Amerikanerne blir i Irak

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

President George W. Bush holder sin tale om rikets tilstand. Til høyre Dennis Hastert, talsmannn for Det hvite hus, til venstre visepresident Dick Cheney.(Foto:Scanpix)

Selv om det var innenrikspolitikken som dominerte George W. Bushs tale om rikets tilstand – hans første ”State of the Union”-tale etter at han ble gjenvalgt for en ny periode – så var det hans utenrikspolitiske utsagn som vakte største interesse utenfor USA.

Og det internasjonale kommentatorer festet seg ved, var ikke presidentens løfte om å bekjempe tyranni hvor som helst når som helst. Det var nærmest som en ideologisk bekjennelse til demokrati og markedsøkonomi, og det er ikke noe nytt fra denne president.

Ingen timeplan for tilbaketrekking

Det var på tre felter at George W. Bushs bemerkninger skapte særlig interesse.

Han sa at de amerikanske styrker i Irak i økende grad kommer til å spille en ”støtterolle”, men han ga absolutt ikke noe tidspunkt for når de kan trekkes ut. De amerikanske soldater blir i Irak på ubestemt tid.

Man skal være usedvanlig optimistisk, for ikke å si naiv for å tro at irakerne selv klarer å skape fred og sikkerhet i løpet av 2005-2006.

Opplæring av irakere tar tid

Selv om opplæringen av militære styrker og politi går sin gang både i og utenfor Irak – det er også en irakisk gruppe på Jåtta ved Stavanger – så skal det mye til for å fylle opp det maktpolitiske vakum som oppløsningen av den irakiske hæren og politistyrkene skapte.

Det var antagelig den største av de mange tabber prokonsul Paul Bremer begikk. Det var en feil som amerikanerne allerede har betalt dyrt for og som de vil måtte streve med virkningene av i lang tid fremover.

Inntil Irak har fått en tilstrekkelig styrke som både er veltrenet og har den nødvendige disiplin og ikke minst mot, blir det amerikanerne og britene som må fronte terroristene.

Selv om George W. Bush brukte det relativt store fremmøte i de irakiske valg for alt hva det var verdt, så var han realistisk nok til ikke å komme med noen timeplan for tilbaketrekking.

Forsiktig om Iran

Når det gjaldt Iran unngikk George W. Bush å komme med konkrete trusler om en amerikansk militær intervensjon.

Han gjorde ingen hemmelighet av at han betrakter Iran som den farligste av ”skurkestatene” og han advarte ayatollaene i Teheran mot å gå videre med det ambisiøse atomprogrammet. Iran er verdens fremste sponsor av terror, sa Bush.

Men han holdt alle muligheter åpne og nevnte spesielt EU`s diplomatiske initiativ. Her lå det en invitt til samarbeid med europeerne, ingen trussel om amerikansk alenegang.

Samtidig sa Bush at USA støtter de demokratiske krefter i Iran, men heller ikke her var han konkret. Det israelske kort – muligheten av at israelerne slår til mot de iranske atomanlegg slik de i sin tid bombet de irakiske – holdt han tett inntil seg.

Støtte til palestinerne

Det kanskje mest overraskende utspill var løftet til palestinerne om 350 millioner dollar – drøye to milliarder norske kroner.

Han var praktisk talt uten forbehold i sin ros til palestinerne for at de hadde klart å avvikle fredelig og demokratiske valg.

Den passivitet George W. Bush tidligere viste overfor den israelsk-palestinske konflikt er borte. Nå vil han satse på at ”to demokratiske stater – Israel og Palestina – kan leve i fred ved siden av hverandre”. Det har fått en klar prioritet i Det hvite hus.

Dette er et signal til Sharon-regjeringen om å vise godvilje overfor den nye palestinske ledelse. George W. Bush har gjort noe ingen amerikansk president før ham har våget, nemlig å forplikte seg til å støtte etableringen av en selvstendig palestinsk stat.

Lavt på meningsmålingene

Men det var altså innenrikspolitikken som var den viktigste del av presidentens tale. Talen hadde først og fremst adresse til det amerikanske folk.

George W. Bush er seg bevisst den politiske kapital som gjenvalget og det republikanske flertall i begge kamre av Kongressen ga ham, og han lot seg ikke merke av at tilslutningen i meningsmålingene er den laveste som noen gjenvalgt president har mønstret i nyere tid.

George W. Bush står på sitt

George W. Bush ga ikke avkall på noen av sine ambisiøse planer. Det skal gis nye skattelettelser, men disse er riktig nok ikke utredet ennå.

Når det gjelder pensjonsreformen, var han klar og konkret. George W. Bush går inn for en delprivatisering av pensjons- og trygdesystemet. Han foreslår at lønnsmottakerne fra unge år av skal kunne trekke fra privat pensjonsparing i skatten mot at de gir avkall på noe av den offentlige pensjon de hittil har fått.

Men nettopp dette punkt skapte så sterke reaksjoner at mange demokrater kom med høylydte fyrop under presidentens tale. Det er helt uvanlig i Kongressen og viser hvor bitter motstanden er.

Kan miste alt

Det er nemlig stor usikkerhet om risikoen som følger av at pensjonene blir avhengig av hvordan de private pensjonsfond gjør det på børsen. Store børsfall og endog konkurser kan føre til at mange blir sittende uten den pensjon de hadde håpet på.

Siden ordningen skal være frivillig, forutsetter den at folk flest er sparsommelige og fornuftige og setter av det de skal til private pensjonsfond. Det bygger på den forutsetning at amerikanere fleste er modne og forsvarlige i pengesaker. Det kan man selvsagt ikke ta for gitt.

Henger ikke på greip

Pensjons- og trygdereformene forutsetter i en overgangsperiode betydelige uttellinger for den amerikanske stat.

Samtidig melder regningen for Irak-okkupasjonen seg. Bush lovet også at underskuddet på statsbudsjettet skal reduseres. Og som nevnt skal det gjennomføres omfattende skattelettelser. Dette henger ikke på greip. Uansett hvor sterk George W. Bush er i troen, så kan han ikke få til alt dette på en gang.

Men likevel holder han frem som han stevner. Ingen skal kunne beskylde George W. Bush for å være vinglefant og ikke stå fast ved det han har sagt. Her er han på mange måter en utypisk politiker.

Ikke valgflesk

I amerikansk politikk er valgflesk noe som alle vet ikke blir servert når hverdagen melder seg. Det gjelder ikke George W. Bush.

Han viser vilje til å levere det han har lovet. George W. Bush lot seg i sin tale ikke merke av noen som helst pessimisme og mismot.

Men han må handle raskt, for etter to år blir han en ”lame duck” – dvs at da behøver ikke en gang republikanerne å ta særlig hensyn til hva han sier og ønsker. Da vil republikanske senatorer og kongressrepresentanter bare tenke på eget gjenvalg.