Bush-tale skaper usikkerhet

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Bush holder innsettelsestalen i Washington 20.januar (Scanpix/AFP)

En ukritisk lesning av talen fikk enkelte aviskommentatorer i Norge og Europa til å trekke for raske konklusjoner. Noen så Bushs sterke understreking av frihet og demokrati som en forutsetning for fred og sikkerhet som en parallell til Johns F. Kennedys storslagne retorikk: ”Vi skal betale enhver pris, bære en hvilken som helst byrde, møte hvilke som helst vanskeligheter, støtte enhver venn, bekjempe enhver fiende for å sikre at friheten overlever og seirer!”.

Ingen parallell til Kennedy

Men en nøyere gjennomgang av Bush-talen siste uke og Kennedy-talen for en generasjon siden viser at John F. Kennedy ikke knyttet USAs sikkerhet så mekanisk opp til frihetens og demokratiets kår ellers i verden.

George W. Bush sa: ”Skal friheten overleve i vårt land, er det i økende grad avhengig av frihetens suksess i andre land!” Det er en formulering som impliserer at amerikanerne har rett til å intervenere hvor som helst i verden under frihetens banner og at de vil bruke denne rett.

Det er etter BBC-kommentatoren Paul Reynolds mening å gå lenger enn George W. Bushs tidligere utspill om ”forebyggende krig”, dvs å slå til mot en fiende før denne angriper USA. Og det går lenger enn noen amerikansk president før ham.

Paul Reynolds og enkelte andre europeiske kommentatorer har ikke vært så raske på avtrekkeren som mange av deres kolleger. De lot seg ikke rive med i begeistringsrusen fra Washington D. C., men brukte tid på å studere talen og sammenligne den med andre presidentutspill.

Bush på Constitutional Ball. De fire fingrene i været skal symbolisere de fire nye årene for Bush i Det hvite hus (Scanpix / Reuters)

Bush går lenger

Konklusjonen er klar: George W. Bush hadde ikke John F. Kennedys sunne motforestillinger mot å eksportere amerikansk demokrati hvor som helst når som helst. Ei heller ser de noen parallell til Jimmy Carters innsettelsestale: ”Vår nasjon er sterk internasjonalt bare når den er sterk hjemme.”

Selv ikke Ronald Reagan, som var frihetsretorikkens mester, gikk så langt som George W. Bush åpenbart er innstilt på å gjøre. I sin første innsettelsestale la Reagan hovedvekten på revolusjonen han ville gjennomføre og gjennomførte hjemme. I den andre innsettelsestale nøyde han seg med å si at ”friheten er vår beste allierte”. Han sa ikke at frihet over alt i verden var en forutsetning for frihet på hjemmebane.

Intervensjon i frihetens navn

Konklusjonen er at George W. Bush går lenger enn noen annen amerikansk president i nyere tid i å tilta seg retten til å intervenere militært hvor som helst og når som helst for å innføre den amerikanske form for demokrati.

Friheten skal om nødvendig innføres med våpenmakt.

Presidenten nøyer seg ikke bare med å ville slå til mot potensielle angrepsplaner fra terroristgrupper eller ”skurkestater”. For George W. Bush er det beste våpen mot internasjonal terrorisme å innføre demokrati og markedsøkonomi, og det skal om nødvendig skje med makt. Vil du ikke, så skal du.

Møte med virkeligheten

Men store og bombastiske ord møter ofte en hard og kynisk virkelighet, også for verdens mektigste mann.

Ronald Reagan konfronterte Sovjet-diktaturet og vant, men først etter at han hadde lagt konfrontasjonspolitikken til side og samarbeidet med Gorbatsjov. Da først falt det kommunistiske diktaturet og sovjetimperialismen sammen av sin egen byråkratiske tyngde og av mangel på frihet.

Reagan ble en større utfordring for Kreml ved å ville avskaffe kjernevåpnene enn ved å ville bruke dem. Reagan var ikke i sin villeste fantasi inne på tanken at han skulle innføre frihet og demokrati i Østblokken med våpenmakt.

Mange er skeptiske til nye år med Bush. Her holder demonstranter i Portland flagget opp-ned (Scanpix/AP)

Iran-contra-skandalen

Samtidig som Reagan stilte store krav til de kommunistiske stater så han mellom fingrene med de mest alvorlige brudd på menneskerettighetene i Latin-Amerika og i andre regioner der USA hadde viktige økonomiske og politiske interesser.

Man kan si mye om Iran-Contra-skandalen - en utrolig sammenblanding av ultrakonservativ terrorisme, ulovlig våpenhjelp og løgner i anti-kommunismens navn – men en kamp for å innføre demokrati og markedsøkonomi var det ikke.

Verken Reagan eller Nixon – de to republikanske presidenter som fikk til historisk forsoning med de kommunistiske stormakter – drev frihets- og demokratikravene så langt at det ble ubehagelig for USAs diktatoriske allierte. Det var realpolitikk i ytterste potens.

Hvor langt vil Bush gå?

Det store spørsmål som det internasjonale samfunn stiller seg etter at Bush-talen er blitt finlest og analysert, er hvor langt presidenten vil gå i å gjennomføre sine verbale utspill.

Vil han virkelig kreve full innføring av demokrati og sette dette som et absolutt krav for et rimelig godt forhold til USA? Hva da med allierte som Saudi-Arabia, Egypt og Pakistan? I alle disse og i mange andre USA-vennlige land slåes all opposisjon ned med hard hånd uten at USA går til boikott eller truer med å intervenere militært.

Hva med de korrupte og udemokratiske latinamerikanske og afrikanske regimer som støtter USA i ett og alt? Vil George W. Bush bruke militærmakt mot dem i frihetens og demokratiets navn? Neppe.

Bush mener hva han sier

Presidential Inaugural Prayer, ekteparet George og Laura Bush (t.v.) sammen med Dick Cheney og hans kone Lynne (Scanpix / AP)

Men gjør George W. Bush alvor av sine verbale utspill, kan verden bli en særdeles urolig og usikker plass de nærmeste fire årene.

Gjennomfører han ikke sine forsetter, vil han kanskje bli stående tilbake som en hykler. Det ønsker han ikke; så alvorlig tar han sine moralske og ideologiske forpliktelser som ”gjenfødt kristen”. Han mener Gud har innsatt ham i presidentembetet og vil lede ham til de riktige beslutninger.

George W. Bush mener hva han sier; han tror på det han selv preker. George W. Bush bruker ikke Oval Office til å forføre unge damer. Han innleder hver arbeidsdag på kne sammen med sine nærmeste medarbeidere for å få ”ledelse” i dagens og tidens vanskelige valg. Dette er en side ved George W. Bush som sekulariserte europeere og amerikanske liberale har vanskelig for å skjønne, langt mindre akseptere.

Irak-krisen

Å gjennomføre demokrati og markedsøkonomi, som George W. Bush mener henger nøye sammen, er ingen enkel sak selv når bestrebelsene er begrenset til ett land. Det viser med all mulig tydelighet situasjonen i Irak bare en uke før valget.

For å gjennomføre noe som ligner på frie valg må amerikanerne og deres irakiske allierte anvende udemokratiske midler. Sikkerhet blir viktigere enn demokratiske rettigheter. Det var påfallende at George W. Bush praktisk talt ikke behandlet det irakiske dilemma i sin innsettelsestale. Men det er i Irak det vil bli avgjort om det amerikanske demokratieksperiment i Midtøsten skal
lykkes.

Iran et alvorlig problem

Og det er i Iran vi snart vil se om det er jernhånden, ikke forhandlingshånden som skal gripe fast i det meget alvorlige problem som det iranske atomprogrammet er.

Mange seriøse analytikere har lenge ment at Iran og for den saks skyld også Nord-Korea er langt større trusler mot verdensfreden enn Irak.

I Irak har verken FNs våpeninspektører eller amerikanernes egne eksperter funnet noen masseødeleggelsesvåpen, og det er høyst uklart når Saddam ville og kunne ha gjenopptatt sine kjernefysiske ambisjoner. Iran derimot representerer en alvorlig trussel på sikt, først og fremst mot Israel, men også mot USA og dets andre allierte i regionen.

Skal man dømme etter visepresident Dick Cheneys uttalelse vil amerikanerne muligens overlate dette til israelerne, slik disse i sin tid bombet det irakiske atomprogrammet mange år tilbake i utvikling. At amerikanerne for lengst er inne i Iran med sine etterretningsgrupper for å kartlegge atomanlegg og forberede angrep på dem, anser jeg som temmelig opplagt.

Men går Israel til flyangrep på de iranske kjernefysiske installasjoner med Washingtons støtte og oppmuntring, vil det bli en alvorlig belastning på USAs forhold til EU-Europa som jo satser alt på forhandlingslinjen.

Hva med Kina og Russland?

Man trenger ikke mye fantasi for å forestille seg de utfordringer som melder seg i kjølvannet av George W. Bushs tale.

Og ennå har jeg ikke nevnt USAs forhold til Kina og Russland. Demokratiet kan ikke sies å være på fremmarsj i noen av disse to store riker. For Putin er sikkerhet viktigere enn frihet. Det er det antagelig også for russere flest. De frykter kaos og anarki ved siden av at det er de nære ting som opptar dem. Pensjonistopprøret mot Putin dreier seg ikke om frihet og demokrati, men om økonomiske og sosiale krav.

Og hva er viktigst for George W. Bush – at han har Putins fulle støtte i kampen mot internasjonal terrorisme eller at det hersker full pressefrihet og ubegrensede borgerettigheter i Russland?

Når det gjelder Kina vil jeg nøye meg med å konstatere at USAs økonomi - arbeidsplasser og levestandard - blir stadig mer avhengig av hva den raskt voksende økonomiske giganten i Asia foretar seg. Vil George W. Bush i frihetens navn utfordre Kina? Han foretar seg neppe noe som han vet vil skade amerikansk økonomi.

Innenrikspolitikken i neste tale

Det er rimelig at de internasjonale reaksjoner på Bushs innsettelsestale har konsentrert seg om disse og andre utenrikspolitiske problemstillinger. Det var jo dette talen dreide seg om.

Det er først i sin State-of-the-Union-tale, som er en slags parallell til den norske trontale, at den innenrikspolitiske revolusjon som jeg behandlet i forrige kommentar, vil stå i sentrum.

Men i George W. Bushs tankeverden er det intet hermetisk skille mellom innenriks- og utenrikspolitikk. Det skillet har for lengst opphørt å eksistere også i de fleste andre land, i hvert fall i demokratiske stater. Alt henger sammen med alt. Men hva som til slutt blir den virkelige sammenheng i George W. Bushs politikk hjemme og ute er mer komplisert enn som så.