Tsunami-katastrofen og Irak

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Etter en noe nølende start har Bush-administrasjonen satt hele sitt hjelpeprogram i Sørøst-Asia i høygir.

Et amerikansk helikopter i Banda Aceh deler ut mat og nødhjelp. (Foto: AP/Scanpix)

Ikke bare har presidenten omsider økt pengehjelpen til et nivå som nærmer seg det man må kunne forvente av en økonomisk supermakt, men det amerikanske militærapparat er satt inn både på Sumatra og Sri Lanka.

Når det skjer, blir det resultater. US Navy og US Marines er utstyrt og trenet for meget vanskelige operasjoner der de må være selvforsynte med absolutt alt fra drikkevann og mat til medisiner og telt.

Ingen sivil hjelpeorganisasjon, ikke en gang FN, kan måle seg med det supermaktens militære styrker kan oppvise i en slik situasjon.

USA hjelper muslimer

Og det er nettopp det som kreves, først og fremst i det totalt ødelagte og ufremkommelige nordøstlige Sumatra, men også på Sri Lankas østkyst.

Ikke minst viktig er det at verdens folkerikeste muslimske land ser at det rike USA ikke bare har makt og vilje til å føre krig i Irak, men også kan hjelpe så det monner.

Men spørsmålet er hvorfor Washington ventet så lenge?

Et raskere nærvær på Sumatra kunne ha gitt USA en propagandagevinst som fundamentalistisk anti-amerikanisme ikke ville ha overskygget. Men bedre sent enn aldri.

Amerikanske helikoptere som gir de isolerte områder på Sumatras nordøstkyst de forsyninger av mat, drikkevann og medisiner som landets egne myndigheter ikke makter, er positivt for USA.

Reaksjoner på Jan Egeland

Den store prøven blir imidlertid giverkonferansen og det langsiktige gjenoppbyggingsarbeid.

Jan Egeland traff et ømt punkt i det amerikanske selvbildet. (Foto: AFP/Scanpix)

Det blir en vanskeligere sak, selv om president George W. Bush og den avtroppende utenriksminister Colin Powell bedyrer at det ikke skal stå på amerikanernes giverglede.

Når det gjelder privat hjelp, er det utvilsomt riktig. Amerikanerne viser alltid hjertelag i slike situasjoner.

Privat veldedighet spiller en større rolle i USA enn europeerne forstår.

Derfor ble USAs reaksjoner på uttalelsene til lederen for FNs nødhjelpsarbeid, Jan Egeland, så heftige. Egeland hadde åpenbart truffet et ømt punkt.

Svak statlig hjelp

Men Egeland hadde ifølge The New York Times rett i at de rike land er ”gjerrige” når det gjelder u-hjelp generelt.

Den avgjørende prøve er ikke de private donasjoner, men hvor stor prosent av bruttonasjonalproduktet som et land er villig til å gi.

I FNs Milleniums-erklæring slo USA og 188 andre stater fast at de ville gjøre en kjempeinnsats innen 2015 for den milliard mennesker som lever på absolutt eksistensnivå. USA, Storbritannia og Frankrike forpliktet seg til å sette av 0,7 prosent av sitt bruttonasjonalprodukt til dette formål.

Nå er det gått en tredjedel av perioden, og USA er ikke kommet opp i mer enn 0,14 prosent og Storbritannia 0,34 prosent og Frankrike 0,4 prosent.

Små land gir mest

Små land som Sverige og Norge gir mye mer.

Norge er oppe i 0,95 prosent og har forpliktet seg til å nå 1 prosent; Sverige ligger på 0,79 prosent.

Norge kan yte enda mer ved å ta minst en milliard kroner av oljefondet som Fremskrittspartiet foreslår.

Det blir vanskelig for de andre partier å motsette seg dette selv om de aldri så mye mistenker Frp for å appellere til galleriet.

Det er jo ikke inflasjonsfremmende å bruke oljepenger til å hjelpe folk i nød. Etter et år med rekordinntekter på grunn av høye oljepriser skulle det være både moralsk og nasjonaløkonomisk riktig å gjøre det.

Det militære tar mest

Men i det store spill er det USA og de andre stormakter som er viktigst.

At det hurtig voksende Kina passer mer enn USA til Egelands karakteristikk ”gjerrig” er en sak.

Noe annet er at når Bush-administrasjonen har opparbeidet seg et budsjettunderskudd på 412 milliarder dollar, så skyldes det absolutt ikke u-hjelp, men skattelettelser og sterkt økende militærutgifter på grunn av Irak.

Jeffrey Sachs, her sammen med Kofi Annan, har vært enda mer kritisk enn Egeland. (Foto: AP/Scanpix)

Når Bush kan be om 87 milliarder dollar ekstra til Irak-okkupasjonen, blir selv 350 millioner dollar til tsumani-katastrofen småpenger.

Skarpere enn Egeland

Den verdenskjente amerikanske økonomen Jeffrey Sachs, som leder Millenium-prosjektet, peker på dette gap.

USA bruker årlig 450 milliarder dollar på det militære og 16 milliarder på u-hjelp.

Dette 30-1-forhold har fått Sachs til å snakke om ”all war and no peace in our foreign policy”. De militære behov fortrenger alt annet.

Det er en mye hardere dom enn den Jan Egeland felte og som han sa var blitt ”misforstått”. Det sier alltid politikere og byråkrater når reaksjonene blir sterkere enn de hadde ventet.

Nå skamroser Egeland den amerikanske hjelpen til kriseområdene rundt Det indiske hav.

Ingen er sikre

Mens Sachs arbeider med det mer langsiktige perspektiv, er Bush-administrasjonen opptatt av det kortsiktige – den måned vi er inne i og det nærmeste året.

I slutten av januar blir valgene i Irak antagelig avholdt som planlangt, selv om det langt fra er skapt noen sikkerhet for velgere og valgarbeidere.

Irak er til tross for amerikanernes anstrengelser et land der ingen kan kjenne seg sikre, aller minst de som går i den provisoriske regjerings tjeneste. USA kan ikke engang beskytte sine egne soldater.

Når både president George W. Bush og statsminister Ayad Allawi likevel insisterer på å avholde valgene som planlagt, så har de et visst poeng. En utsettelse ville bli tolket som en seier for terroristene.

Rumsfeld er blitt mer realistisk

Men når kan man regne med at Irak er sikkert nok?

Den ellers så optimistiske forsvarsminister Donald Rumsfeld sa nylig at ”det ikke ville bli fred i Irak straks valgene er avviklet”.

Men problemet med å presse frem valgene nå er at sunnittene kommer til å boikotte det, og dermed får man ikke det nødvendige grunnlag for en demokratisk utvikling.

Det er først og fremst sunnitter, ikke utenlandske terrorister som står bak volden som truer alle. Dette har den amerikanske øverstkommanderende, general George W. Casey jr., gjort klinkende klart, selv om både Bush og Rumsfeld gjentar at det er ”utlendinger”.

Sunnittene er spesielt frustrerte fordi de hadde en privilegert stilling under Saddam Hussein. Men de ble oppfattet som undertrykkere av kurderne og sjia-flertallet.

Uten sunnittenes medvirkning blir det ingen fredelig løsning.

Kurderne befester sin stiling

Sjia-muslimene og kurderne vil bruke valget for alt det er verdt. Kurderne vil befeste sitt grep på områdene i nord og vil forsøke å presse amerikanerne til å gi dem Kirkuk.

Kurderne sikler naturligvis på oljefeltene. Mange kurdere har vendt tilbake til Kirkuk og de vil bruke sine stemmer 30.januar for å omgjøre den ”arabisering” av området som Saddam Hussein gjennomførte.

Det vil ikke sunnittene sitte rolig og se på, og det vil heller ikke sjia-muslimene godta.

Ayatollah-regime i Bagdad?

Sjia-muslimene, som utgjør 60 prosent av Iraks befolkning, vil bruke valgene til å sikre seg en posisjon som senere kan gjøre dem til landets reelle herskere.

På sikt må man regne med at sterke sjia-grupper vil orientere seg i retning av Iran. Dermed risikerer amerikanerne å få et ayatollah-regime i Bagdad, hvilket ville være en oppskrift på borgerkrig.

Sunnittene vil kjempe med nebb og klør mot noe slikt, og kurderne vil ikke oppgi kontrollen over sine områder. Det er i dag de mest ”vestlige” i den betydning at der er det mindre muslimsk fundamentalisme i folks dagligliv enn andre steder i Irak, for ikke tale om i Iran.

Den amerikanske spaltisten Maureen Dowd er skarp i sin kommentar når hun peker på muligheten for et Irak styrt av en iransk-vennlig ayatollah: ”Det ville bety at Irak ville få en ledelse som var legitimert av oss til å hate oss!”

Langvarig amerikansk nærvær

Selv om valgene blir avviklet etter planen, er det ikke over med det.

USA må forberede seg på et langvarig militært nærvær. Det skal mer til enn et valg før Irak får en regjering som står på egne ben og som kan garantere noenlunde fred og sikkerhet.

Rekrutteringen av irakiske rekrutter og politifolk går av forståelig grunner meget tregt. Det er nærmest selvmord å melde seg til tjeneste for Bagdad-regjeringen.

Det amerikanske UD hevder at 115 000 irakere har fått opplæring til å gjøre tjeneste i sikkerhetsstyrkene. Det er bare halvparten av det amerikanerne selv anser som nødvendig.

Man kan dessuten tvile på kampberedskapen til disse og særlig deres villighet til å risikere livet.

Når katastrofeofrene er glemt

Center for Strategic and International Studies i Washington D.C. konkluderer en omfattende studie med at irakerne ikke vil kunne ta vare på seg selv før tidligst i slutten av 2006.

Stadig flere deserterer. Hvis terroren fortsetter som nå er det tvilsomt om Irak vil ha tilstrekkelig med egne sikkerhetsstyrker om to år.

Dette gir et langsiktig perspektiv på den utfordring USA står overfor i Irak. Dette vil ligge som et press på George W. Bush de fire år han forblir president og kanskje også på hans etterfølger.

Irak vil være et hovedproblem som gjør krav på enorme ressurser lenge etter at massemediene har sluttet å interessere seg for tsunami-katastrofens ofre.