor en rekke unge jenter i byen har begått selvmord.

Noe av det første som møter ham er store valgplakater med teksten: ”Mennesket er Guds mesterverk, selvmord er blasfemi”. Skyldes selvmordene påbudet om tildekking av hodet, bruken av skaut, eller finnes det andre grunner?

Såpehotell

Spørsmålet drukner raskt i andre hendelser. På det helt personlige planet er Ka mest opptatt av den gamle klassevenninnen Ipek, som han var så forelsket i som ung. Han har fått høre at Ipek nylig er skilt og dermed muligens åpen for et forhold til ham.

Faren til Ipek eier Snøslottet hotell, der Ka skal bo. Orhan Pamuk benytter i løpet av romanen mange anledninger til å få dette hotellet til å likne på ”Hotell Cæsar” på norsk TV2. Eller en litt eldre utgave, kanskje: ”Hotell i særklasse” med John Cleese.

"Snø" er en roman som beveger seg fra blodig tragedie til svingdørskomedie på få sekunder. Hele byen Kars følger med på såpeserier på TV, det er ikke underlig at livet og virkeligheten hermer. Kort sagt er det ikke måte på hvor mange intriger Kas elskede Ipek og hennes familie klarer å vikle ham inn i.

Oppslag i lokalavisa

De viktigste scenene i romanen foregår to steder i tillegg til hotellet: I avisredaksjonen og på teaterscenen. Ka stikker innom redaksjonen leser lokalavisas oppslag for neste dag. De har allerede skrevet ferdig en slags profetisk reportasje om kommende kveld.

En teatergruppe skal framføre en gammel slager i folkeopplysningstradisjonen: ”Fedreland eller slør” heter stykket, som i en nytolkning i lys av aktuelle begivenheter kalles ”Fedreland eller skaut.”

For Ka er det mest oppsiktsvekkende at han i reportasjen allerede er skrevet inn: Dikteren Ka leser opp sitt siste dikt ”Snø”, står det. Han har ikke skrevet noe slikt dikt, innvender han, og ikke har tenkt seg i teatret heller. Hvordan kan redaktøren skrive det på forhånd?

- Dette er moderne journalistikk, svarer redaktøren.

Og ”siden du verken ønsker å ta fra oss vår rett til å være moderne eller har lyst til å skuffe oss, er jeg sikker på at du kommer til å skrive et dikt med tittelen ”Snø” og komme til teatret for å lese det opp”, legger han til.

Likheter til Norge

Hvis norske lyttere og lesere hadde visst hvor mye tid og krefter alle norske mediebedrifter for tiden bruker på å pønske ut hva slags nyheter vi vil ha om to eller tre år, ville vi kanskje ikke ledd så høyt av hvordan de gjør det i en totalitært styrt liten by i Tyrkia.

Men jeg skal innrømme at det er morsomt å finne likhetstrekk mellom kommersielle norske medier og en lokalavis i Kaukasus.

Dessverre viser det seg at verken redaktøren eller lederen for teatergruppen er bare morsomme. Den teve-overførte teaterforestillingen, der Ka ganske riktig leser et nyskrevet dikt, ender i et blodbad og revolusjon.

Orhan Pamuks roman gir en sjokkartet effekt når den lar skuespillerne på scenen skyter mot publikum i revolusjonens tjeneste. Ved å ty til våpen vil de sikre en sekulær, liberal forfatning, sier de, mot de nye islamistiske grupperingene.

Innen romanen kommer dit, har den innført så mange lag av ironi at jeg som leser ikke vet om jeg skal le eller gråte. I det grepet holder Orhan Pamuk meg resten av de 450 sidene romanen varer. Og i et lignende grep holdes altså forfatteren selv av tyrkiske myndigheter for tida.

Innfrir forventningene

I romanen ”Snø” veksler tåredryppende banale såpeoperatriks med intrikate filosofiske og teologiske refleksjoner. Hemmelige brev sendes hit og dit, folk skifter religiøs tro og politisk oppfatning inntil det desperate.

Og gjennom hele romanen kommer fortelleren mer og mer tydelig fram, en viss mann ved navn Orhan, slik han gjerne gjør i Orhan Pamuks romaner. Fortelleren er en mild mann, som forstår og er glad i menneskene han beskriver, selv om han nok er på nippet til å involvere seg litt mye han også, akkurat som Ka. I møte med Ipek er selv ikke fortelleren Orhan noe mer enn et menneske. Men skrive kan han.

Jeg hadde skyhøye forventninger til Orhan Pamuks ”Snø”. Og de ble innfridd, akkurat som ønsket om snø til advent denne uka ble innfridd over store deler av Drammen der jeg bor, sammen med 2000 mennesker med opprinnelse i Tyrkia.