skilleBanner kroningsjubileet skille_slutt
kommentar_3_1_banner
Her er du: NRK.no > Nyheter > Kommentar Sist oppdatert 16:09
NRK Nyheter
Tlf: 23 04 80 00
Faks: 23 04 71 77
nettnyheter­@nrk.no
Adresse: 0340 Oslo

Publikumsservice
Tlf: 815 65 900
info@nrk.no


Nyhetsredaktør:
Rune Nøstvik
Ansvarlig redaktør NRK.no: Are Nundal

Tips NRK Nyheter:
nyheter@nrk.no
Tips alle nyhets­redaksjonene
Tlf: 23 04 80 00

 

Like ille ett år etter at Saddam ble tatt

Det er nå ett år siden Saddam Hussein ble tatt til fange, men motstanden mot de amerikanske okkupasjonsstyrker og mot de USA-vennlige irakiske ledere er minst like sterk som før.

Publisert 13.12.2004 09:42.
Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Da Saddam Hussein ble fanget i sin jordhule, etter angiveri for en stor pengesum, var de amerikanske reaksjoner uten forbehold optimistiske: Motstanden ville falle sammen når lederen for det gamle regime var fengslet.

Saddam Hussein ble tatt til fange 13. desember 2003. (Foto: Reuters/Scanpix)
Sjefen for Sentralkommandoen, general John Abizaid, slo kategorisk fast at arrestasjonen ville gi opprøret et stort psykologisk tilbakeslag.

Så sent som i januar i år uttalte generalmajor Ray Odierno, som var sjef for styrken som tok Saddam til fange, at motstanden nå var tvunget i kne og at terroristene bare var en ”sporadisk trussel”.

Amerikanske tap

I dag vet vi at dette i beste fall var ønsketenkning, i verste fall en løgn. Ifølge en Røde Kors-undersøkelse ble det drept dobbelt så mange amerikanere de syv måneder etter arrestasjonen av Saddam som i de syv foregående måneder.

Amerikanske militære blir stadig drept eller såret av selvmordsaksjoner og rakettangrep. Hvor mange sivile irakere som har mistet livet er det ingen som kan si med sikkerhet, for verken amerikanerne eller regjeringen i Bagdad ser det som sin oppgave å telle sivile ofre.

De leger og imamer som har gjort forsøk på det, er blitt meiet ned.

Amerikanske illusjoner

Ikke engang den såkalte Grønne Sone, som omfatter amerikanske hovedkvarter og sentrale irakiske regjeringskontorer, er sikker.

Intet sted i Irak er sikkert, bortsett fra enkelte av de områder kurderne har full kontroll over. Generalmajor Charles Swannack som er sjefen for den 82. flybårne divisjon som skulle ha ansvaret for Falluja, skulle nok gjerne ha usagt det han uttalte for et halvt år
siden:

”Vi har systematisk fanget eller drept dem som ledet opprøret. Det er korrekt å beskrive situasjonen slik: Opprøret er preget av full oppløsning!”

Arrogant Rumsfeld

Da forsvarsminister Donald Rumsfeld, som den gjenvalgte presidenten ønsket å beholde, nylig skulle møte de amerikanske innsatsstyrkene, ville han ikke dra inn i Irak, men møtte dem i en leir i Kuwait.

USas forsvarsminister Donald Rumsfeld. (Foto: AFP/Scanpix)
Etter å ha holdt en av sine vanlige pep-talks ba han soldatene si sin oppriktige mening.

Det gjorde de, til Rumsfelds store irritasjon. En av dem spurte hvorfor de ikke hadde fått det utstyr de var lovet. Kjøretøyene deres var ikke ordentlig pansret så de måtte rote i søppelhaugene etter skrapjern for å foreta de mest provisoriske forsterkninger.

Rumsfeld belærte soldaten om at ”når du drar i krig, så gjør du det med den hær du har, ikke med den hær du måtte ønske eller som vi senere måtte ha.”

Rumsfelds nye doktrine

Rumsfeld unnlot å nevne at da Pentagon la planene for felttoget, var det ikke hva som var militært nødvendig som bestemte opplegget.

Rumsfeld ville demonstrere sin nye doktrine om at man kunne innvadere og okkupere et land med en liten styrke som var lett, men høyteknologisk bevæpnet. Pentagon hadde aldri noen realistisk oversikt over hvor mange mann, og hva slags utstyr de trengte for å holde Irak okkupert på ubestemt tid.

I avdelingen til soldaten som stilte Rumsfeld spørsmålet, viste det seg at 95 prosent av dens 300 lastebiler ikke var tilstrekkelig armert. Mannskapene hadde ingen beskyttelse mot snikskyttere.

Langvarig tjeneste i Irak

Rumsfeld svarte like avvisende på et spørsmål fra en kvinne som sammen med sin ektemann hadde meldt seg til ”frivillig tjeneste”, men som på grunn av en spesiell bestemmelse ble holdt tilbake i Irak på ubestemt tid.

Dette mente Rumsfeld at enhver som gikk inn i de væpnede styrer burde regne med. Hva han glemte, var at store deler av de amerikanske styrker i Irak består av utskrevne til National Guard, et slags heimevern i hver delstat.

De kan etter loven sendes utenlands i krigstjeneste, men ingen av dem ble fortalt at de skulle bli på et så utsatt sted i så lang tid.

Man bør også ta med at både i yrkesarmeen og i National Guard er det uforholdsmessig mange som kommer fra familier som er fattige eller har en ikke-hvit etnisk bakgrunn. Mønsteret fra Vietnam gjentar seg.

Mer fangemishandling

Som om dette ikke er nok, kommer det nye rapporter om fangemishandling. En ting er at FBI har kritisert fangebehandlingen i Afganistan og på Guantanamo-basen.

Noe annet er at en etterretningstjeneste som har et bedre profesjonelt rykte enn CIA og hærens etterretningskorps, Defence Intelligence Agency (DIA), har rapportert at fanger ble mishandlet og at deres folk ble truet til å holde kjeft.

Viseadmiral Lowell Jacoby har påpekt graverende forhold. (Foto:AP/Scanpix)
Viseadmiral Lowell Jacoby, som er sjef for Defence Intelligency Agency, skrev et brev til viseforsvarsminister Stephen Cambone, der han pekte på graverende tilfeller.

En av hans offiserer hadde sett at en avhørsoffiser fra hærens spesialstyrke Task Force-6-26 slå en fange så brutalt i ansiktet at denne trengte medisinsk behandling. Filmen DIA-offiseren tok, ble bleslaglagt.

To andre DIA-offiserer oppdaget at nøklene til deres biler var beslaglagt. De ble nektet å forlate leiren der de hadde observert fangemishandling.

Dette ønsket ikke bødlene i hærens spesialstyrke skulle bli rapportert, og de var så stupide at de trodde offiserer fra en rivaliserende tjeneste med høyere status kunne holdes tilbake på ubestemt tid.

Demokratiet fungerer tross alt

Styrken i det amerikanske demokrati er at det som regel finnes ærlige og ansvarsfulle offiserer så vel som sivile som ikke vil lukke øynene når lover og regler brytes.

Det er også en styrke at flere av mishandlerne er blitt dømt. Men det er i dag helt på det rene at fangemishandlingen ikke dreier seg om ”isolerte enkelttilfelle”, som både Rumsfeld og hans norske kollega ville ha det til.

Fangemishandlingen har vært utbredt og den har vært oppmuntret av høyere sjefer for å fremtvinge raske resultater.

Man kan forstå de psykologiske mekanismer hos de som kjemper i forreste rekke mot hensynsløse terrorister, men ansvarsfulle amerikanske offiserer, sivile tjenestemenn og alminnelige borgere mener at dette ikke er noen god grunn til å bryte loven.

Når historien om Irak-krigen en gang blir skrevet, slik den til slutt kom frem om Vietnam, vil disse hederlige og ansvarsbevisste amerikanere stå frem som lysende eksempler på borgeransvar. Omfanget av ugjerningene vil en gang bli avslørt i sin fulle bredde.

Arthur J. Schlesinger Jr. advarer

Nestoren blant amerikanske historikere, Arthur M. Schlesinger Jr., har nylig utgitt en bok der han tar opp Irak-krigen – ”War and the American Presidency”.

Der advarer han mot ukritisk bruk av historiske bilder, som f. eks. München-sviket i 1938 da Hitler fikk carte blanche til å innlemme Sudetenland i Det stortyske riket. Året etter tok Hitler resten av Tsjekkoslovakia, og så invaderte han Polen.

President George H. Bush – Pappa Bush – begikk etter Schlesingers oppfatning en alvorlig feil da han sammenlignet Saddam Hussein med Adolf Hitler. Pappa Bush mente at å forhandle med Saddam var det samme som å inngå et nytt München-forlik.

Dette innebar i prinsippet at Saddam måtte overgi seg uten betingelser. Men i praksis hadde Pappa Bush slett ikke tenkt å gå til Bagdad for å ta Saddam. Han hadde ikke til hensikt å okkupere Irak, men trakk ut sine soldater etter at Kuwait var blitt befridd og de irakiske angrepsstyrker var ødelagt.

eorge W. Bush i kjent positur. (Foto: AP/Scanpix)

Bush jr. gjorde ikke som senior

Bush senior skapte med sin retorikk forventninger som han ikke innfridde men som Bush junior mente man måtte innfri.

Fra første dag George W. Bush satt i Det hvite hus gikk hans folk i gang med å planlegge en Irak-invasjon som skulle føre til at Saddam ble fjernet for alltid. Dette var noe den unge Bush virkelig trodde på, ja, han ga uttrykk for at det var en misjon som Gud hadde gitt ham.

De nykonservative

De nykonservative ideologer med Wolfowitz og Perle i spissen hadde sin egen agenda. De ville okkupere Irak og innføre demokrati og markedsøkonomi der, og så skulle eksemplet smitte til nabolandene.

På den måten skulle man trekke hele Midtøsten inn i USAs innflytelsessfære. Erfaringene fra Midtøsten kunne senere anvendes andre steder i verden. De nykonservative hadde en oppskrift for hele kloden. Deres vyer var nærmest profetiske.

Opportunistene Cheney og Rumsfeld

Visepresident Dick Cheney og forsvarsminister Ronald Rumsfeld var – og er – mer opportunistisk enn idealistiske.

De ville ha et forsvar som USA kunne sette inn på kort varsel hvor som helst der vitale amerikanske interesser var truet. De ønsket å innvadere et hvert land som Washington anså som en trussel.

I praksis ville de sette USA i stand til å føre to kriger samtidig. Men Afganistan og Irak viste at dette ikke var helt realistisk. I dag er det få som tror at USA vil være i stand til å innvadere Iran eller ta Nord-Korea samtidig som store amerikanske styrker er bundet opp i Irak.

Forsiktige Pappa Bush

Pappa Bush opptrådte forsiktig og tilbakeholdent etter at Saddams angrepsstyrker ved nedkjempet. Han ville ikke gå inn i noe han ikke visste utgangen på. Det var en klok politikk som daværende forsvarssjef Colin Powell var absolutt enig i.

Virkeligheten ble altså en helt annen med Bush junior. USA okkuperte Irak og havnet nettopp i den situasjon den gamle Bush hadde advart mot. Dette er en skjebnens ironi som Schlesinger ikke tror at sønnen har innsett rekkevidden av.

Siste saker:

 
Podkast. Ta med deg programmet
50 SISTE NYHETER
Copyright NRK © 2009  -  Telefon: 815 65 900  -  E-post: info@nrk.no