Jordskjelv i tysk politikk

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

De to store folkepartiene er på den ene siden Den kristelig-demokratiske union (CDU) med dets bayerske søsterparti, Den kristelig-sosiale union (CSU). De opptrer i Forbundsdagen som en blokk og omtales gjerne bare som Union.

Det andre store folkepartiet er sosialdemokratene (SPD). Disse to store partier opererer ut fra sentrum, mot høyre og mot venstre.

Det kan bli vanskelig å få til en storkoalisjon dersom ikke Gerhard Schröder trekker seg, tror Jahn Otto Johansen. (Foto: AP/Scanpix)

I Forbundsrepublikkens historie har et av dem alltid hatt regjeringsmakten, i lange perioder sammen med Fridemokratene (FDP) eller de siste syv år sammen med De Grønne.

Fra 1966 til 1969 var det en storkoalisjon mellom kristelig-demokratene og sosialdemokratene med den tidligere nazisten Kurt Georg Kiesinger som forbundskansler og motstandsmannen Willy Brandt som utenriksminister.

Ny storkoalisjon?

Nå snakkes det om en ny storkoalisjon, men den synes meget vanskelig å få til hvis ikke Gerhard Schröder eller Angela Merkel, eller helst begge to, trekker seg.

Hovedmønstret har altså vært at de to store folkepartiene har dominert tysk etterkrigspolitikk. Det er dette mønsteret som har forandret seg, ved at både CDU og SPD gikk tilbake og Fridemokratene og det nye venstrepartiet, Die Linke, gjorde det så bra. CDU-CSU hadde håpet å danne regjering sammen med FDP, men de fikk til sammen ikke det nødvendige flertall.

Neppe ”Jamaica”

Nå spekuleres det om FDP i stedet vil gå inn i en regjering sammen med SPD og De Grønne, etter en viss betenkningstid. Men mange har også vært inne på den tanke at CDU-CSU og FDP kunne inngå en koalisjon med De Grønne – det som i avissjargongen kalles ”Jamaica”, etter fargene i dette landets flagg – sort, gult og grønt.

I øyeblikket synes ikke dette å være mulig, siden De Grønne avviser det, og CSU er negativ etter først å ha vært åpen for forslaget. Dersom ikke FDP går med i en flertallsregjering sammen med SPD og De Grønne eller det blir en rød-grønn mindretallsregjering som tolereres av tilstrekkelig mange Linke-representanter, er De Grønne innstilt på å gå i opposisjon.

Alt flyter

Alt flyter altså i tysk politikk for tiden, men visse nye mønster kan man allerede skimte.

Det ene er at den tid er forbi da de to store folkepartier får dominere tysk politikk slik som de har gjort i etterkrigstiden. Småpartiene vil få større innflytelse, men bortsett fra Die Linke, som ligger markert til venstre for SPD og gikk til valgs i opposisjon mot Schrøders reformpolitikk, så er det usikkert hvor harene hopper.

SV og De Grønne

Mens Die Linke har elementer av både NKP- og SV-holdninger, har også De Grønne trekk som minner om vårt sosialistiske venstreparti – en klar miljøprofil, motstand mot kjernekraft og fredsmarkering.

De Grønne er ikke lenger et rent pasifistisk parti etter at de gikk med i den folkerettsstridige krigen mot Jugoslavia, men det er heller ikke SV, der ledelsen også støttet NATOs angrepskrig mot den ”etniske renseren” Milosevic og hans blodige drabanter.

Angela Merkel gjorde flere tabber i valgkampen, mener NRKs kommentator. (Foto: Scanpix/Reuters)

Sosialpolitisk skille

Det som klart skiller de grønne fra SV, er sosialpolitikken og økonomisk politikk generelt. De Grønne er egentlig et middelklasseparti, sogar høyere middelklasse.

Deres velgere er folk med høy utdannelse, godt betalt jobber og en livsstil som er totalt forskjellig fra arbeiderklassen, for ikke å snakke om de arbeidsløse.

I sosialpolitikk ligger De Grønne ikke så langt fra CSU som er mer ihuga forsvarere av velferdsstaten enn CDU. Kristelig-demokratene har tradisjonelt vært et velferdsstat-parti (Sozialstaat).

Merkels tabber

Men i valgkampen svekket Angela Merkel CDUs tradisjonelle sosial-profil ved å slippe til den politiske amatøren, professor Kirchoff, og hans radikale reformforslag.

Dessuten foreslo hun høyere moms som ville ha rammet de lavtlønnede og arbeidsledige spesielt hardt. Dette kostet henne seieren. I CSU kritiseres hun nå sterkt for dette, og De Grønne distanserer seg naturligvis fra Merkel, men står altså ikke så fjernt fra CSU.

Ut fra et norsk ståsted virker dette merkelig, men slik er det altså i Tyskland.

FDP ny-liberalistisk

FDP er i likhet med De grønne et middelklasseparti, men er mer knyttet til næringslivet. Fridemokratene går til og med lenger enn Merkel i å foreslå radikale reformer som vil bygge ned den tyske velferdsstaten.

De vil gjøre det mye lettere for business å operere og vil ha minst mulig statlig innblanding i næringslivet. FDP er det mest ny-liberalistiske av alle tyske partier.

Samtidig er dette et parti som er mer skeptisk enn CDU-CSU og SPD til at staten skal kunne overvåke sine borgere. FDP er et markert borgerrettighetsparti, men ikke i innvandrings- og asylspørsmål.

Det nye skillet

Skillet i tysk politikk står ikke lenger mellom det tradisjonelle høyre og venstre, men mellom fattig og rik, mellom dem som i sosiologien kalles ”haves” og ”have-nots”.

Skillet går mellom dem som vil ha omfattende reformer, selv om det går ut over velferdsstaten, og de som ikke vil gi avkall på sosiale ytelser og arbeidsplass-sikkerhet.

Det dreier seg ikke primært om fri tannpleie og gratis briller som tyskerne fortsatt får, men om taperne.

Stadig flere faller under den offisielle fattigdomsgrense – enslige mødre, barnefamilier og barn og ungdom.

Dette er baksiden av den tyske velferdsmedalje.