Iran - en dobbelt trussel

Av Utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Da president George W. Bush i sin tid gikk ut med slagordet ”Ondskapens akse”, omfattet dette foruten Saddams regime, Nord-Korea og Iran.

Bush sin uttalelse om land han mente tilhørte "ondskapen akse" utløste store anti-amerikanske protester. (Foto: Scanpix/AP/Y. Jai-Hyoung)

Libya ble lenge regnet som en del av denne akse, men er det ikke lenger etter at Gadaffi ga opp sine kjernefysiske ambisjoner og søkte kompromiss med Vesten.
Syria ble også nevnt, men dette lille landet har i motsetning til naboen i sør aldri vært i nærheten av å kunne utvikle kjernevåpen.

I Irak viste det seg jo at på tross av president George W. Bushs og statsminister Tony Blairs forsikringer at Saddam ikke hadde noe kjernefysisk rustningsprogram og heller ikke andre masseødeleggelsesvåpen.

USA militært overbelastet

Da gjenstår Nord-Korea og Iran. En tid ble det spekulert i vestlige medier om disse to land var de neste på Washingtons liste over angrepsmål etter at Saddams regime var beseiret.

Den nord-koreanske vise utenriksministeren Kim Kye-gwan møter pressen under seksmannssamtalene vedrørende landets atomvåpenprogram. (Foto: Scanpix/Reuters/J.Lee.)

I dag er det få eller ingen som tror at USA i overskuelig fremtid vil gå til krig mot Nord-Korea og Iran. Amerikanerne er rett og slett militært overbelastet av opprøret i Irak.

Forsvarsminister Rumsfelds ”to-og-en-halv-krigs-strategi” er lagt i møllpose. Selv om USA er den eneste supermakt med en overlegen militær høyteknologi, så har det rett og slett ikke kapasitet til å sette inn betydelig militære styrker flere steder samtidig.

Dette må nødvendigvis prege den amerikanske politikken. Selv om den nye og omstridte FN-ambassadør John Bolton gjerne slår på krigstrommer, er FN-sanksjoner det meste han kan true regimet i Teheran med.

De slu ayatollaer

Ayatollaene utgjør det politiske lederskapet i Iran (Foto: Scanpix/Reuters/R. Homavandi)

Ayatollaene er til tross for sin religiøse og sosiale fundamentalisme noen slu politikere som man ikke skal undervurdere.

Den politikk som Iran bedriver i atomspørsmålet, omtales i Washington i følge The Christian Science Monitor som ”a game of chicken”. Først truer regimet med å starte opp igjen det atomprogram som nylig ble avlyst, for så på ny å utsette programmet og igjen komme med trusler.

Dette er egnet til å skape forvirring i de vestlige hovedsteder, og det er nettopp hensikten.

De tre ledende EU-landene Storbritannia, Tyskland og Frankrike har lenge forhandlet med Teheran om et kompromiss som ville forplikte regimet til å oppgi egen uranproduksjon mot betydelige vestlige innrømmelser.

Det er den klassiske diplomatiske øvelse ”Carrot and stick” (Gulerot og kjepp), trusler om maktbruk kontra løfter om fordeler og innrømmelser.

Blant ”gulerøttene” var muligheten for en omfattende handelsavtale mellom EU og Iran og iransk medlemskap i World Trade Organization (WTO), likeledes en prinsipiell innrømmelse av landets rett til å utvikle kjernekraft til fredelig bruk.

Irans parlamentariske leder Gholomali Haddadadel snakker på en konferanse om irans atom-teknologi. (Foto:Scanpix/AP/H. Sasrbakhshian)

EU-trioens krav

”Kjeppen” er trusselen om å avbryte drøftelsene og gå til FNs Sikkerhetsråd og be om sanksjoner.

EU-trioen er absolutt i sitt krav om at Iran skal oppgi uran- og plutoniumproduksjon som kan brukes til å utvikle kjernevåpen. I stedet skal iranerne importere det kjernefysiske brensel de trenger og sende tilbake det de ikke bruker.

Det er i øyeblikket helt uklart om iranerne bøyer seg eller ikke. Denne uken skal Det internasjonale atomenergibyrået (Atomic Energy Agency – IAEA) ha et krisemøte, og det er ment å skulle øke presset på Teheran.

Men de fleste observatører tror at iranerne vil fortsette å hale ut en avgjørelse. Får vi da en akutt krise? Ikke nødvendigvis, og grunnen er at amerikansk etterretning er kommet til at Iran ikke vil kunne fremstille kjernefysiske våpen før om ti år.

Faren for en ny atommakt i Midt-Østen er altså ikke så overhengende som mange har fryktet. Muligens er det faren for at Al Qaida og andre terrorgrupper skaffer seg kjernefysisk materiale til å fremstille primitive, ”skitne” atombomber større.

Trusselen fra Nord-Korea

Da er trusselen fra Nord-Korea mer nærliggende.

Ifølge Jon Wolfsthal, som er visedirektør for Nuclear Non-Proliferation Project (Ikke-sprednings-prosjektet) ved det anerkjente Carnegie Endowment for International Peace, har Nord-Korea firedoblet sitt atombombearsenal i løpet av de årene George W. Bush har vært president.

Nord-koreanerne akter å bruke sine kjernevåpen for alt de er verdt, ikke nødvendigvis militært (hvis de ikke blir angrepet), men politisk.

De har oppdaget det som andre såkalte u-land har innsett, nemlig at atomvåpen gir et utpresningspotensial som kan veie opp for militær, økonomisk og politisk underlegenhet.

Men det er et farlig spill. Det som alle eksperter sier ikke kan skje, kan hende ved en feilberegning. I øyeblikket er det en pause i de forhandlinger i Bejing som kineserne legger så stor vekt på og der både amerikanerne og nordkoreanerne deltar.

USA ikke konsekvent

Problemet er at USA ikke har opptrådt konsekvent i spørsmålet om kjernevåpen og ikke-spredning.

Amerikanerne har undergravet både ikke-spredningsavtalen og prøvestansavtalen og satser nå på en ny type kjernevåpen som skal kunne trenge dypt ned i jorden og slå ut de tykkeste bunkers.

Britene arbeider med å fornye de kjernefysiske ladninger på sine ubåtplasserte Polaris-raketter. De to ledende vestlige atommakter har altså ikke gått bort fra tanken om å kunne bruke kjernevåpen i en gitt situasjon, til tross for at mange høyere offiserer lenge har ment at kjernevåpen ikke er noe militært, men et politisk våpen.

De kunne brukes til utpressing eller i en terrorbalanse, men spillet ville være slutt i det øyeblikk de første atombomber eksploderte.

Det må dessuten tilføyes at USA lenge har sett mellom fingrene på at både Israel og Pakistan har utviklet sine egne kjernevåpen, og nå har Washington også funnet et modus vivendi med atommakten India.

Slik BBC ser det, kan iranerne med en viss rett spørre om hvorfor de skal behandles som en paria når andre land i Sørøst-Asia og Midt-Østen i praksis blir akseptert som atommakter.

Økende iransk innflytelse

Men som nevnt er faren for at iranerne skal skaffe seg egne kjernevåpen ikke så nærliggende som mange tidligere har fryktet.

Da representerer Iran en større politisk utfordring for USA, og det er nettopp i Irak dette skjer, og det skyldes uforutsette konsekvenser av amerikanernes egen politikk.

Her vil jeg vise til to amerikanske vurderinger, den ene fra en ekspert som tjenestegjorde i Irak for George W. Bush, den andre en sentral diplomat i Clinton-administrasjonen.

Eksdiplomaten, som nå arbeider for et uavhengig forskningsfond slik amerikanske ambassadører gjerne gjør når de går av, heter Peter W. Galbraith. Han har en meget solid erfaring fra Midt-Østen.

I siste nummer av The New York Review of Books leverer han en drepende kritikk av George W. Bushs Irak-politikk, og det er nettopp den økende iranske innflytelse som er poenget.

Iraks statsminister Ibrahim al-Jafaari og Irans tidligere president Mohammad Khatami tar hverandre i hånden på et møte den 17. juli i år. (Foto: Scanpix/AP/V. Salemi)

Galbraith påviser hvordan Teheran gjennom den ledende shia-politikeren Ali al-Sistani og de to viktigste religiøse partiene SCIRI (Islamic Revolution in Iraq) og Dawa gir iranerne stadig større innflytelse og legger grunnlaget for en prestestat der demokratiet begrenses, andre etniske og religiøse grupper diskrimineres og kvinnenes rettigheter blir enda dårligere enn de var under Saddams brutale, men tross alt sekulariserte styre.

I de områder shia-muslimene har kontroll over, er det et klart demokratisk underskudd. De regionale og lokale religiøse ledere styrer som de vil uavhengig av Bagdad.

Iranerne innfiltrerer

Galbraith påviser også hvordan iransk etterretningstjeneste har innfiltrert det politiske, militære og sikkerhetsmessige maktapparat som man nå forsøker å bygge opp i Irak.

Iranerne kan bare rolig sitte og se på hvordan mye, om ikke alt utvikler seg i deres favør.

Galbraith nevner et illustrerende eksempel fra kurder-hovedstaden Erbil, da Iraks nyvalgte president, Jalal Talabani, som selv er kurder, overvar åpningen av den kurdiske nasjonalforsamling.

Nasjonalflagget til den stat Talabani tross alt er president for, vaiet ikke under seremonien og var ikke å se noe sted i Erbil, bare kurdiske flagg.

Noen menn gjør klar bannere med kurdiske flagg til åpningen av den kurdiske nasjonalforsamlingen. (Foto: Scanpix/AFP. S. Hamed)

Men enda mer interessant var det at sjefen for den iranske etterretningstjenesten i Erbil sa, direkte henvendt til lederen for den amerikanske diplomatiske misjon på stedet:

”Dette er en stor dag. Over hele Irak har de som vi støttet, nå fått makten”.

Han kunne ha tilføyd:

”Thank you, Mr. Bush!”

Kurderne står på sitt

Dette er en sannhet med modifikasjoner, for selv om kurderne er shiamuslimer, så har de et mer sekularisert samfunn og vil ikke underkaste seg et prestestyre etter iransk mønster.

Kurderne vil i det hele tatt ikke oppgi de friheter de har oppnådd. Det kurdiske Irak har det mest utviklede, moderne samfunnssystem i hele landet og de økonomiske og sosiale forhold der er bedre enn noe annet sted.

Kurdernes tidligere peshmera-gerilja er i dag den eneste effektive militære styrke på regjeringssiden. De står helt under kurdisk kontroll, liksom ikke-kurdiske militære og politi ikke slipper inn i Kurdistan uten de lokale myndigheters velsignelse.

Kurderne vil motsette seg både shia-muslimenes religiøse diktatur og den økende iranske innflytelse, men i det meste av det øvrige Irak vil denne innflytelse bli dominant.

Det betyr ikke at sunni-opprørerne med deres økende terror mot sivilbefolkningen vil vinne. Men opprøret vil heller ikke bli slått ned i overskuelig fremtid.

På lengre sikt har sunni-opprørerne en håpløs sak, men i mellomtiden vil de bidra til å undergrave et hvert forsøk på å skape et multietnisk samfunn og et levedyktig demokrati. Opprørerne ser ut til å lykkes i sine ambisjoner om å føre Irak ut i en sekterisk borgerkrig.

Ris til egen bak

Hvordan kan det ha seg at Irak nå ser ut til å få et styresett som er stikk motsatt det demokratiske og multietniske ideal som amerikanerne satte opp?

Og hvorfor nevnte ikke George W. Bush Irans økende innflytelse og shia-muslimenes bestrebelser med et eneste ord da han talte til nasjonen i slutten av juni?

President Bush snakket om en krig mellom det frihetselskende irakiske folk og terroristene.

Det er som den tidligere Bush-diplomaten Larry Diamond påviser i en nylig utkommet bok (Squandered Victory: The American Occupation and the Bungled Effort to Bring Democracy to Iraq. Times Books 2005), i beste fall en overdrivelse. Diamond mener at virkelighetsforståelsen i Bush-administrasjonen har vært ytterst mangelfull. Amerikanerne lavet ris til egen bak.

Ulykkesfuglen Bremer

Diamond gir en drepende karakteristikk av den tidligere sjef for det midlertidige koalisjonsstyret CPA (Coalition Provisional Authority), Paul Bremer, som han forgjeves forsøkte å samarbeide med.

Ikke bare oppløste Bremer politiet og sendte alle soldater hjem og skapte dermed et farlig vakum, men han opptrådte like arrogant som han var uvitende om de stedlige forhold.

Paul Bremer tilskrives det meste av ansvaret for den prekære sikkerhetssituasjon som i dag hersker i Irak.

Bremer har fortsatt venner i Oslo fra sin diplomattid her. De burde lese republikaneren Diamonds bok for å se hvilken ulykkesfugl og ignorant han var, til tross for at presidenten ga ham Frihetsmedaljen. USAs høyeste sivile utmerkelse ble dermed så inflatert at det i fremtiden må være flaut å motta den.

Diamond konkluderer med at Irak kan få en regjering som i virkeligheten styres fra Iran, men samtidig beskyttes av den amerikanske hær fordi dens fremste oppga er å bekjempe sunni-opprørerne.

Ayatollaene i Teheran kan få mye å takke George W. Bush for.

Atomanlegget Isfahan i Iran (Foto: Scanpix/Reuters/V. Salemi)