Tysk blåmandag

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Nå skal det strammes til på alle felter, om enn ikke så drastisk som mange samfunnsforskere og økonomer mener er nødvendig.

For å få opp den økonomiske veksten og få ned ledigheten vil Merkel-regjeringen i første omgang gå til en momsøkning på 3 prosent med en betydelig prisstigning som resultat, pensjonene skal fryse og pensjonsalderen heves, subsidier og trygder skal strammes inn, og oppsigelsesvernet blir svekket.

Men dette er bare begynnelsen. Situsjonen for den tyske samfunnsøkonomi er enda verre enn politikerne trodde tidligere i høst. De upopulære Hartz IV-reformene, som Schrøder-regjeringen gjennomførte og som ble en enorm politisk belastning for SPD, har ført til en sjokkartet utgiftsøkning og til ytterligere byråkratisering.

Meningen var at bare de som virkelig trengte det, skulle få trygder og subsidier. Alle som var i stand til å arbeide, skulle ta de jobber som de ble tilbudt i stedet for å fortsette på trygd og kanskje tjene svart på si.

Men det som skjedde, var at mange tyskere plutselig oppdaget at Hartz IV ga dem rettigheter de tidligere ikke visste om, og de meldte seg straks som trygde- og subsidiemottakere. Resultatet er at uttellingene ble fordoblet og byråkratiet este enda mer ut. Byråkratiet vil fortsette å øke med de tiltak som Merkel-regjeringen har bebudet, for de forutsetter enda mer kontroll.

Velferdsstat med tradisjoner

Det Tyskland opplever nå, er et problem som mange andre europeiske land også må igjennom: Hvordan slanke velferdsstaten uten å kaste barnet ut med badevannet! Men i Tyskland er problemet større enn noe annet sted. Det skyldtes det usedvanlig gunstige utgangspunkt.

Velferdsstaten har vært en grunnfestet rettighet for tyskerne helt siden fyrst Bismarck innførte den fra midten av 1800-talet for å få industriarbeiderne til å la være å stemme sosialistisk. Velferdsstaten overlevet en første verdenskrig, Weimar-republikken og Hitler-Tyskland. Og det tok ikke lang tid etter at tyskerne dukket opp fra ruinhaugene i 1945 før velferdsstaten igjen ble prioritert.

Konrad Adeneuer nektet å lytte til sine økonomiske eksperter som sa at Forbundsrepublikken ikke hadde råd til den slags luksus. For Adenauer var det viktig at tyskerne fikk det så økonomisk og sosialt godt at de ikke lot seg friste av kommunistene og Sovjetunionen.

"Det økonomiske mirakel"

Dette lot seg gjennomføre så lenge Forbundsrepublikken hadde en økonomisk høykonjunktur. Ludvig Erhards "Økonomiske mirakel" (Wirtschaftswunder) gjorde det mulig å gi tyskerne fordeler intet annet europeisk folk kunne drømme om: De hadde fri tannlege, de kunne fritt velge briller, selv med dyr innfatning, legebesøk og sykehusopphold var gratis, og det ble satset på verdens beste og dyreste medisinske utstyr og på kostbare medisiner.

Intet annet land har så mange apoteker som Tyskland. Tyskerne fikk kortere arbeidstid og lengre ferie enn noe annet europeisk folk, og de hadde et oppsigelsesvern som andre misunte dem.

De offentlige kasser bunnskrapt

Det kunne ikke gå i lengden, i hvert fall ikke når nedgangstider meldte seg. For med økt ledighet økte utbetalingene til arbeidsledighetstrygd og skatteinntektene ble mindre. I det hele ble de offentlige finanser så anstrengte at mange kommuner, inklusive hovedstaden Berlin, måtte ansees som konkursbo. Delstatenes kasser ble bunnskrapt, og det stod ikke bedre til med forbundsstaten - Bund.

For mange var dette vanskelig å fatte fordi Tyskland med gjenforeningen styrket sin stilling som Europas ledende industrimakt. Tyskland er fortsatt den vestlige verdens fremste eksportland. Folketallet og bruttonasjonalproduktet ble en tredjedel større enn Frankrikes i 1990.

Globaliseringen

Det er mange årsaker til stagnasjon i tysk øknomi. Noe har med globaliseringen å gjøre. På grunn av de høye lønnsinntekter i Tyskland og særlig de store sosiale utgifter kunne mange tyske fabrikker ikke lenger konkurrere med billiglandene i Sentral- og Øst-Europa og i Asia.

Stadig flere storkonsern flyttet teknologi, kapital og arbeidsplasser først til de nye EU-statene i øst og deretter til Asia. Dette var en utvikling som antagelig ville ha kommet uansett, men i tillegg kom de enorme omkostninger med gjenforeningen.

Kohl og gjenforeningen

Da Helmut Kohl gjennomførte valutareformen tidlig i 1990, var det på tross av advarsler fra nesten alle tyske økonomer. Forbundsbankpresidenten gikk av i protest mot at vekslingskursen for DM og Østmark ble satt til 1:1.

Kohl hadde ikke forstand på økonomi, eller han mente at politikken kom først. For fra det øyeblikk var det bare tiden og veien for tysk gjenforening. Det var også klart for ekspertene at vest-tyskerne måtte bære byrdene og at det meste av den øst-tyske industri ville bli lagt øde.

I stedet lovet Kohl "blomstrende landskap" i øst og sikret seg dermed en valgseier som han ikke hadde kunnet håpe på dersom ikke Tyskland var blitt samlet og han ikke hadde stått frem som "Gjenforeningskansleren". For Kohl var dette dessuten en visjon, i tillegg til hans tro på europeisk integrasjon som et middel til å sikre freden på vårt kontinent i det 21. århundret.

Gjenforeningens byrde

Men regningen ble stor - større enn selv kritikere hadde regnet med. Til nå har gjenforeningen kostet 1500 milliarder Euro. Gang dette med åtte, så kommer vi opp i beløp som selv norske oljefondskrøsuser synes er stort.

Og dette vil fortsette i tiår fremover. Dersom overføringen til det tidligere DDR skulle opphøre eller bli sterkt redusert, ville det føre til en sosial og politisk uro som hverken kristeligdemokratene eller sosialdemokratene vil ta sjansen på. Derfor er det ikke så mye å spare inn her. Det er velferdsstaten som må betale.

Bryter stabilitetspakten

Koalisjonsregningen vil for 2006 bryte både den tyske forfatning og den europeiske stabilitetspakten (Pengeunionen - EMU) som slår fast at underskuddet på statsbudsjettet ikke må overskride 3,5 prosent av bruttonasjonalproduktet.

Først i 2007 håper Merkel å kunne rette på dette, men da må det skjæres inn til beinet på velferdstaten. Riktig nok er ikke Tyskland alene om å bryte Stabilitetspakten. Franrike og Italia gjør det også. Men siden det var tyskerne som i sin tid insisterte på så strenge betingeler, blir det vanskelig å kreve av de andre EMU-land den budsjettmessige selvdisplin som Tyskland ikke selv praktiserer.

"Det halverte samfunn"

Innstramningstiltakene vil påskynde utviklingen mot det sosiologen Franz Walter har kalt "Det halverte samfunn" (Die halbierte Gesellschaft), det vil si at samfunnet splittes i en overklasse og en underklasse.

Det er ikke tale om hungersnød som i u-landene, ei heller om fattigdomsgetteoer som i det sorte USA eller i den tredje verden. Det dreier seg om relativ fattigdom. Men den føles ille nok for dem den rammer. For overklassen er kultur, utdannelse, feriereiser og sosial sikkerhet en selvfølge. Men for de arbeidsledige, for eneforsørgere og barnefamilier og for handikappede betyr dette at de ikke har råd til alt det som overklassen har. De må snu på skillingen dersom de skal på kino, de kan ikke unne seg en feriereise til utlandet, og nye klær og skotøy til barna må vente. Særlig urovekkende er det at fattigdommen blant barn øker så raskt. Vi ser allerede av PISA-studiene at overklassens barn har bedre skoler enn underklassens.

Frykten for nyvalg

På tross av alle kameler som måtte slukes og alle valgløfter som er blitt brudt, og på tross av den totale mangel på entusiasme for den nye regjering og dens politikk, vil storkoalisjoen antagelig vare noen år, kanskje i hele fireårsperioden.

Alternativet ville nemlig ha vært nyvalg, og det er hverken SPD eller CDU-CSU interessert i. De frykter med rette at småpartiene og ekstremistene til høyre og venstre ville tjene på det. Og dermed ville trusselen mot det tyske demokrati kunne ha blitt enda større enn den lammelse av den offentlige debatt som en storkoalisjon lett medfører.