Falluja intet halleluja

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Iraks sikkerhetsminister, Kassem Dadoud, hevdet lørdag at offensiven var over og at det bare gjenstod «lommer av motstand» som de irakiske regjeringsstyrker skulle ta seg av.

Han ble kort tid etter på motsagt av amerikanske militære talsmenn som slo fast at amerikanske «kommandanter og styrker ville fatte sin beslutning» om når slaget var over.

Det kunne ifølge talsmannen ta tre døgn til.

For raske seiersmeldinger

FALLUJA: Mistenkte opprørere i Falluja er bundet med tape over øyne og munn. (Foto: Patrick Baz/AFP)

Det er ikke første gang den provisoriske regjering i Bagdad har vært for raskt ute med seiersmeldinger.

Det skjedde forrige gang amerikanerne forsøkte å gjenerobre Falluja, og det var også tilfelle da Muqtada al-Sadrs milits holdt stand mot de amerikanske styrker i shia-muslimenes hellige by, Najaf.

Den gang kom det ikke til den avgjørelse som den amerikanske militære overlegenhet skulle tilsi.

Al-Sadr kom seg unna, selv om det var satt en stor pris på hans hode, og størstedelen av hans militssoldater ble bare borte.

I dag er al-Sadr mer en politisk enn militær spiller. Han og hans tilhengere har sluttet seg til en shia-muslimsk valgallianse under Ali al-Sistanis ledelse.

Det var verken amerikanerne eller de irakiske regjeringsstyrker som fikk al-Sadr til å innstille den militære motstand, men al-Sistani.

Shia-muslimenes håp

FALLUJA SENTRUM: Et amerikansk militærkjøretøy kjører gjennom sentrum av byen hvor det blodige slaget nærmer seg slutten. (Foto: Anja Niedringhaus)

Shia-muslimene har ikke noe imot at amerikanerne tar sunnittene som med Saddam Hussain i spissen undertykte dem i så mange år.

Men de distanserer seg samtidig fra den amerikanske okkupasjonsstyrken og fra den midlertidige regjeringen, som jo ikke er valgt av folket og følgelig ikke har noe demokratisk mandat.

Shia-muslimene håper at de med et solid flertall på 60 prosent av befolkningen til slutt skal få den politiske makt i Irak. Sunnittene utgjør bare 20 prosent og kjemper en desperat kamp.

Kurdere mot sunnitter

Den tredje store folkegruppen, kurderne – de også 20 prosent - har makten i nord og er amerikanernes aller beste venner.

Så lenge USA ikke tar fra dem den relative uavhengighet de oppnådde ved å ligge beskyttet i flyforbudssonen, vil det være ro helt i nord.

Men kurderne vil bekjempe alle sunnittiske fremstøt, og de vil heller ikke finne seg i å komme i skyggen av et shia-muslimsk prestestyre.

De kurdiskkontrollerte områdene er de som i dag fungerer best. Der er infrastrukturen i orden, og folk lever i relativ trygghhet og velstand.

Sunnittiske terrorister slår til

Det derfor ingen tilfeldighet at sunnittiske terrorister nå slår til i Mosul-området som de frie kurdere aldri fikk full kontroll over.

Mosul og Kirkuk ligger midt i de rike oljefeltene og de vil både Bagdad og kurderne ha kontrollen over, liksom sunnittiske opprørere vil forsøke å ødelegge mest mulig.

I tiden fremover må vi regne med mer uro i dette området, og da må amerikanerne sette inn langt større styrker der.

De tør ikke overlate til kurderne alene å nedkjempe sunnittene, for der de ser sin sjanse, gjør de kort prosess med sunnittene.

Sunnitt-triangelet

Men ved siden av Mosul-området så er situasjonen i det såkalte Sunnitt-triangel bekymringsfull.

En ting er å få kontrollen over Falluja, noe ganske annet å fjerne alle de motstandsreder som finnes i dette området.

Sunnitt-opprørerne har store mengder våpen, og de har ingen problemer med å verve nye medlemmer. Selv om utlendinger – dvs arabere, afganere og tsjetsjenere – kjemper på opprørernes side, rekrutteres de fleste fra den innenlandske befolkning.

Det er mulig fordi amerikanerne fortsatt er meget upopulære og Bagdad-regjeringen betraktes som en amerikansk marionett.

Mellom barken og veden

Det som er skjedd i Falluja vil ikke gjøre amerikanerne mer populære.

De sivile tap har vært store, selv om befolkningen på forhånd ble oppfordret til å forlate byen. Hvor mange som ble igjen, vet vi ikke – noen sier 50.000, andre mener det er langt flere.

De er blitt klemt mellom barken og veden. Opprørerne gjennomførte et brutalt regime. Alle som de mistenkte for å ville flykte eller samarbeide med amerikanerne, ble torturert eller skutt på stedet.

Men de amerikanske soldater skjøt også å på alt og alle som rørte seg. Det var som skyte spurver med kanoner.

Et granatkasterrede eller en maskingeværpost ble utslettet med bomber og raketter fra amerikanske fly eller med tungt artilleri og stridsvogner. Det sier seg selv at det da måtte bli sivile tap i nabolaget.

Humanitær katastrofe

Ved siden av de sivile som er blitt drept og såret i kampene, er det titusener som verken har mat eller rent vann. Nattlig portforbud i tillegg til kampene gjorde at sivilbefolkningen ble fanget i sine hjem.

Hjelpeorganisasjoner som forsøkte å komme inn, ble stanset av amerikanerne og de irakiske regjeringsstyrer. En Røde Halvmåne-konvoi (tilsvarende Røde Kors) kom ikke lenger enn til utkanten av Falluja.

Det er ingen overdrivelse når generalsekretær Jonas Gahr Støre i Norges Røde Kors sier han frykter store sivile tap:

«Dette er krigføring i by, og i urban krigføring er det nesten umulig å skille mellom militære og sivile mål».

Irakiske og internasjonale hjelpeorganisasjoner taler om en humanitær katastrofe.

Informasjonsmonopol

Det gjør ikke situasjonen bedre at amerikanerne har hatt fullstendig informasjonsmonopol.

De journalister som fulgte med de amerikanske styrker – de såkalte «embedded reporters» – rapporterte det som amerikanerne ønsket de skulle gjøre. De fikk ingen muligheter for å sjekke sine informasjoner med uavhengig kilder.

Blant den hardt trengte sivilbefolkning var det ingen «embedded» utenlandske journalister.

Liksom det rent militært hersket fullstendig asymmetri mellom de overlegne amerikanske styrker og opprørerne var det også en asymmetrisk informasjonskrig.

I motsetning til i Bosnia og Kosovo har vi på fjernsynsskjermen denne gang sett lite til menneskelige lidelser.

Amerikanerne ville ikke ha noen repetisjon av de forrige kamper om Falluja da opprørene holdt sentralsykehuset og kunne la utenlandske reportere få filme og intervjue sivile ofre.

Dette var ren og skjær propaganda, hevdet amerikanske militære.

Det var det delvis. Alle driver propaganda og motpropaganda. Men man skal være svært naiv eller løgnaktig for å hevde at en krig som i Falluja ikke krever mange sivile ofre.

Ikke slutten på opprøret

Vi kan trygt slå fast at den amerikanske militære seier i Falluja ikke ble det halleluja som enkelte offiserer ga uttrykk for i pep-talks da offensiven begynte.

Dette er ikke slutten på sunnittopprøret. Selv forsvarsminister Donald Rumsfeld, som er en evig optimist, sa på forhånd at dette ikke var den endelige styrkeprøve.

- Opprørerne er motiverte og besluttsomme, sa Rumfeld, det vil ta tid å beseire dem.

Og tiden er den kritiske faktor. Valgene skal etter planen holdes i januar. Men det forutsetter et minimum av ro og sikkerhet, og det er det ikke på noen måte sikkert at det blir.

Dersom valgene blir utsatt vil det ytterligere svekke autoriteten og legitimiteten til Allawi-regjeringen.

Ingen kan vinne militært over amerikanerne når de setter inn alt de har. Men det er noe helt annet å vinne politisk.

Hvis det er riktig at den jordanske terroristen Abu Muah al-Zarqawi og størstedelen av opprørene har kommet seg unna, vil vi snart få høre fra dem.

(NRK)