Valgene i Irak begrenses

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

VALGETS KVAL: Irakere drikker te under reklameplakater foran valgene. (Foto: Marwan Naamani/AFP)

Allawi tviholder på at valgene skal avvikles som planlagt 30. januar. En utsettelse mener han vil bli oppfattet som en propagandaseier for terroristene, og det har han utvilsomt rett i.

Ikke engang krav fra Iraks president og fra flere ledende politikere om en utsettelse har statsministeren villet bøye seg for.

Men nå kommer endelig en innrømmelse.

- Det kan bli nødvendig å utsette valgene i alle de områder der sikkerheten ikke kan garanteres for velgere, kandidater og valgpersonale, sier Aallawi.

Kjenner virkeligheten

Det samme gir amerikanske militære uttrykk for. De kjenner virkeligheten. De vet selvsagt hvilke områder de ikke kan garantere noenlunde sikre, selv om forsvarsminister Donald Rumsfeld fortsatt later som om okkupasjonen har vært like vellykket som felttoget våren 2003.

Rumsfeld og Det hvite hus forsøker også å gå inntrykk av at oppbyggingen av de irakiske sikkerhetsstyrker går som planlagt. Men det er det få andre som tror.

Selv amerikanske militære som har hatt ansvaret for å bygge opp disse styrker, har sine tvil.

Walter Slocombe som startet dette arbeidet, medgir åpent at det har vært langt færre fremskritt enn han hadde ventet, og han kan ikke gi noen fullgod forklaring på det.

Generalløytnant Thomas Metz, som kommanderer de amerikanske landstridskrefter i Irak, sa nylig at store deler av fire provinser som rommer nesten halvparten av Iraks befolkning, ikke er sikre nok til at det kan avholdes valg der.

Paul Bremers tabber

Det vil ta lang tid før man får rettet opp den skade prokonsul Paul Bremer gjorde da han med et pennestrøk oppløste den irakiske hær og sendte størsteparten ev politifolkene hjem.

Det var kanskje den verste av alle de tabber han begikk.

For øvrig viser det seg at hans raske privatiseringsbeslutninger som skulle åpne for amerikanske firmaer, kan bli erklært folkerettsstridige og også i konflikt med irakiske lover.

Dette har skremt amerikanske og andre investorer, i tillegg til at de ikke vil risikere livet til sine medarbeidere i den høyst usikre situasjon Irak nå befinner seg i.

For mange er det et tankekors at president George W. Bush kunne finne på å gi Bremer USAs høyeste sivile utmerkelse, Frihetsmedaljen.

Men den tidligere sjef for CIA, som selv republikanere gjør ansvarlig for de fatale feilvurderinger i forkant av krigen, fikk denne medalje. Så langt er virkelighetsfortrengelsen kommet i det offisielle USA.

Konvensjonelle krigføring mot gerilja

Men de militære er mer realistiske dersom de får si hva de egentlig mener.

Det blir interessant å se hva general Gary Luck kommer frem til. Han er utpekt til å gå igjennom hele det amerikanske militære nærvær i Irak og eventuelt komme med forslag til forandringer.

Om generalen med det forhåpningsfulle navn vil bringe med seg lykke for Bush-administrasjonen gjenstår å se. Men allerede nå kan det slåes fast at den konvensjonelle strategi og taktikk som amerikanerne har brukt mot irakisk gerilja, ikke har vært effektiv nok.

Konvensjonell krigføring mot gerilja virket ikke i Indo-Kina eller Algerie og vil heller ikke gi de ønskede resultater i Irak.

Ny amerikansk strategi?

Amerikansk presse, også aviser som egentlig støtter president George W. Bushs Irak-politikk, spekulerer nå om general Lucks misjon vil ende i en ny strategi.

Den høye intensitet og store styrkerotasjon som har preget de amerikanske militære operasjoner den siste tiden, er blitt en for stor belastning for USAs forsvar. Særlig hæren føler byrden.

Det trekkes så store veksler på nasjonalgarden og andre reserver at generalen som har ansvaret for disse, klaget i et memorandum over at hans styrker nærmest var brutt sammen.

Den republikanske senatslederen Bill Frist fulgte bekymret opp da han sa at nasjonalgarden og reservestyrkenes kapasitet var blitt strukket lenger enn langt.

To og en halv krig på samme tid?

Det er også blitt reist tvil om den profesjonelle armes evne til å fortsette som nå i Irak og samtidig være beredt på de utfordringer som måtte dukke opp for supermakten andre steder i verden.

Det er ikke mange, kanskje ikke engang Rumsfeld selv, som lenger tror på forsikringen om at USA er i stand til å føre to og en halv krig samtidig.

I tillegg til belastningen på soldater som sendes ut igjen til Irak etter kort tid hjemme eller får forlenget oppholdet der ute, kommer budsjettmessige bekymringer.

Midler som egentlig var avsatt til militære high tech-innvesteringer, går nå til å reparere og bytte ut det som slites ned i Irak. Selv en supermakt som USA har ikke ubegrenset med midler.

Journalister betales

Mot denne bakgrunn virker det nesten tragikomisk å lese en rapport i Financial Times om at Allawi-regjeringen har betalt journalister for å dekke valgmøter de ellers ikke ville være interessert i.

Journalistene fikk utlevert en konvolutt med en 100 dollar-seddel bare ved å være til stede.

Det var som en av de arabiske journalister sa etter at han hadde stukket hundrelappen i lommen, «presis som under Saddam Hussein-regimet!»

De som ikke lot seg kjøpe den gang, ble skremt til å adlyde eller bare forsvant.

Det var neppe en slik form for demokrati de amerikanske ny-konservative tenkte seg da de fikk presset president George W. Bush til å gå til krig mot Saddam Hussein.

Rundt omkring i Midtøsten der det ikke akkurat er noe overskudd på demokrati, sitter man nå og ler av amerikanernes naivitet, hvis det da ikke var ren kynisme som lå bak beslutningen om å okkupere Irak for å innføre demokrati og markedsøkonomi som skulle tjene som et eksempel til etterfølgelse for hele regionen.

(NRK)