Endelig håp for Irak?

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Det tok over to måneder før brikkene falt på plass etter de første parlamentsvalg siden Saddam-diktaturet.

Valgene ble av optimistene med president George W. Bush i spissen hilst velkommen som et bevis på at demokratiseringsprosessen var kommet i gang og at det tross feilaktige etterretninger var riktig av USA å gå til krig.

Krigsbegrunnelsen var falsk

Den siden av saken blir stadig mer absurd.

En kurdisk folkevalgt leser om presidentvalget. Foto: Karim Sahib, AFP

Det har lenge vært klart at de grunner den amerikanske president og den britiske statsminister påberopte seg for å gå til angrep på Irak, var fullstendig falske.

Ikke fant den mannsterke amerikanske undersøkelseskommisjon noe som helst tegn på at Saddam hadde masseødeleggelsesvåpen, og heller ikke ble det bevist at han konspirerte sammen med den irakiske diktator.

Disse to forhold er for lengst avklart, og egentlig trengte man ikke enda en kommisjon for å slå fast det.

En drukkenbolt og løgnhals

Men presidentkommisjonen er likevel interessant fordi den på en så utilslørt måte slår fast at de amerikanske etterretningstjenester sviktet totalt.

Hovedkildene for påstandene om masseødeleggelsesvåpen var en fetter av Ahmed Chalabi som amerikanerne først satset på, men senere slo hånden av fordi han angivelig hadde forbindelser med Iran.

Denne fetter viste seg å være en fullstendig upålitelig, en drukkenbolt og løgnhals. Dette går frem av presidentkommisjonens over 600 sider lange rapport.

Fra januar 2000 til september 2001 leverte fetteren et hundretall rapporter med påstander om at Saddam hadde biologiske og andre masseødeleggelsesvåpen.

Lastebilene som angivelig skulle skjule ulovlige våpenprogrammer, viste seg å være utstyrt med maskiner som produserte helium for værballonger.

Det var disse uetterretteligheter som fikk daværende utenriksminister Colin Powel til å skjemme seg ut i FNs sikkerhetsråd. Etter den forestillingen var Powells troverdighet markspist både hjemme og ute. En mann av hans kaliber hadde fortjent en bedre skjebne.

Det politiske ansvar tilsløres

Men hvor avslørende presidentkommisjonen enn er, så unnlater den å ta stilling til det politiske ansvar for en beslutningsprosess som viste seg å være så fatal.

Kommisjonen hadde ikke fått noe mandat til å se på hvordan disse falske etterretninger ble manipulert av den politiske ledelse i Washington DC.

Dermed gikk president George W. Bush, forsvarsminister Donald Rumsfeld og alle de andre ansvarlige fri. Jeg er slik jeg har opplevd det amerikanske samfunn gjennom mange år, overbevist om at sannheten før eller senere kommer frem. Men det kan ta lang tid.

Løgn i det godes tjeneste?

I mellomtiden vil vi på ny se hvordan det offisielle USA bruker det positive som er skjedd i Bagdad den siste tiden, som et bevis på at det likevel var riktig å gå til krig selv om de offisielle begrunnelser var aldri så feilaktige.

Det er en form for argumentasjon som verken holder logiske eller moralske mål.

Selv om nesten alle vil være enige i at det var bra at Saddam Hussein ble styrtet, så kan ikke en i og for seg god sak rettferdiggjøres med løgner. Og de menneskelige omkostninger for det irakiske samfunnet har vært enorme.

Kurderne er med

Det neste positive som skjedde, var at en ny statspresident ble tatt i ed, Jalal Talabani.

Han er kurder. Dermed ble den viktige gruppen som var så skeptisk til sjiamuslimenes ideer om en prestestat, trukket inn på en konstruktiv måte.

Kurderne fryktet de ville miste de privilegier de selv hadde opparbeidet gjennom flere år takket være den amerikansk-britiske flyforbudssonen. Under denne beskyttelsesparaply skapte de et samfunn med høyere levestandard og bedre sikkerhet enn i resten av Irak.

Kurderne vil fortsatt være på vakt, og striden om oljebyen Kirkuk er ikke løst, men irakerne er kommet et skritt videre. Talabani er den første ikke-araber som er statsoverhode i et overveldende arabisk land.

Ny statsminister

Det tredje positive som skjedde på kort tid, var at det ble utpekt en ny statsminister, sjiapolitikeren Ibrahim Jaafari. Han regnes som moderat, men støttes også av mer fundamentalistiske sjiagrupper.

Jaafari trenger tid på å danne en ny regjering, og i mellomtiden styrer Iyad Allawi som er en ringrev, som hans mentorer i amerikanske etterretningstjeneste håpet skulle fortsett som regjeringssjef. Jo lenger Allawi kontrollerer maktapparatet, jo uheldigere.

Dessuten må Jaafari bringe fortgang i arbeidet med å utdanne irakiske militære og politi som kan overta de sikkerhetsmessige oppgaver som amerikanerne og britene de i dag har, men som befolkningen i disse to land er stadig mer misfornøyd med.

Dersom ikke terroren i hvert fall kan reduseres, ser det mørkt ut for det irakiske demokrati.

Sharia-lover kontra demokrati

Et mer generelt problem er at sjia-flertallet som nå har fått makten selv om de må dele den med kurderne, står fast på prinsippet om at islamsk lovgivning skal være den sentrale referanse for den nye forfatning som Jaafaris regjering skal utarbeide.

Det er høyst usikkert om irakiske kvinner vil få den likestilling de mener de er berettiget til, og ytringsfriheten er slett ikke sikret.

Det er etter min oppfatning ikke mulig å forene demokratisk styresett med islamske lover – sharialovene. Det kan bli en smertefull erkjennelse for de amerikanere som nå er så optimistiske.