Amerikansk-europeisk tilnærming

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

I fjor høst ville det som nå skjer ha virket utenkelig for både amerikanere og europeere, som fjernet seg stadig mer fra hverandre i viktige utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål.

Europeere flest hadde håpet at John Kerry skulle vinne presidentvalget i USA, og enkelte stats- og regjeringsledere hadde vanskelig for å skjule sine preferanser.

Mange europeiske aviser, blant annet norske Aftenposten, gikk til det uvanlige skritt å anbefale sine lesere hvem man burde stemme på, som om det var europeere som avgjorde det amerikanske presidentvalget.

Illusjoner om Kerry

Mange europeere ønsket Kerry, men Bush ble gjenvalgt. (Arkivfoto: Scanpix/Reuters)

Mange europeere levde i den illusjon at forholdet mellom USA og Europa skulle bli så mye bedre med Kerry. De glemte at unilateralismen – den amerikanske alenegang – ikke begynte med George W. Bush, selv om han satte den på spissen.

Også Bill Clinton viste slike tendenser, og det var intet i John Kerrys program som tydet på at de transatlantiske forbindelser skulle bli som i "gode, gamle dager".

Kerry kunne i lengden ha blitt et stort problem for europeerne når de i praksis ikke fulgte opp hans mer vennlige tone, og i handelspolitikk er demokratene mer proteksjonistiske enn republikanerne.

Kom europeerne i møte

Men etter at George W. Bush ble gjenvalgt og republikanerne sikret seg flertall i begge kamre i Kongressen, måtte europeerne innstille seg på realitetene.

Det var George W. Bush og ikke John Kerry de skulle forholde seg til, enten de likte det eller ikke. I denne selvransakelsesprosess kom Bush-administrasjonen europeerne i møte, først ved innsettelsestalen og dernest ved State of the Union-budskapet, altså i talen om rikets tilstand i Kongressen.

Det var tilsynelatende en mer forsonlig og samarbeidsvillig president som fremstod.

Forsonlige Condoleezza Rice

Utenriksminister Rice var forsonlig da hun besøkte Europa. (Arkivfoto)

Den nye utenriksministeren, Condoleezza Rice, som står president George W. Bush nærmere enn Colin Powell noen gang gjorde, la ut på en Europa-turne der hun talte forsoningens og samarbeidets budskap.

Hun gav til og med forsvarsminister Donald Rumsfeld en refs for hans uheldige uttalelser om det "gamle" og det "nye" Europa.

Som historiker og statsviter kjenner Condoleezza Rice denne materie bedre enn den mindre skolerte Donald Rumsfeld.

På den årlige sikkerhetspolitiske konferansen i München i Tyskland nylig la til og med Rumsfeld smørsiden til, så den alle steds nærværende norske statsviteren Janne Haaland Matlary tok frem igjen forsvarsminister Kristin Krohn Devolds lite heldige språkblomst "glitrende".

Krohn Devold er klok nok til at hun i dag skulle ha ønsket akkurat dette usagt.

Illusjoner og realiteter

Hva er illusjoner og hva er realiteter i denne nye situasjon?

Det er en realitet at både amerikanerne og europeerne ønsker en dialog og aller helst et praktisk samarbeid som kan erstatte den strid som har preget de transatlantiske forbindelser siden forspillet til Irak-krigen.

På begge sider av Atlanteren innser man at dette er en uheldig situasjon som i det lange løp skader begge parter.

Presidentene Bush og Chirac skal møtes igjen i Brussel. (Arkivfoto)

President George W. Bush har i en rekke intervjuer til europeiske aviser og fjernsynsselskaper fremhevet at han ønsker samarbeid. Han sa til og med at han så frem til å møte både Frankrikes president Jacques Chirac og Tysklands forbundskansler Gerhard Schröder, som har vært hans fremste kritikere.

Første gang hos EU

I Brussel skal George W. Bush besøke hovedkvarterene til både NATO og EU. Det er første gang en amerikansk president møter opp hos EU: Det er en klar anerkjennelse av Den europeiske union.

Dessuten får han sin franske presidentkollega til bords under en middag i det fransk-belgiske kjøkkens tegn. Det er ikke så forferdelig lenge siden amerikanske medier drev en latterlig hetskampanje mot fransk mat og fransk vin. Et møte mellom George W. Bush og Jacques Chirac var helt utenkelig.

Nytt møte i Mainz

At den amerikanske presidenten, i likhet med sin far i 1989, drar til den tyske byen Mainz for å møte den tyske forbundskansleren, er heller ingen liten begivenhet.

Pappa Bushs samtaler med forbundskansler Helmuth Kohl den gang åpnet for den tyske gjenforening, som Paris og London var ytterst skeptiske til.

George H. Bush gjorde sammen med Mikhail Gorbatsjov slutt på den kalde krigen, etter at Ronald Reagan hadde gjort forarbeidet.

De som i norsk forsvarsdebatt i dag gjør et stort nummer av den innlysende kjensgjerning at den kalde krigen er slutt, var forøvrig de samme som i sin tid var mest skeptiske til Ronald Reagans og George H. Bushs samarbeid med Mikhail Gorbatsjov. I 1989 trodde disse kretser ikke på at den kalde krig var forbi.

Opplæring av irakere

Fra europeisk side er det i det siste kommet mange signaler om at man ønsker et bedre forhold til USA.

Og ordene er fulgt opp med noe konkret. Et samlet NATO, også de land som over hodet ikke vil sende militære mannskaper til Irak, skal ta seg av opplæringen av irakiske regjeringsstyrker og politi. Støtten vil skje på tre plan: Noen sender offiserer og soldater til Irak, andre tar seg av opplæringen på eget territorium, mens andre igjen betaler litt ekstra.

Tidligere ville Bush-administrasjonen ha reagert med forrakt på en slik ordning. Nå sier George W. Bush at dette er helt i orden. Enhver får bidra med "det man er komfortabel med". Det betyr at USA også verdsetter Tysklands bidrag, selv om Schröder tviholder på ikke å sende tyske soldater til Irak.

Den tid er forbi da Washington inndelte europeerne i "de villige" og de som ikke var det. Norge ble regnet blant de første, selv om vi ikke deltok i selve Irak-krigen, mens Tsjekkia ble rubrisert som "uvillig".

Her høstet Norge flere poenger i Washington enn vi hadde fortjent og mange norske politikere hadde ønsket.

Jeg vil overlate til andre å avgjøre om lykken er bedre enn forstanden i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Selvmordsbombere slår til på ny

Sunnimuslimske selvmordsbombere, som nå i helgen, ønsker å provosere frem en borgerkrig. (Foto: Scanpix/AFP)

At opplæringsprogrammet er uhyre viktig for fred og stabilitet i Irak, ja, for at det unge irakiske demokrati over hodet skal få noen sjanse, er på ny demonstrert i helgen.

Da slo sunnimuslimske selvmordsbombere til mot sjiamuslimene under deres viktigste høytid, ashura. Religiøse prosesjoner, moskeer og begravelses ble angrepet av terrorister som åpenbart har ett mål, å provosere frem en borgerkrig med sjiaflertallet som nå overtar regjeringsmakten.

Terroristene utgjør ikke bare en liten gruppe fanatikere, men teller ifølge amerikanske etterretningskilder bortimot 10.000-15.000 veltrente menn. Bare noen få av dem er utlendinger, i motsetning til hva Washington tidligere hevdet.

Mange sunnier er uenig i deres politikk, men holder kjeft dersom de har livet kjært. Amerikanerne unngår helst disse terroristene, men er ikke engang sikre i forskansede leirer og bunkere.

Fylle et vakum

Det ble et problem da Paul Bremer, USAs sivile administrator av Irak, før han forlot landet, kvittet seg med Baath-partimedlemmer i de militære styrkene og i politiet. (Arkivfoto: Scanpix/AFP/Pauline Lubens)

Da skal man ikke forvente for mye av de nye irakiske soldater og politimenn som skal fylle det vakum som oppstod da prokonsul Paul Bremer sendte hjem Saddams soldater og gav alle medlemmer av Baath-partiet sparken.

Det var antagelig den største brøleren USA gjorde etter at den militære seieren over Saddams regime var sikret. Få vil i dag bestride at amerikanerne var langt mindre forberedt på okkupasjonen enn på selve felttoget. Det var Rumsfelds største forsømmelse.

Selv om de fleste europeere var dypt uenig med USAs beslutning om å gå til krig mot Saddams Irak, så ønsker de ikke enda mer kaos og forferdelse. De vil bidra til at det skapes fred og sikkerhet i det herjede landet. Det er like meget i Europas som i USAs interesse.

Mer demokrati i Midtøsten?

At begrunnelsen for å gå til krig – påstandene om irakiske masseødeleggelsesvåpen og nære forbindelser mellom Saddam og terrorlederen Osama bin-Laden – viste seg å være helt feilaktige, blir et tema for historikerne i mange år fremover, likeledes om det tross alt likevel var bra at Saddam Hussein ble fjernet.

Bare fremtiden vil vise om Irak er begynnelsen til en prosess for å gjøre resten av Midtøsten demokratisk. Her er det nok grunn til å vise skepsis, ikke minst fordi amerikanerne først og fremst legger press på land som Iran og Syria, men bryr seg mindre om Egypt og Saudi-Arabia, som heller ikke er så demokratiske at det er noe å skryte av.

Problemet Iran

Iran blir den første anstøtstein for den amerikansk-europeiske forsoningen.

Europeerne ønsker å holde frem med sitt diplomati for å få iranerne til å oppgi sitt militære atomprogram. Men skal det lykkes, forutsetter det ikke bare at amerikanerne holder riset bak speilet, men også at de er åpne for å ta et mer samarbeidsvillig Iran inn i det internasjonale samarbeidet.

USA og Europa har ulik tilnærming til at Iran har et atomprogram. (Arkivfoto)

Hittil har Washington forsøkte å isolere Iran mest mulig og har arbeidet for et regimeskifte.

Europeerne tror på en gradvis forandring til det bedre i Teheran. De mener at et angrep på Iran, enten amerikansk eller israelsk, vil svekke den demokratiske opposisjonen og få alle iranere til å slutte opp om de fundamentalistiske ayatollaene.

Foreløpig sier George W. Bush at USA ikke har noen planer om å gå til krig mot Iran, men han har ikke villet forpliktet seg til å følge opp det europeiske initiativ. Dersom diplomatiet får en sjanse og likevel ikke fører frem, vil militær inngripen bli aktuell, og da vil antakelig europeerne være mer samarbeidsvillige enn de var under Irak-krigen.

Våpenembargoen mot Kina

Også når det gjelder EUs planer om å oppheve våpenembargoen mot Kina er det duket for strid.

Washington ser et opprustet og økonomisk sterkt Kina som en stor utfordring i fremtiden. De europeiske regjeringene derimot vil av handelspolitiske grunner satse på dette Kina, uansett hvordan det står til med menneskerettighetene.

Men også i Europa er det uenighet om dette. De tyske sosialdemokratenes regjeringspartner, De grønne, støtter George W. Bush i hans syn på Kina. Det er i seg selv oppsiktsvekkende, for ellers er det lite De grønne og Bush-administrasjonen er enige om.

Kyoto og krigsforbryterdomstolen

Til listen over aktuelle og fremtidige uoverenstemmelser mellom EU-Europa og USA kommer Kyoto-avtalen, som nettopp er trått i kraft uten at USA er med, og likeledes striden om den internasjonale krigsforbryterdomstolen som USA boikotter.

Europeerne er også sterkt kritiske til amerikanernes praktisering av dødsstraff. Det er intet som tyder på at amerikanerne og europeerne nærmer seg hverandre i disse tre spørsmålene.

Mer press på Israel?

Det er enighet om å gi fredsdiplomatiet i Midtøsten en ny sjanse etter at palestinernes leder Yasir Arafat døde og ble erstattet av en mann Israels statsminister Ariel Sharon mener han kan forhandle med.

Fredsdiplomatiet får en ny sjanse når palestinerne har fått en ny leder i Mahmoud Abbas, her til høyre i bildet, med Ariel Sharon til venstre og mekleren, George W. Bush, i midten. (Arkivfoto: Scanpix/Reuters/Jason Reed)

Men europeerne synes at USA bør legge enda mer press på Israel, slik George W. Bushs far i sin tid gjorde da israelerne stakk kjepper i hjulet på hans Midtøsten-diplomati.

Det er et åpent spørsmål om George W. Bush vil gjøre det, så avhengig han var av de evangeliske Israel-vennenenes stemmer og av amerikanske jødene (som forøvrig stemte på Kerry).

Siden George W. Bush ikke skal gjenvelges, er han ikke lenger så direkte avhengig av dem. Men han har en overbevisning som skjærer igjennom alle politisk taktikk, og den er tuftet på kjærlighet til staten Israel.

(NR