Verre og verre i Irak

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Den siste "dagsnotering" forteller om 60 ofre, de fleste kvinner og barn.

Tre selvmordsbombere slo til samtidig i Balad nord for Bagdad. Det går ikke en dag uten at sivile drepes, men amerikanerne har for lengst sluttet å registrere sivile tap, og de irakiske myndigheter har heller ikke noen full oversikt.

Irakiske gutter leker ved en utbrent amerikansk stridsvogn som er truffet av en veibombe. (Foto: Karim Kadim, AP)

Amerikansk personell som mister livet eller lemlestes, har imidlertid Pentagon full oversikt over. Antall drepte amerikanske soldater i Irak nærmer seg nå 2000, og det er bare myndighetenes anstrengelser for å hindre at hjemsendte likkister vises på TV, som gjør at reaksjonene i USA ikke er enda sterkere.

Men i de amerikanske lokalsamfunn, der vervet personell eller Nasjonalgardens sivilister utgjør ofrene, synker Irak-krigens meningsløshet for alvor inn.

Ikke lenger flertall for krig

President George W. Bush har ikke lenger flertalet av det amerikanske folk bak seg.

Amerikanere flest tror ikke på den offisielle begrunnelsen for å gå til krig, påstandene om at Saddam hadde innsatsklare masseødeleggelsesvåpen og at han stod i nær kontakt med Bin Ladens terrornettverk.

Heller ikke tror flertallet av de spurte at krigen mot terroristene kan vinnes i overskuelig fremtid.

Bush-administrasjonen har et økende troverdighetsproblem, som ble demonstrert av tidligere utenriksminister Colin Powell da han sa at hans opptreden in FNs sikkerhetsråd hadde vært lavmålet i hele hans karriere.

Bush overlevde orkanene

Derimot har ikke de to orkankatastrofer skadet presidentens omdømme slik de fleste synsere var overbevist om.

President Bush hilser på redningsarbeidere under orkanen "Rita". Foto: Jason Reed, Reuters

"Katrina" og "Rita" avslørte fundamentale svakheter både i det føderale og lokale hjelpeapparat. Departementet for innenlandsk sikkerhet (Department for Homeland Security) har vært en flause, og noen av Bushs håndplukkede folk har måttet trekke seg.

Dette har ikke gått ut over presidentens personlige popularitet. Meningsmålingene viser at den nå er for oppadgående etter at han har besøkt katastrofeområdene flere ganger og har møtt ofrene.

George W. Bush har som kommunikator evner som europeiske observatører er blinde for og som synsere i de liberale øststatsaviser og på universitetene ikke helt har fått med seg.

De synes det strider mot all logikk at George W. Bushs popularitetskurve er stigende igjen på tross av naturkatastrofene og de pessimistiske meldinger fra Irak. Politikken følger ikke alltid logikken.

Kritiske dager fremover

I Irak taler amerikanske offiserer nå om de neste 75 dager som "kritiske", dvs i denne periode skal det både holdes folkeavstemning om den nye forfatningen og Saddam Hussein skal endelig stilles for retten.

Den amerikanske øverstkommanderende i Irak, general George Casey, fortalte nylig Senatets Armed Services Committee at dersom grunnlovsforslaget avvises, vil situasjonen i Irak bli ytterligere forverret.

Særlig interessant var generalens innrømmelse av at antallet irakiske bataljoner som amerikanerne mener er i stand til å operere på egen hånd, har minsket fra tre til en siden i sommer.

Det er alt amerikanerne og NATO har igjen for å trene opp irakiske offiserer og soldater. Pentagon bygget hele sin strategi på at irakerne skulle overta mer og mer av kampen mot opprørerne slik at USA og Storbritannia kunne begynne å redusere sine store troppekontingenter der.

Hær og politi innfiltrert

General Casey opplyste at opprørerne hadde innfiltrert både den irakiske hær og politiet.

I byen Balad eksploderte en bilbombe 30.september. Foto: Dia Hamid, AFP

Det siste oppdaget britene da to av deres folk ble arrestert av politiet i Basra og ble overlatt til opprørerne.

Britenes kontante inngripen for å redde dem førte til en krise mellom den britiske overkommando og regjeringen i Bagdad, og på det lokale plan er det ikke lenger noe som helst samarbeid.

Når selv Basra, som har vært fremholdt som et mye bedre eksempel på krisehåndtering enn de amerikanskkontrollerte områdene, slår feil, er det ikke mye håp for resten av Irak.

Ingen snarlig tilbaketrekking

juli sa general Casey at USA kunne begynne å trekke tilbake en betydelig del av sine styrker neste år, men den spådommen gjentok han klokt nok ikke for senatorene.

Nå nøyde han seg med å si at en viss troppereduksjon var "mulig" i løpet av 2006.

Det vi øyner, er et kritisk krysningspunkt der hjemmeopinionen forlanger å få sine gutter og jenter hjem og irakerne ikke på noen måte er i stand til å klare seg selv.

Det betyr ikke at opprørerne kan vinne kampen om Irak, men de kan forhindre demokrati og lov og orden.

Kaos og oppløsning

Sunni-opprørerne kan aldri vinne over sjia-flertallet, og heller ikke vil de kunne frariste kurderne kontrollen over det nordlige Irak.

Men de kan altså skape kaos og kanskje en fullstendig oppsplitting av landet.

Kurderne og sjia-muslimene vil heller styre seg selv i sine områder enn å samarbeide med sunnitter som allerede har gjort dem så mye vondt. Sunni-terroren har sannsynligvis ødelagt et hvert håp om forsoning mellom folkegruppene.

Amerikanske militære har kommet med enda en interessant innrømmelse. De fastholder ikke lenger at det store flertall av terrorister kommer utenfra, selv om antallet "hellige krigere" er økt.

Uavhengige eksperter anslår utlendingene blant terroristene til ikke mer enn 10 prosent, kanskje noe mer, men sannsynligvis mindre.

Det betyr at sunni-oppprøret er "heimavla" og derfor enda vanskeligere å bekjempe enn om flertallet av terroristene hadde vært utlendinger.