Full forvirring om Irak

Av Utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Den irakiske forvirring gjelder to viktige spørsmål: Når kommer forslaget til ny grunnlov? Når begynner tilbaketrekkingen av de amerikanske styrker?

Forfatningsutkastet som utarbeides av en spesialkommisjon, skal etter planen være ferdig 15. august. Det er uhyre viktig at Irak får en ny grunnlov slik at arbeidet med å demokratisere og gjenoppbygge landet kan komme i gang for alvor.

Hvordan grunnloven til slutt blir, vil være avgjørende for om det er mulig å holde det etnisk splittede landet sammen, og det vil bestemme om det irakiske samfunn blir moderne og multikulturelt eller om det vil utvikle seg til en prestestat. Det er altså ikke bare en akademisk øvelse for jurister og politikere.

Forfatningskommisjonen splittet

Uenigheten i kommisjonen er imidlertid så stor at den nylig ba om 30 dagers utsettelse. Det er i og for seg ikke urimelig når vi ser på de ytterste kompliserte saker som skal avgjøres.

Men Iraks president, Jalal Talabani, insisterer på at tidsfristen holdes. Arbeidet med ny forfatning går etter planen, påstår han.

Talabanis ønske om å holde fristen samsvarer helt med amerikanernes vurdering. De har hele tiden stått på at det ikke måtte bli flere utsettelser. For desto lenger dette trekker ut, jo mer usikker blir Iraks fremtid, og det vil hjelpe opprørerne i deres stadig mer innbitte terrorkrig.

Den nye amerikanske ambassadøren i Bagdad, Zalmay Khalilzad, gjør ingen hemmelighet av at USA vil ha en grunnlov som både skaper balanse mellom shiamuslimene, sunnittene og kurderne og gir kvinnen større rettigheter enn de har i andre muslimske land.

Det er viktig at man ikke skaper forutsetninger for en borgerkrig i fremtiden, sa Khalilzad, men det trengs realisme, fleksibilitet og kompromiss for å få til en nye grunnlov. Khalilzad vet hva han snakker om, for han var tidligere USAs ambassadør i Afganistan, og der går det jo heller ikke så bra med å bygge opp et multietnisk demokrati der kvinnene ikke er tredjeklasses borgere.

Særlig sivile rammes

Kampen mot terroristene går dårligere enn amerikansk propaganda hevder, og regjeringen i Bagdad håper på. Hittil i år er over 4000 irakere blitt drept av terroristene.

Halvparten av ofrene er sivile, 855 er opprørere og resten er politifolk og soldater som det nye Irak så sårt trenger for å skape et minimum av ro og orden. Det er en bevist strategi fra opprørernes side å slå til mot sivile mål, uansett om det er kvinner, barn og eldre som er ofrene.

Irakisk politi lite effektivt

En Pentagonrapport som nylig ble lekket ut til amerikansk presse, slår fast at halvparten av Iraks nye politistyrke ligger fortsatt i trening, og den andre halvpart vil ikke på lenge kunnes settes inn mot opprørerne på en effektiv måte.

Det er bare med amerikansk hjelp at de kan utrette noe. Det blir stadig færre amerikanske militære som tror det er mulig å ha en styrke på 270 000 mann, derav 94 000 politifolk, klar allerede neste sommer.

Feil strategi

New York Times rapporterte forleden at mange av USAs fremste eksperter, både i og utenfor det militære, tviler på at krigen mot opprørerne i Irak kan ”vinnes”. En av de mange velinformerte lesere av nrk.no, Tarjei T. Jensen, supplerer i en e-mail denne vurdering:

- Det er ikke bare politikken som går galt. Terrorbekjempelsen til de amerikanske styrkene i Irak feiler. De prøver å bekjempe terror med en strategi som er beregnet på den europeiske sentralfronten hvis vi havnet i krig med Sovjet.

De er så redde for egne tap at de velger vekk strategier som vil gi tap, men som kan gi et realistisk håp om å stabilisere situasjonen. Man foretrekker en strategi som reduserer risikoen for den enkelte amerikanske soldat, men som er avhengig av en befolkning som er positiv til okkupanten for å lykkes.

Det er en vurdering jeg deler, og jeg sender videre Jensens oppfordring om å lese den interessante boken av John Poole, ”Tactics of the Crescent Moon – Militant Muslim Combat Methods”.

Raske og nyttige leserreaksjoner

Det er for øvrig en interessant mulighet som nettet gir, at leserne raskt kan reagere, både når de er uenig og når de har supplerende informasjon. Jeg tenker ikke da bare på bloggerne, men på de som korresponderer direkte med forfatterne av kommentarer og nyhetssaker.

Jeg får mye mer kvalifisert og interessant reaksjon på det jeg skriver på nrk.no enn jeg noen gang gjorde på mine fjernsyns- og radiokommentarer. Det er nemlig et forhold som mange i massemediene glemmer, nemlig at det i Norge i dag er titusener av personer som har lang erfaring fra de land vi skriver og snakker om. Det er lettere å sende en reaksjon på e-mail enn å skrive et konvensjonelt brev, og det er min erfaring at bare de mest kverulantiske straks løper til telefonen.

Dessuten gir Internet og de mange fyldige databaser folk flest en bedre mulighet til å følge med og kontrollere hva vi gjør enn noen gang før. Det er en utvikling jeg hilser velkommen og som jeg registrerte preget de meget oppegående studenter jeg som Fritt Ord-professor hadde på Institutt for Medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.

En tilsvarende evne og vilje til å bruke moderne IT-teknologi på en fornuftig måte har jeg møtt hos mediestudenter jeg har undervist for på BI og ved journalistutdanningen på Høgskolen i Oslo.

Snarlig amerikansk tilbaketrekking?

Men tilbake til Irak. Da forsvarsminister Donald Rumsfeld nylig møtte den irakiske statsminister, Ibrahim Jaafari, sa denne at han ønsket en så rask amerikansk tilbaketrekking som mulig. Irakerne vil selv overta ansvaret for styre og stell. Det er enkel psykologi. Jo lenger okkupasjonen varer, desto mer tilsidesatt føler irakerne seg og mer skeptiske blir de til okkupantene. Ingen liker å være okkupert, heller ikke av en angivelig alliert.

Rumsfeld tok utfordringen på sparket. Han antydet at tilbaketrekkingen kunne begynne neste år, men ville ikke binde seg til noen fast timeplan. En lekkasje til amerikanske nyhetsmagasiner senere gikk ut på at USA ønsker å trekke tilbake minst halvparten av sine styrker innen utgangen av 2006 og at tilbaketrekkingen vil begynne allerede til våren. Men dette er i strid med George W.

Bushs egne forsikringer om at amerikanerne skal bli i Irak til irakerne selv er i stand til å klare seg selv. Og den amerikanske militære øverstkommanderende i Irak, general George Casey, helte kaldt vann i hodene på optimistene da han sa at en fortsettelse og utvidelse av terroren ville forhindre en slik tilbaketrekking.

Verre før det blir bedre?

Muligens er det riktig som The Economist skriver at ”det må bli verre før det kanskje kan bli bedre”. I en annen kommentar skriver det britiske kvalitetsmagasinet at president George W. Bush har satt mye i bevegelse i Midt-Østen, han har også gjort noe riktig og vist gode intensjoner ved å ta opp kampen for demokrati. Men vet han hvor alt dette leder hen, spør The Economist. Et meget betimelig spørsmål.

Usikkert Saudi-Arabia

I denne situasjon er det verdt å merke seg at USA fremste allierte i den arabiske verden er et despoti med et styresett som undertrykker all rimelig opposisjon og der kvinnene har minimale rettigheter.

Saudi-Arabia har et samfunnssystem som lett rekrutterer misnøye og opprørere, ikke minst velutdannede unge mennesker fra velhavende familier. Det er ingen tilfeldighet at Bin Laden kommer fra Saudi-Arabia og at Al Qaida antagelig fortsatt har noen av sine viktigste folk der. Britisk politi undersøker nå om terrorhandlingene i London var planlagt i Saudi-Arabia.

Når det i medieomtalen av maktskiftet i Saudi-Arabia heter at kronprins Abdullah, Fahds halvbror, er mer moderne og mer Amerika-vennlig enn den avdøde konge, så er det i beste fall en sannhet med modifikasjoner.

Det saudi-arabiske kongehus er et regime på lærføtter. Det er all grunn til å tro at når Sjahen av Iran kunne styrtes, til tross for amerikansk støtte og regionens sterkeste militærmakt, så er heller ikke Saudi-Arabia immun mot en revolusjon. Og det er heller ikke Mubaraks Egypt, som er USA andre viktige allierte i den arabiske verden.

Når det for alvor begynner å røre på seg i disse to land, og det vil det antagelig gjøre før eller senere, vil Irak fortone seg som en barnehage.