I skyggen av "Katrina"

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Utenrikskommentator Jahn Otto Johansen.

George W. Bush reagerte først temmelig nølende på katastrofen i Mexico-golfen. Enten forstod han ikke omfanget av katastrofen, eller så gjorde ikke hans nærmeste medarbeidere den jobben de burde ha gjort i en slik krisesituasjon.

Presidenten var på ferie da orkanen brøt løs, og muligens ble han beroliget av de første rapporter om at orkanen "Katrina" ikke ville treffe New Orleans så direkte som først antatt. Talsmenn for Bush-administrasjonen uttrykte seg dessuten uheldig og hjelpeløst.

Da dikene brast

Hva presidenten og hans stab ikke forstod, var at orkanens ødeleggelser ikke begrenset seg til det vind og regn forårsaket, selv om disse skader var alvorlige nok. Det verste kom etter på da dikene brast og New Orleans ble oversvømt.

George W. Bush har lagt stor vekt på å møte ofrene etter orkankatastrofen. (Foto: AFP/Scanpix)

Her virket George W. Bush noe nølende, men han kom seg da til katastrofeområde og ble sett av millioner av amerikanere på fjernsynsskjermen, der han ga trøst og viste seg som en virkelig landsfader.

Det er en rolle George W. Bush behersker, og hans opptreden både under første, andre og nå tredje besøk i de katastroferammede delstatene har vært regissert profesjonelt.

Erfaringene fra "9/11"

Når noen amerikanske og de fleste europeiske kommentatorer var så raske til å slå fast at George W. Bushs anseelse var blitt skadet ved at han kom så sent på banen, så overså de en viktig erfaring.

George W. Bush reagerte også nølende på ” 9/11” – terroristangrepene på New York og Washington D.C. Men det glemte amerikanerne raskt fordi presidenten ga inntrykk av at han hadde tatt full kontroll over situasjonen. Han stod frem som landets suverene leder som ga trøst og viste handlekraft. I dag er det ingen som husker hans nølen i krisens første timer og dager.

Vil det samme skje nå? Det vet vi ikke ennå. Men mye tyder på at stemningen har snudd noe til George W. Bushs fordel.

Demokratene usikre

Det er påfallende at demokratene har vært så tilbakeholdne med å kritisere presidenten. Det kan skyldes at de mente han var påført nok skader, og at det ville virke mot sin hensikt dersom de ga inntrykk av at de utnyttet en tragisk situasjon.

Men det kan også skyldes at demokratene ikke helt vet hvordan de skal legge opp sin strategi og taktikk for kongresshøringene som skal vurdere hvem som hadde ansvaret, både for at dikene ikke ble utbygget og for det kaos som hersket i katastrofeområdet de første dagene.

Kongresshøringene etter "9/11" og etter invasjonen av Irak var heller ikke så enkle å håndtere for demokratene. Selv om det kom frem mye som var belastende for Bush-administrasjonene, så var det ikke høringene og granskningsrapportene som skadet presidenten mest.

Det var at stadig flere unge amerikanske menn og kvinner fant sin død der ute eller ble lemlestet for livet, og at utgiftene til krigen nådde katastrofale høyder.

Irak-konfliktens ”menneskelige ansikt”

Det var først da Irak-konflikten fikk et ”menneskelig ansikt”, da den berørte de amerikanske lokalsamfunn og titusener av familier direkte, at belastningen for George W. Bush ble alvorlig. Mødrenes spontane aksjoner kunne ha utviklet seg til en politisk stormflod.

Stadig flere amerikanere mente George W. Bush ikke hadde noe fast grep på situasjonen i Irak, og hans personlige popularitet sank sterkt.

Men så kom orkanen "Katrina". Glemt var Irak selv om det fortsatt ble drept amerikanske soldater og enda flere irakere nesten hver eneste dag. Glemt var også de mislykkede forsøk på å enes om en irakisk forfatning.

Ingen i mediene kommenterte lenger disse spørsmål. Det ville knapt få spalteplass i avisene, og på fjernsynet ble Irak nesten totalt fraværende.

Selv om de mest Bush-kritiske kommentatorer begynte å addere belastning på belastning som presidenten var blitt utsatt for på grunn av Irak og nå gjorde opp regnstykket med at orkanen var det som endelig hadde tatt knekken på ham, er det slett ikke sikkert at dette blir fasiten.

Kongressen må dele ansvaret

Kongresshøringene vil ganske sikkert påvise at det var uansvarlig å kutte ned på bevilgningene til å utbedre dikene. De vil slå fast at advarsler ble oversett og at de som slo alarm, ble straffet med sparken.

Men ansvaret for at dikene ikke ble utbedret i tide faller like meget på senatorer og kongressrepresentanter som på presidenten selv. Det vil sannsynligvis også komme frem at det ikke bare var de sentrale, føderale myndigheter, men også regionale og kommunale ledere som sviktet de første timer og dager etter at Katrina slo til.

Hva vi øyner tilløp til er en selvransakelse av den typen det amerikanske samfunnet så ofte har øvet i alvorlige krisesituasjoner. Det er en voksende erkjennelse av at dette er en ”kollektiv krise” som har rammet hele nasjonen.

Hvordan kunne dette skje i et så utviklet land som behersker den mest avanserte militære teknologi som også har vist seg effektiv under naturkatastrofer, senest ved den gigantiske amerikanske innsatsen i tsunamiområdene i Indonesia?

Og hvordan kunne de fattige, enslige og syke bli så forlatt når nøden var størst? Hvordan kunne supermakten USA oppleve en katastrofe som man vanligvis forbinder med u-land?

Avdekket den sviktende katastrofehjelpen en rasisme siden ulykken først og fremst rammet de sorte?

En katarsis

Disse og tilsvarende spørsmål stilles nå i amerikanske medier og av menigmann. Amerikanerne gjennomgår en katarsis som kan gi ny erkjennelse og bidra til løsninger som politikerne tidligere forsømte og samfunnet ikke var helt modent for.

I skamfølelsen over at dette kunne skje i USA ligger det en mulighet som går langt utover George W. Bushs popularitetskurve i den resterende del av hans andre presidentperiode.

Fra The New York Times` sterke overskrift, ”The United States of Shame”, kan det vokse frem nye erkjennelser og en vilje til å rydde opp i de grunnleggende problemer som "Katrina" avdekket.