Mot borgerkrig i Irak?

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Etter flere utsettelser bestemte sjiamuslimene og kurderne i forfatningskommisjonen seg for et kompromiss, og det skal altså velgerne ta stilling til 15. oktober.

George W. Bush under en tale i El Mirage i Arizona i dag. Han sa blant annet at han var veldig optimistisk med tanke på Iraks framtid. (Foto: Scanpix / AFP)

Alternativet hadde vært å oppløse den midlertidige nasjonalforsamling, og da måtte de ha startet den kompliserte prosess på nytt.

For president George W. Bush har en ny grunnlov vært et avgjørende element i hans strategi for å overlate makten til irakerne og få avsluttet et militært nærvær som blir stadig mer upopulært blant amerikanske velgere.

Presidenten har flere ganger ringt til de irakiske nøkkelfigurer, og ambassadør Zalmay Khalilzad og hans folk har drevet en intens lobbyvirksomhet.

Det er takket være denne direkte innblanding i irakisk innenrikspolitikk at sjiamuslimene og kurderne gikk med på visse endringer for å komme sunnittene i møte.

Sunnittene er overkjørt

Men dette har ikke hjulpet. Sunnittene føler seg overkjørt, og selv om de vil mønstre sine folk til å stemme imot, så varsler de væpnet motstand dersom resultatet av folkeavstemningen blir et tilstrekkelig ja.

Og det blir det muligens siden kurderne tross alt har fått ivaretatt sitt ønske om å beholde det regionale selvstyre de i mange år har hatt, og flertallet av sjiamuslimer stemmer vel også ja siden de ser for seg et visst selvstyre i de oljerike provinser i sør.

Men de er splittet, og det har i det siste kommet til væpnede sammenstøt mellom deres militsgrupper. Dersom mange nok sjiamuslimer stemmer nei, faller grunnlovsforslaget, selv om det blir et nominelt flertall.

Nødvendige motforestillinger

NRKs velinformerte og erfarne Midtøsten-korrespondent, Odd Karsten Tveit, ga her nødvendige motforestillinger etter at norske medier var litt for raskt ute med at nå var det endelig blitt enighet om et grunnlovsutkast som skulle legges frem for en folkeavstemning.

Odd Karsten Tveit intervjuer Kjell Magne Bondevik under statsministerens besøk i Midtøsten i februar. I midten Shimon Peres. (Foto: Scanpix)

Midtøsten generelt og Irak i sin særdeleshet er full av viktige nyanser, som erfarne og kunnskapsrike korrespondenter får med seg, men som ofte blir bort når aviser, radio og TV sender ut stadig nye folk for å dekke en konflikt som ikke bare tærer på USAs militære og økonomiske ressurser, men også tøyer medienes ressurser til det ytterste.

Det viser seg stadig at intet erstatter korrespondenter med lang erfaring på stedet og i det hele tatt medarbeidere som gis anledning til å skaffe seg de nødvendige historiske, etnologiske og økonomiske kunnskaper.

Situasjonen ytterst alvorlig

Jeg har sjekket et meget stort antall internasjonale kommentatorer på nettet.

Praktisk talt alle med lang fartstid i Midtøsten og de fleste fagfolk på institutter i USA og Europa er enige med Odd Karsten Tveit i at situasjonen er ytterst alvorlig og at det i verste fall kan komme til full borgerkrig.

I og for seg raser det allerede en form for borgerkrig, med daglige terroranfall mot amerikanske soldater og mot irakisk politi og sikkerhetsstyrker.

Det mønster vi så avtegne seg i vår, er blitt enda klarere: Sivilbefolkningen rammes i stadig større grad. Kvinner, barn og eldre drepes, ikke bare fordi de tilfeldig befinner seg i nærheten av bombemålene, men fordi det er terroristenes strategi å spre mest mulig frykt.

Lemlestede kvinner og barn skaper nettopp den stemning de ønsker. At amerikanerne helt siden krigen begynte ikke har brydd seg om å telle døde sivile, bidrar bare til økt usikkerhet fordi dette åpner for alle slags rykter og spekulasjoner.

Saddams allierte

På mange måter høster sunnittene fruktene av sin valgboikott. Ved at de ikke ble representert i det midlertidige parlament i forhold til sin styrke som den tredje største etniske gruppe, fikk de heller ikke den representasjon og innflytelse som de burde ha hatt i grunnlovskomisjonen.

Derfor har det vært lett for sjiamuslimene og kurderne å overkjøre dem. Sunnittene betaler også regningen for at de var Saddam Husseins allierte og herskerklassen i det gamle Irak.

Det var opplagt at de ikke kunne beholde denne posisjon etter at Saddam var styrtet. Men amerikanerne gjorde den store feil at de sendte hjem alle soldater, mange av dem med våpen og ammunisjon i feltsekken, og de oppløste politiet og sikkerhetsstyrkene.

Sovjetrussiske soldater vifter med sitt flagg på toppen av regjeringsbygningen i Berlin i 1945. (Foto: Scanpix / AP / Jevgenij Khaldei, ITAR-TASS)

Det skapte et vakuum som Irak fortsatt strir med. Det fornuftige ville ha vært å gjøre noe tilsvarende det amerikanerne gjorde i Tyskland og Japan i 1945: Beholde mest mulig av den gamle administrasjon og renske ut den harde kjerne av baathister.

Det sunnittene går så sterkt imot, er en grunnlov som i realiteten gjør Irak til en løs føderasjon. Kurderne og sjiamuslimene får selvstyre i områder som er så store og ressursrike at de kan fungere. Det lille som blir igjen til sunnittene, gir ikke grunnlag for noen virkelig fremtid.

Et prestestyrt Irak

Sunnittene er også sterkt imot enhver tendens til en prestyrt stat som mange, men slett ikke alle sjiamuslimer ønsker.

Her har sunnittene allierte blant kurderne som heller ikke vil ha noe prestestyre i nær allianse med Teheran. Derfor ble grunnlovsutkastet mer forsiktig på dette punkt, men sunnittene frykter at shiamuslimene likevel vil tvinge frem et samfunn der det hersker sharialover og prestene tar de endelige avgjørelser.

Da vil det være slutt på det sekulariserte Irak som eksisterte under Saddam, og kvinnene vil bli satt langt tilbake i utviklingen.

Dette ønsker heller ikke amerikanerne. De har hele tiden stått på en mest mulig demokratisk, sekularisert grunnlov, og de har gang på gang minnet irakerne om kvinnenes rettigheter i et moderne samfunn.

Men resultatet av den amerikanske politikken har vært at sjiamuslimene har fått styrket sin stilling, og det eksisterer i dag tette bånd mellom sjiamuslimene og Iran, stikk i strid med amerikanske interesser.

Økende økonomisk belastning

Det som bekymrer George W. Bush mest, er den voksende opposisjon hjemme. Hans popularitetskurve går stadig nedover, og da er det en dårlig trøst at hans demokratiske motstandere gjør det enda dårligere på meningsmålingene.

Flere og flere amerikanere går lei av krigen, fordi den tar mange unge amerikanske liv og er en enorm økonomisk belastning.

Linda Bilmes, som var assisterende handelsminister 1999-2001 og nå underviser ved Kennedy School of Government ved Harvard-universitetet, skrev forleden i The New York Times at administrasjonen forsøker å skjule de virkelige utgifter.

Irak koster USA 6 milliarder (42 milliarder norske kroner) i måneden, og har for lengst passert de 250 milliarder dollar som var satt av til militære operasjoner og gjenoppbygging.

Men dette er ikke alt. Det fosser ut penger til Midtøsten på åpne og skjulte hjelpekonti (minst 2 milliarder dollar på årsbasis), reparasjoner og erstatning av militært utstyr kommer opp i 20 milliarder dollar årlig, og ingen har oversikt over hva enke- og krigsinvalidepensjonen vil koste.

Den forrige Golfkrigen krevde 148 amerikanske menneskeliv og 467 sårede. Det ga en årlig utgift på 2 milliarder dollar i krigsinvalidepensjoner.

I denne omgang er over 2000 amerikanske soldater drept i Irak og 14.500 såret, og tapstallene fortsetter å stige.

Linda Bilmes, som er en anerkjent fagkvinne på området, har regnet ut at dersom USAs militære nærvær i Irak varer i enda fem år, vil hvert amerikansk hushold i fremtiden bli belastet med 11.300 dollar årlig som direkte følge av dette.

Et nytt Vietnam?

Presidenten har ikke klart å overbevise velgerne om at det går den riktige vei i Irak. Stadig flere tviler også på Bushs opprinnelige begrunnelser for å gå til krig. Det har vært et klart stemningsomslag her.

Etter min oppfatning er det ennå for tidlig å snakke om et nytt Vietnam, selv om det er visse paralleller, og til og med republikanske senatorer og kongressrepresentanter tar frem Vietnam-metaforen.

Republikanerne frykter at Irak vil skade dem i mellomvalgene neste år. Opplagte republikanske kandidater virker ikke lenger så opplagte etter at en demokrat holdt på å velte en ”bomsikker” republikansk vinner i et spesialvalg i Ohio nylig.

Selv presidentens mest ihuga støttespillere innser at dersom ikke amerikanerne snart kan begynne å trekke tilbake sine soldater, vil det går ut over republikanerne.

Motstridende signaler

Den republikanske senator Chuck Hagel fra Nebraska sa på ABC-TV nylig at det var meget foruroligende at administrasjonen kom med så forskjellige og motstridende signaler om Irak.

Først antydet fremtredende generaler og talsmenn for administrasjonen at de første amerikanske soldater kunne trekkes tilbake allerede til våren, og at en systematisk tilbaketrekking ville være i gang innen utgangen av 2006.

Så slo president George W. Bush fast at amerikanerne skal bli i Irak ”så lenge det er nødvendig”. Så uttalte general Peter Shoomaker at hæren måtte belage seg å holde over 100.000 mann i Irak i fire år frem over dersom det ikke gikk bedre der ute.

Til dette repliserte den republikanske senator og tidligere helhjertede tilhenger av president Bushs Irak-politikk:

”Jeg tror vårt engasjement har destabilisert Midtøsten. Og desto lenger vi blir, jo mer destabilisert blir denne
region.”

Moren som mistet sitt barn

Cindy Sheehan ved ranchen til Bush i går. (Foto: Scanpix / AP)

Dette er helt nye toner fra republikansk hold, og det må bekymre presidenten mye mer enn demokratiske kritikere og liberale mediekommentatorer. De har tross alt et begrenset nedslagsfelt i amerikansk opinion.

Da gjør aksjonen til Cindy Sheehan, som mistet et barn i Irak, større virkning på vanlige amerikanerne. Hun slo opp sitt protesttelt utenfor Texas-ranchen der George W. Bush ferierer.

Hun har etter hvert fått støtte fra andre mødre som har mistet sønner og døtre i en krig de anser som meningsløs.

Dette er et menneskelig budskap som virker sterkere enn kritiske analyser og partipolitiske utspill. Det er ofte slike aksjoner som har satt i gang store massebevegelser i USA.

Administrasjonen er ikke ferdig med Cindy Sheehan selv om den har satt inn sine propagandaspesialister for å svartmale henne og bagatellisere hennes historie. Også andre steder i USA arrangeres det nå tilsvarende demonstrasjonen på det helt menneskelige plan.

Spøkelser som ikke lar seg jage bort

President George W. Bush fant situasjonen så foruroligende at han avbrøt sin ferie for å holde en rekke radiotaler og appeller til bl.a. nasjonalgardeforsamlinger.

Men meningsmålingene viser at et klart flertall av amerikanerne betviler hans hensikter med å gå til krig og anser hele det amerikanske militære engasjement som forfeilet.

George W. Bush har aldri tidligere vært så lite populær. Derfor kan det enda en gang gå slik at et sikkerhetspolitisk stridspørsmål ikke avgjøres på slagmarken, men på hjemmebane i USA.

Selv om orkankatastrofen i Louisiana og Mississippi vil overskygge alt annet i tiden fremover og dette vil avlede oppmerksomheten fra Irak, så vil mødrene og deres falne barn vende tilbake som spøkelser på høylys dag.