USA i irakisk hengemyr

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Jahn Otto Johansen (Foto: NRK)

Det hvite hus og ihuga Bush-tilhengere avviser dette bilde, som minner dem for mye om Vietnam-krigen. Men meningsmålingene viser at stadig flere amerikanere mener denne metafor er riktig.

Amerikanske gutter og jenter, noen av dem ikke en gang gamle nok til at de har lov til å nyte alkohol i enkelte delstater, blir drept av selvmordsbombere.

SEIRET: Vietnamesiske soldater marsjerer i Ho Chi Minh i april, 30 år etter krigens slutt. (Foto: Scanpix / AP)

Skjuler kister

Selv om Pentagon gjør alt for å skjule hjemsendelsen av kistene for offentligheten, merkes disse smertelige tap i lokalsamfunnene der alle kjenner alle.

Og stadig flere er bekymret for de økonomiske utsiktene. Irak er et bunnløst svelg som øker statsgjelden og underskuddet på statsbudsjettet.

Dermed trues amerikansk økonomi og levestandard, om ikke i dag, så på litt lengre sikt. Disse bekymringer går stadig oftere igjen i nettsidekommentarer og i meningsmålingene.

Irakiske soldater marsjerer i Baquba i mai. (Foto: Scanpix / AFP)

Tre ting man må huske på

New York Times hadde nylig en leder der det stod at det var tre ting man måtte vite om Irak-politikken dersom man skulle ha en begrunnet mening om den:

1) Krigen hadde intet med 11.september å gjøre. Selv om Saddam var en svoren fiende av USA, så er det overhodet ikke påvist noen sammenheng mellom hans regime og terroristangrepene på USA i 2001. Og det er absolutt ikke blitt bekreftet at Saddam hadde masseødeleggelsesvåpen klar til utskytning, slik Bush og Blair hevdet.

2) Krigen har ikke gjort verden eller USA sikrere mot terrorisme. Afganistan og Saudi-Arabia pleide å være arnesteder for internasjonal terrorisme. Nå er det Irak.

3) Dersom krigen i Irak går etter planen, som amerikanske talsmenn hevder, bør man ta planen opp til revisjon. Selv en så sterk krigstilhenger som den republikanske senator Lindsey Graham sa til forsvarsminister Donald Rumsfeld i en høring at president Bush mistet støtte nettopp fordi den militære innsats ikke ga resultater.

George W. Bush hilser på soldater som drog til Irak i juni. (Foto: Scanpix / AFP)

Amerikanerne er ikke dumme

Nå må vi straks ta det forbehold at amerikanere flest hverken leser New York Times eller andre liberale østkystaviser. De får sin informasjon fra Bush-vennlige medier. Men amerikanerne er ikke så dumme som europeerne ofte tror.

De kan legge sammen to og to. De vet at det stadig dør unge amerikanere i Irak og at terrorismen ikke ser ut til å ta noen ende.

De skjønner også at dette koster mer enn det smaker. Om ikke annet, så reagerer stadig flere amerikanere i ren egeninteresse på hva de ser og hører. De er ikke villige til å betale prisen for eventyret i Irak.

Offiserene er bekymret

Bush ved Fort Hood i Killeen i Texas i april. (Foto: Scanpix / AFP)

Selv amerikanske toppmilitære, som fortsatt er i tjeneste og ikke er renset ut på grunn av brysom kritikk, kommer nå med motforestillinger som undergraver Bush-administrasjonens påstander om at ”nu går alt så meget bedre”.

General John Abizaid, som fortsatt er øverstkommanderende i Midtøsten til tross for at han var den øverste militære ansvarlige for fangemishandlingen i Abu Ghraib-fengselet, innrømmet nylig at opprørerne i dag står like sterkt som for seks måneder siden, til tross for omfattende amerikansk innsats og trening av irakiske sikkerhetsstyrker.

Abizaid sa et ”det fortsatt er mye å gjøre”. Litt av en understatement.

Den regionale øverstkommanderende i Irak, general George Casey Jr., sa at ”vi har en lang vei å gå”. Han la ikke skjul på at utfordringene i Irak var meget harde.

Militære ikke krigshissere

Amerikanske offiserer liker ikke at deres folk blir drept og at kostbart utstyr blir ødelagt. Egentlig nøler de med å sette inn mannskap og våpen. De hadde helst sett at dette skulle ha en avvergende og forebyggende virkning.

Krig er noe profesjonelle militære trener på, men som de bare går til i nødsfall. Dette er noe mange akademiske kommentatorer ikke forstår, fra USAs tidligere utenriksminister, professor Madeleine Albright, til vår maurflittige professor Janne Haaland Matlary.

Albright bebreidet amerikanske militære for at de ikke ville bruke sine kostbare våpen på Balkan, mens Matlary mener at militærmakt ikke lenger har noen betydning i sikkerhetspolitikken. Begge tar feil.

Militærmakt har slett ikke mistet sin betydning, men vi skal huske på at det er sivile, og ikke offiserene, som ofte er de største krigshissere.

Ikke nok mannskaper

Ingen ansvarlige amerikanske offiser er tilfredse med det som skjer i Irak. De tar menneskelige og materielle tap meget alvorlig, og de er bekymret for at politikerne påfører dem oppdrag som de ikke har tilstrekkelig kapasitet til.

Selv om både visepresident Dick Cheney og forsvarsminister Donald Rumsfeld suverent avviser slike innvendinger, så mener til og med den lojale general Casey Jr. at de har for få folk til å mestre den formidable oppgave de står overfor i Irak.

Ingen ansvarlig amerikansk offiser tror lenger at de irakiske sikkerhetsstyrker vil være klar til å overta så mye av ansvaret at amerikanerne allerede neste år kan begynne tilbaketrekkingen.

Seriøse militærkommentatorer taler om et atskillig lengre tidsperspektiv enn Det hvite hus og Pentagon opererer med.

For rask tilbaketrekking farlig

I denne situasjon melder det seg mediekommentatorer og politikere som mener at amerikanerne like gjerne kan pakke sammen og dra hjem. Men det er selvsagt ikke så enkelt.

Skulle USA og Storbritannia avvikle sitt militære engasjement i Irak i løpet av de nærmeste par år, ville det sannsynligvis ende med borgerkrig og oppsplitting av landet.

Det ville ikke nabostater som Tyrkia og Iran sitte passivt og se på. Og terroristene ville selvfølgelig påberope seg en seier som de ikke bør få.

Riktig nok kan man vise til Vietnam-krigen, da mange amerikanske og vesteuropeiske kommentatorer mente det ville være en enorm katastrofe for USA og ”den frie verden” dersom amerikanerne trakk seg ut.

Men det gjorde de, og det var ingen liberale krigsmotstandere, men de konservative kynikere Richard Nixon og Henry Kissinger som stod bak.

Sørvietnameserne som trodde på USA, ble latt i stikken. Men
noen strategiske katastrofe ble det ikke, snarere tvert imot. I stedet ble de kinesisk-sovjetiske motsetninger forsterket, og Kina gikk til krig mot Nord-Vietnam.

Nå mottar president George W. Bush statsministeren i det kommunistiske Vietnam i Det hvite hus, og den ære er det ikke engang alle USAs allierte som blir til del. Men vi vet ikke om en tilsvarende amerikansk avvikling i Irak ville få en utgang som på sikt blir så gunstig som i Vietnam.

En ærlig iraker

I denne kompliserte situasjon er det befriende å lese den selverkjennelse som Iraks president, kurderen Dsjalal Talabani, gir uttrykk for i et intervju i det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel.

Han innrømmer åpent at ”vi har gjort feil”, i motsetning til Bush, Cheney og Rumsfeld, som aldri har innrømmet noe som helst.

Talabani ser for seg en langvarig og kostbar kamp mot terroristene, og han håper at den vestlige verden, også Europa, skal gå inn med enda mer økonomisk hjelp i tillegg til den militære og politimessige assistanse de gir til de nye irakiske sikkerhetsstyrker.

Talabani advarer selvsagt mot en for tidlig amerikansk og britisk tilbaketrekking, men han forbereder altså USA og Europa på en meget langvarig kamp.

Men tålmodighet og langsiktighet er ikke de fremste amerikanske, og knapt nok europeiske, egenskaper for tiden.