- Så amerikanerne får oljen sin

Av Haakon Børde

La oss likevel først ta for oss omorganiseringen av gamle yrkesgrener.

Bestemor på anbud

Amerikansk soldat på vakt i Bagdad. (Foto: Scanpix / AFP)

Når pleietrengende og gamle blir satt ut på anbud, er det vel fordi noen ønsker det slik. Om jeg selv hadde vært midt i livet - si rundt de 40 - hadde jeg kanskje synes at det var OK om de gamle ble satt ut på anbud. Om de gamle ble utsatt for markedskreftene. Om kvaliteten i omsorgen for dem berodde på profitten i omsorgsfirmaer hvis aksjonærer også har krav.

Hvis jeg hadde vært midt i livet - sånn rundt de 40 - hadde de gamles interesser og ønsker interessert meg - ja - sånn midt i ryggen, omtrent.

Postitivt å tjene penger

Men jeg er ikke midt i livet. Med stadig større hurtighet nærmer jeg meg livskvelden.

Nå interesserer det meg om de gamle skal settes ut på anbud. Kanskje kommer denne tvilen på det lykkebringende i å la markedskreftene rå over omsorg av en viss skepsis til pengemaktens interesse for medmennesker; og kanskje strir denne tvilen mot tidsånden som forlanger at man skal tenke positivt - det heter ikke problemer lenger, det heter utfordringer.

Og det er jo både positivt og utfordrende å tjene penger. Så hvorfor skal ikke profitthungrige omsorgsfirmaer trekke i de gamle fra hver sin kant - sånn som meksikanske ambulansesjåfører sloss om døde og sårede i ruinhaugene etter kjempejordskjelvet i Mexico by for 20 år siden.

Sjåførene fikk stykkprisbetaling - klart det var viktig for dem å slå kloa i så mange av de 20.000 jordskjelvofrene som mulig.

Profittbransjer

Nå er det slett ikke bare pleietrengende og gamle og altså jordskjelvofre i Mexico som kan få klingende mynt til å strømme ned i private lommer.

Ser vi bort fra innbringende næringsgrener som narkotikatrafikk og prostitusjon og våpenhandel, er det kanskje krig det er mest lønnsomt å satse på nå.

Så amerikanerne får oljen sin

Espen Lie (i firmaet Omega Group) sa at private norske soldater har drept opprørere i Irak, leste jeg i Dagsavisen her i sommer.

I Irak skal det være minst 26 nordmenn som leier ut sin vilje til å skyte og sin evne til å beskytte dem som har råd til å betale for beskyttelse.

"Vi ønsker å sørge for at irakere får strøm og lys og at amerikanerne får oljen sin", forklarer Espen Lie som er oberst i den norske avdelingen av Omega Group - hvis nå Dagsavisen gjengir ham korrekt.

Moral i krig

25 år gamle Raymond Smith: "Hvis du står foran en fiende som truer klienten din, har du ikke tid til å tenke på om du vil skyte. Enten er det fienden som faller eller så er det klienten. Og det er uaktuelt at klienten faller".

Slår 25-åringen fast: "Du kan ikke tenke på moral når du er i krigssoner", sier han etter tre år som leiesoldat i Sør-Afrika, Øst-Europa og Irak. "Jeg er villig til å arbeide hvor som helst bare betalingen er høy nok, sier Smith". Ja, ja - ingen kan nekte for at moral er en vanskelig størrelse!

Vekstnæringen krig

Det er en vekstnæring, dette. Omega Group er i forhandlinger med en oppdragsgiver i Latin-Amerika. Blir det avtale, reiser 30 nordmenn utenlands for Omega i løpet av høsten.

Der - i Latin-Amerika er det mange som har solid grunnlag for å melde seg som rekrutter til privat krigstjeneste.

Colombianske politifolk og soldater har slåss mot geriljastyrker i 41 år - i parentes kan vi jo bemerke at det ikke er blitt noe roligere i Colombia av den grunn.

Men erfaring har colombianerne, og et amerikansk-eid firma - EPI Security and Investigation - sier det har engasjert 1000 colombianske politifolk og soldater til våpenoppdrag i Irak.

Månedslønna er mellom 2500 og 5000 dollar - ingen sultelønn nettopp: det er mellom 16.250 kroner og 32.500 kroner hver måned. Men selv om colombianerne trolig kan leve av det, er det ikke mer enn omtrent halvparten av det amerikanere og briter tjener for sin evne og vilje til å skyte irakere - "så amerikanerne kan få oljen sin", for å si det igjen med Espen Lie. EPI Security and Investigation som hyrer inn colombianere, holder til i Ecuador.

Fruktbar rekrutteringsmark

Det er minst en grunn til for at Latin-Amerika og Afrika også for den saks skyld er fruktbar rekrutteringsmark for private hærstyrker.

Guatemala er fullt av dimitterte regjeringssoldater og geriljasoldaer etter en borgerkrig som varte i 36 år, Nicaragua og El Salvador likedan. Felles for de tre mellom-amerikanske landene er at de er like fattige som før krigene og at de dimitterte soldatene ikke har fått arbeid eller jord.

Ser vi bort fra de forsvinnende små mindretallene som eier økonomiene i latin-amerikanske og afrikanske land, lever de store flertallene der i lavtlønnsområder - det finnes skrekkelig mange eksempler på at familier må klare seg for en dollar dagen. 220 millioner latin-amerikanere får ikke nok mat og har ikke noe legetilsyn.

Krigen ut på anbud

Krigen privatiseres. Det er ikke noe jeg har funnet på, derimot en tysk professor som heter Herbert Wulf og er konsulent for FNs utviklingsprogram UNDP.

For tida sitter dr. Wulf for UNDP i Pyongyang, hovedstaden i Nord-Korea, der prosjektet hans er kapasitetsbygging for nedrustning. Etter hvert vil hærene privatiseres, hevder dr. Wulf i en bok med tittelen: "Internasjonalisering og privatisering av krig og fred".

Også den tidligere sjefen for FN-styrken i Rwanda, kanadieren Romeo Dallaire, har skrevet bok. Den heter "Ta djevelen i handa" og skildrer det internasjonale samfunnets uvilje mot å sende en styrke til Rwanda i 1994, tallmessig sterk nok til å hindre folkemordet. Tvertimot: Sikkerhetsrådet skar FN-styrken i Rwanda ned fra 2500 mann til 400. 800.000 tutsier og moderate hutuer ble massakrert av hutu-ekstremister.

To år seinere, i 1996, satte et sør-afrikansk firma fram et tilbud til FN. Seks uker ville det ta dette firmaet, Executives Outcomes, å sette opp en fredsstyrke på 1500 soldater med nødvendig logistikk, altså våpen, ammunisjon, proviant, uniformer.

Det ville koste det internasjonale samfunn 600.000 dollar dagen. Det er 3,9 millioner kroner dagen, billigere altså, hevder Dr. Wulf, enn å sende en tilsvarende styrke fra medlemsland i FN.

Men, sa generalskretær Kofi Annan den gang: "Menneskeheten er ikke innstilt på å privatisere freden". Nå skriver dr. Herbert Wulf: (Menneskeheten) "er innstilt på å privatisere krigen" og peker på at det er mellom 15.000 og 20.000 ansatte i private firmaer, som er militært spesialisert, bare i Irak.

Som paddehatter dannes firmaer som er spesialisert på å løse militære oppgaver, ikke bare i USA, også i Europa.

Hva skal jeg bli når jeg blir stor?

For å oppsummere: Når din 14-15 år gamle sønn lurer på hva han skal bli når han blir stor, er kanskje det beste rådet du kan gi ham at han søker jobb i et av de general-styrte firmaene som lærer opp ungdom til å bli drapsmaskiner, unnskyld: utdanner ungdom til å følge i Raymond Smiths fotspor: Han vil hjelpe andre, han vil ha eventyr og han vil tjene gode penger, som han sa i Dagsavisen i sommer.

Gode penger? Det er 100.000 til 120.000 kroner for 25-åringen - i måneden.