NRK.no - Kommentar

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Først vant det høyreradikale Lov og Rett-partiet parlamentsvalget med Jaroslaw Kaczynski som statsministerkandidat. Og i helgen gikk altså Jaroslaw Kaczynskis tvillingbror, Lech Kaczynski, av sted med seieren i den andre runde av presidentvalget. Dermed vil det største av de nye medlemsland i EU få en mye skarpere profil.

Lech Kaczynski og Donald Tusk kjempet om velgerne i andre runde i presidentvalget. (Foto: Katarina Stoltz/Reuters/Scanpix)

Kaczynski-tvillingene, som i utseende, opptreden og meninger er like som to dråper vann, vil ikke på noen måte trekke Polen ut av EU, men de kommer til å markere polske særinteresser mye hardere. Det skal man ikke fortenke polakkene i, for det gjør også de gamle EU-land, ikke minst Frankrike.

Selvhevdelses-kompleks

Men polakkene har et selvhevdelseskompleks som skyldes at den polske nasjon i århundrer har vært en kasteball mellom øst og vest, og i lange perioder ikke engang eksisterte som stat. De kjempet for andres frihet i Europa, Midtøsten, Nord-Afrika og Amerika. Nordmenn vil huske polakkenes heltemodige innsats i Narvik i 1940.

Men polakkene kom alltid til kort når de slåss på barrikadene hjemme for sin frihet. Warszawa-oppstanden i 1944 er klistret fast i polakkenes sinn som et eksempel på hvordan Vesten overlot dem til sin egen skjebne. Oppstanden ble slått brutalt ned av de tyske styrker, og Warszawa ble jevnet med jorden for dermed å bli "befridd" av den røde arme som påtvang polakkene et kommunistisk regime. De ble utestengt fra det Europa de kulturelt og historisk tilhørte.

Lech Kaczynski, her foran et bilde av Warszawa etter krigens slutt, spilte sterkt på nasjonalistiske strømninger. (Foto: Katarina Stoltz/Reuters/Scanpix)

Vesten sviktet

Selv om mange vestlige historikere og politikere mener at polakkenes historiesyn er noe forenklet, så er det dette som er Sannheten for polakker flest. De mener også at vest-europeerne sviktet dem da Solidaritet ble forsøkt slått ned av Jaruzelskis militærregime. Bare amerikanerne bestod prøven i polakkenes øyne. Men de glemmer heller ikke at det var president Roosevelt som lot seg sjarmere av Stalin i Yalta. Yalta-avtalen går igjen som et spøkelse i polsk politikk.

Dette er grunnholdninger de fleste polakker har til felles, men det som skiller seierherren Lech Kaczynski fra den liberale motkandidaten, Donald Tusk, var at tvillingen spilte så sterkt på nasjonalistiske og erke-katolske strømninger. Han fikk da også full støtte av den ekstreme radiostasjonen Radio Marja, som ikke bare er antisemittisk, men også generelt Europa-kritisk. Vatikanet har distansert seg fra Radio Marja, men mange polske prester og millioner av troende lytter til denne ekstreme propaganda på eteren.

Fanget opp misnøyen

Kaczynski-tvillingene fikk også støtte fra et aktivistisk bondeparti som fanger opp all den misnøye som polske småbønder føler ved den smertefulle omlegging som EU-medlemskapet har medført. Kaczynski-tvillingene sa også at polakkene skulle få beholde alle de sosiale goder de hadde, på tross av EUs krav om en innstramming.

Kaczynski-tvillingene hentet støtte fra polakker som frykter smertefulle omlegginger med EU-medlemskapet. (Foto: Katarina Stoltz/Reuters/Scanpix)

Tusk derimot stod for et fritt marked og mest mulig samarbeid med EU, som han så som den store mulighet for Polen. Her fikk han støtte av store deler av det velutdannede og dynamiske unge Polen, men det var ikke nok til å demme opp for Kaczynskis populisme.

Skepsis til Tyskland

Det er i forholdet til Tyskland at vi først vil få se den nasjonalistiske dreining i polsk politikk, dette til tross for at det var forbundskansler Helmut Kohl som gikk i bresjen for polsk EU-medlemskap.

Kohl hadde riktignok ikke bare idealistiske motiver; han ville ha Polen inn for å unngå at det gjenforente Tysklands østgrense ble grensen til miljøproblemer, mafiakriminalitet og flyktningpress.

Polakkene nøt godt av den tyske støtte, og lenge var forholdet mellom Polen og Tyskland mye bedre enn de tysk-tsjekkiske forbindelser, til tross for at polakkene led mer under okkupasjonen enn tsjekkerne.

Provoserende flyktningorganisasjoner

Men dette har forandret seg i de senere år, og begge parter må ta sin del av ansvaret for det. Stadig flere tyskere, som i sin tid var blitt fordrevet fra Schlesien, Pommern og Øst-Preussen, kom tilbake for å se på sine tidligere hjem som det nå bodde polakker i. Selv om det finnes mange eksempler på et godt polsk-tysk samarbeid, så opptrådte disse tyskere så provoserende at polakkene fryktet de ville bruke EUs regelverk til å kreve eiendommene tilbake eller i det minste reise enorme erstatningskrav.

Tilhengere av det høyreradikale Lov og Rett-partiet og Kaczynski-brødrene feirer valgseieren. (Foto: Katarina Stoltz/Reuters/Scanpix)

Enda verre ble det da de tyske flyktningorganisasjoner ville opprette et senter i Berlin, som en slags parallell til Holocaust-minnesmerket. Gerhard Schröder, som ellers ikke var noen utpreget Polen-venn, var imot dette, men Angela Merkel har vært forståelsesfull. Det lover ikke godt for de polsk-tyske forbindelser.

Tysk-russisk vennskap uroer

Men aller mest problematisk for polakkene var forbundskansler Schröders nære vennskap med president Putin, som ble en fortsettelse og forsterkning av Kohls god forhold til Gorbatsjov og Yeltsin.

Polakkene vil alltid være på vakt mot et tysk-russisk samrøre på deres bekostning. Derfor har de reagert så sterkt på den gigantiske gassledning som nå skal legges i Østersjøen fra Finskebukta til en nordtysk havn, for at russerne skal slippe å betale transferavgift til polakker, baltere og ukrainere. Selv om Angela Merkel ikke vil fortsette det gamle "Männerfreundfschaft" med badstu og vodka, som Kohl og Schröder hadde til de russiske ledere, og selv om hun har antydet at hun vil ta opp russiske brudd på menneskerettighetene, så synes det nå klart at den tysk-russiske forbrødringen vil fortsette som før. Og Merkel er som østtysker enda mindre Polen-venn enn Schröder var.

Her er det altså mye skit som kan støve opp og legge seg på de tysk-polske forbindelser. Typisk nok trakk Lech Kaczynski i valgkampen sin motkandidats fedrelandssinn i tvil ved å påstå at Tusks bestefar hadde gått inn i Wehrmacht i 1944. Det er aldri blitt bekreftet, og Donalds Tusks patriotisme og demokratiske sinnelag var det ingen grunn til å betvile siden han i likhet med Kaczynski-tvillingene var aktiv i Solidaritet. Men av det opprinnelig Solidaritet er det nesten intet igjen, og Lech Walesa er blitt skjøvet til side og er blitt en nesten patetisk skikkelse.