Ingen snarlig seier

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Det er ingen motstander av Irak-krigen som sier dette, men den britiske armésjefen, general Sir Mike Jackson.

Den britiske hærsjefen, general Mike Jackson. Foto: AFP/Scanpix.

I et intervju med The Independent sier generalen at det blir nødvendig med et betydelig styrkenærvær utover 2005, og han tror britiske styrker vil bli stasjonert i ytterst farlige områder der opprørerne kan holde det gående i lang tid fremover.

Fire britiske kommandosoldater er blitt drept etter at den britiske elitestyrken Black Watch ble sendt til Falluja for å hjelpe amerikanerne, for øvrig første gang britene har forlatt Basra-området der de med mer sofistikert taktikk enn den amerikanerne bruker, har klart å opprettholde en viss ro og orden.

Generalen synger ut

General Jackson mener ikke at britene og amerikanerne skal trekke seg ut før irakerne selv kan klare å skape den sikkerhet som er nødvendig for frie valg og en demokratisk utvikling.

Han hevder at opprørerne er en ganske liten minoritet av irakere som får hjelp utenfra. Vi kan ikke tillate at de vinner, slår generalen fast.

General Jackson er for øvrig den samme person som under Kosovo-felttoget nektet å etterkomme kravet fra den ubalanserte NATO-sjefen general Wesley K. Clark om å slå til mot de russiske soldater som hadde kommet seg til flyplassen i Pristina før de allierte styrkene.

Trøtte britiske soldater i elitestyrken Black Watch på vei tilbake til basen etter et endt oppdrag. Foto: Reuters/Scanpix.

- Jeg starter ikke en tredje verdenskrig på grunn av dette, sa Jackson og trosset dermed en ordre. Jackson er en mann med egne vurderinger og meninger og han har en forfriskende måte å uttrykke seg på.

Hør på militære som kan tale fritt

Både den gang og senere har høyere offiserer, ikke minst amerikanske, vært blant dem som har hatt de mest nøkterne og kritiske vurderinger av den offisielle politikken, men det har som regel vært etter at de gikk i pensjon.

Dersom politikerne hadde lyttet mer til disse militære fagfolkene – det gjelder i Norge så vel som i USA og Storbritannia – hadde mye sett annerledes ut.

I vårt land er det i dag høyere offiserer som enten er pensjonert eller nå arbeider med noe annet, som representerer den sunne fornuft og faglige innsikt som forsvarsministeren ofte later til å mangle.

Er antallet utlandske opprørere overdrevet?

Bare på ett punkt har jeg sett uavhengig fagmilitær ekspertise erklære seg uenig med general Jacksons vurdering.

Det gjelder graden av utlendinger blant opprørerne og terrorister. At det har strømmet fremmede terrorister og geriljasoldater til Irak det siste året – mange av dem opprinnelig trenet og hjulpet av amerikanerne i Afganistan, de såkalte afgantsi – er det ingen som helst tvil om.

Men en rekke amerikanske eksperter mener det er galt å tillegge dem hovedansvaret for opprøret. Mye tyder på at det var irakere som ledet motstanden i Falluja, og i resten av landet er unge, arbeidsledige sunnitter blitt trukket til opprørerne i et urovekkende stort antall.

De hater amerikanerne og alt de står for, og hatet blir ikke mindre av at de massive amerikanske militæraksjoner fører til mange sivile drepte og store ødeleggelser. Noe annet ville da også være naivt å vente i den slags krigføring.

Den arabiske opinion

Et viktig moment er at det bildet opinionen i den arabiske verden danner seg, er et helt annet enn det amerikanerne og europeerne får.

Arabiske fjernsynsstasjoner fremhever drepte og ofte forulempede sivile. Videoopptaket av opprøreren som ble skutt mens han lå på gulvet i en moské, åpenbart ubevæpnet og klar til å overgi seg, har gjort langt sterkere inntrykk i den arabiske verden enn de hensynløse gisseldrapene.

Terroristene oppfører seg som dyr, men det er amerikanerne som blir fremstilt som dyr i arabiske medier. Dermed er slaget om den arabiske opinion og sannsynligvis også opinionen i resten av den islamske verden tapt.

Dette vet de arabiske ledere, også de som støtter amerikanerne. I møtet i Sharm El-sheik fikk USA og den irakiske overgangsregjering tilsynelatende støtte fra en rekke arabiske ledere. Men det var bare tilsynelatende.

De såkalte moderate som lederne for Egypt, Saudi-Arabia og Golf-statene vil ikke på noen måte at de radikale islamister skal vinne. Det er jo de samme de bekjemper i sine egne land.

Men de er lite interessert i å fremme demokratiet som de slett ikke praktiserer hjemme hos seg selv. De verken kan eller vil utfordre USA selv om de ønsker at amerikanerne skal trekke seg raskere ut enn det general Jackson anser for realistisk.

Ny strategi og taktikk

I meldingene fra USA og Irak den siste tiden heter det at amerikanerene nå utarbeider ny strategi og taktikk i kampen mot opprørerne.

Det skal, heter det, ikke bli flere av de store, massive slag som i Falluja. I stedet skal de slå til mot de mindre opprørsreir og mot enkeltpersoner som de får sikre etterretninger om.

Dermed blir etterretningssiden avgjørende, og det er nettopp her det har sviktet etter at den vellykkede invasjonen var over.

God etterretning forutsetter personer som sitter langt inn i fiendens maktsentra og er villig til å ofre livet om nødvendig. Den slags agenter og informatorer er det åpenbart ikke for mange av.

Opprørerne har åpenbart bedre informasjon om amerikanernes og særlig om de irakiske regjeringssoldaters og politirekrutters bevegelser enn koalisjonen har om dem.

Valg etter planen?

Den midlertidige irakiske regjeringen har på ny slått fast at valgene skal finne sted i januar, nærmere bestemt 30. januar.

Det må den si, for ellers ville den ha innrømmet nederlaget allerede nå. Men verbale besvergelser kan ikke forandre virkeligheten, og den er ikke særlig gunstig for valg innen årets utgang.

I lang tid er det kjempet om kontrollen over Falluja. Foto: AFP/Scanpix

En ting er uenigheten blant shia-flertallet. Noen av dem vil ikke ha valg, mens mange andre ser dette som en mulighet til å skaffe seg regjeringsmakten. Det er høyst tvilsomt om amerikanerne vil godkjenne et shia-regime som de frykter kan nærme seg Iran.

Men det viktigste er at det store flertall av sunnitter ikke vil ha valg i desember. Et valg som sunnittene boikotter, vil ikke ha noen legitimitet. Sunnittene, som var Saddam Husseins etniske maktbase, frykter med rette et shia-muslimsk styre.

Shia-muslimene har i likhet med kurderne mye å hevne etter Saddam-regimets mangeårige grusomheter, som Vesten for øvrig ikke var særlig opptatt av.

Vestlig likegyldighet til Saddams forbrytelser

Selv etter at massegravene og torturkamrene er blitt avslørt, er det vanskelig for den provisoriske regjeringen i Bagdad å få den vestlige eksperthjelp den trenger i prosessen mot Saddam Hussein. Verken FN eller europeerne vil stille opp.

Saddam Hussein i rettssalen. Foto: AFP/Scanpix

Oberstløytnant Michael A. Newton, som er medlem av US Army`s Judge Advocate General`s Group – tilsvarende vårt generalkrigsadvokatur – og som underviser i internasjonal rett ved United States Military Academy, setter i en leseverdig artikkel i The International Herald Tribune fingeren på den vestlige dobbeltmoral.

Det har vært full alliert oppslutning om Haag-tribunalet mot de jugoslaviske krigsforbrytere, men nesten ingen vil hjelpe til med prosessen mot despoten Saddam Hussein.

Newton undrer seg også over Amnesty International og Human Rigths Watch, som han mener ikke har samarbeidet tilstrekkelig med dem som forbereder saken mot Saddam.

Den kritikken har jeg ingen forutsetning for å vurdere, men det ligger en utfordring i Newtons retoriske spørsmål om vi ville ha ønsket nazister i Nürnberg-tribunalet. Han peker på Human Rigths Watchs krav om at tidligere baath-medlemmer – altså Saddams medsammensvorne – skal sitte i det irakiske tribunalet.

Alvorlig krise i NATO

I mellomtiden fortsetter krangelen innen NATO om opplæring av irakiske offiserer. I prinsippet sa NATO seg villig til å hjelpe til med dette, men i praksis er det ikke fullt så enkelt.

En rekke NATO-land – ikke bare de velkjente «protestantene» Frankrike, Tyskland, Belgia og Hellas – boikotter nå integrerte NATO-staber som arbeider med dette.

Det er rimelig at amerikanerne betrakter dette som meget alvorlig og kanskje som den siste spiker i NATOs likkiste. NATOs øverstkommanderende, general James Jones, sier han er meget «foruroliget».

Ifølge ham vil hele 11 av NATOs 26 medlemmer ikke delta i Irak-oppdraget. For en gangs skyld forstår jeg forsvarsminister Donald Rumsfeld når han retter meget skarp kritikk mot disse landene. Rumsfeld mener at de bryter en enstemmig beslutning i NATO-rådet.

Norge blant «de villige»

Norge er på de «villiges» side med irakiske offiserer inne i fjellet i Jåtta-hovedkvarteret og norsk militær tilstedeværelse i Irak.

Utenriksminister Jan Petersen hilste på de norske soldatene da de var stasjonert i Basra i Irak. Foto: Kjetil Eide/Forsvaret/Scanpix.

Når skal det så bli slutt på de norske offisielle påstander om at vi ikke har tatt parti i Irak og at vi ikke er militært involvert? Ingen tar dette alvorlig lenger.

Amerikanerne gjentar og gjentar at Norge er blant «de villige», og det skulle ikke forundre meg om den gjenvalgte president George W. Bush på ny vil regne Norge blant USAs allierte i Irak, slik han gjorde det i sin siste State-of-the-Union-tale.

Det er dette og ikke noen lavmælte grynt fra Oslo som registreres i Irak og i hele den islamske verden. Derfor bør ikke norske myndigheter bagatellisere risikoen ved at vi er med på dette, og de bør snarest mulig fortelle vårt folk hvilken dypt alvorlig krise NATO er i og hvilke konsekvenser dette kan få for Norge. Dersom de mener denne politikk er riktig, bør de også åpent fortelle hvilken risiko den medfører.