Sterkt splittet USA til valg i dag

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Vanligvis legges motsetningene til side når valgresultatet foreligger. Når seierherrene har gjort unna sin feiring og taperne har slikket sine sår, rekker de vanligvis hverandre hånden. Når den nyvalgte president blir tatt i ed, føler nesten alle seg som amerikanere. Det har vært det amerikanske demokratiets styrke.

John Kerry og hans datter Vanessa. (Foto: Reuters/Scanpix)

Sårene fra Florida 2000

Men for fire år siden skapte striden om opptellingen i Florida bitre motsetninger som ennå ikke har lagt seg. Mange frykter en gjentagelse av skandalen, og den kan slå ut både i John Kerrys og i George W. Bushs disfavør.

Derfor har begge sider mobilisert en hærskare av jurister som er klare til å innlevere protester hvis de mener det har vært noe ukorrekt som rammer deres mann. Da kan det altså igjen gå helt opp til USAs høyeste domstol.

Al Gore ”frastjålet” seieren

Men selv om de fleste amerikanere fortsatt betrakter Høyesterett som en uhildet instans, er det ikke helt som det skal være at det er juristene og ikke velgerne som avgjør hvem som skal ha verdens mektigste embete.

Mange demokrater mener fortsatt at de ble ”frastjålet” seieren for fire år siden. Al Gore fikk jo flest stemmer totalt. Men etter at Høyesterett slo fast at det ikke var skjedd noe galt i opptellingen i Florida, fikk George W. Bush flertallet av valgmennene (elektorene), og dermed ble han president.

Men slik er nå en gang det amerikanske systemet. Valgmennene møtes i sine respektive stater etter på, og stemmene sendes forseglet til Washington DC, der de åpnes av presidenten i Senatet som også er USAs visepresident. Dette skjer i fullt påsyn av Kongressen og skaper vanligvis ikke noen strid.

Kan bli femte gang

2000 var ikke første gang at den som fikk færrest folkelige stemmer, ble president. I 1824 ble John Quincy Adams president til tross for at Andrew Jackson hadde flest folkelige stemmer.

I 1876 ble Rutherford B. Hayes president selv om Samuel Tilden fikk flest stemmer. 12 år senere gjentok det samme seg: Benjamin Harrison ble president, men det var Grover Cleveland som hadde flest stemmer. Fjerde gangen var altså i 2000.

Det er altså ikke riktig som det stadig er blitt gjentatt i norske media, at dette bare har skjedd tre ganger. 2004 kan bli femte gang.

Uenig om det meste

Fra første stund var det klart at motsetningene mellom George W. Bush og John Kerry var så store at man nesten kunne snakke om to helt forskjellige verdensanskuelser.

Ikke bare slåss de om Irak-krigen og håndteringen av Al Qaida-terroren, men de var også uenige om en lang rekke innenrikspolitiske saker. Klarest er forskjellen når det gjelder abortspørsmålet, homofile parforhold, stamcelleforskning og våpenkontroll, men avstanden er også stor i den økonomiske og sosiale politikken så vel som i miljøpolitikken.

Bitre motsetninger

Man kan nesten si at det dreier seg om to vidt forskjellige menneskesyn og samfunnssyn. I hvert fall opplever mange av tilhengerne det slik. Det er sjelden at man i en amerikansk valgkamp registrerer så bitre motsetninger at alt nærmest raser sammen for taperne.

Amerikanske psykologer og psykiatere kan fortelle at mange tar dette så personlig at seier eller nederlag for deres kandidat blir nesten et spørsmål om liv og død. Jeg har vært i kontakt med amerikanske venner som i fullt alvor sier at de ikke lenger ser noen fremtid i Amerika dersom motkandidaten vinner. Det har jeg aldri opplevd i noe tidligere valg.

En nobelprisvinner advarer

Ikke bare er de stemnings- og holdningsmessige motsetninger blitt bitrere. Realitetene i det amerikanske samfunn forteller også om et sterkt splittet USA.

Reallønningene er sunket de siste årene. Årsinntekten for den amerikanske gjennomsnittsfamilie er ifølge den amerikanske nobelprisvinneren Joseph Stiglitz sunket med 1500 dollar på fire år. Arbeidsmarkedet er blitt hardere.

Det opprettes ikke nok nye jobber. Riktig nok er den offisielle ledighet ikke så stor – bare 5,4 prosent, men det tildekker ifølge Steglitz misèren: Det er millioner som bare har deltidsjobber og er dårlig betalt. Mange har bare trukket seg ut av arbeidslivet og regnes ikke mer med i statistikken.

Enormt budsjettunderskudd

Professor Steglitz peker også på det enorme budsjettunderskudd som er blitt opparbeidet i George W. Bushs regjeringsperiode, hovedsakelig på grunn av Irak-krigen og skattelettelser. Da han rykket inn i Det hvite hus, arvet han et pent budsjettoverskudd fra Bill Clinton.

Mens anslagene fra Pentagon opprinnelig gikk ut på at Irak ville koste 95 milliarder dollar årlig (og det skulle ikke vare så lenge ifølge forsvarsminister Rumsfeld), så regner ekspertene nå med at de årlige utgifter vil komme opp i 225 milliarder dollar, og ingen vet når amerikanerne kan trekke seg ut. Ikke engang Kerry går inn for en snarlig tilbaketrekking.

Pentagon har allerede strukket sine mannskapsmesige og utstyrsmessige ressurser så langt at USA ikke kan møte en alvorlig krise et annet sted i verden i tillegg til Irak. Det er alvorlig for amerikansk sikkerhetspolitikk, og det betyr at underskuddet på statsbudsjettet bare vil øke.

Europeisk logikk og amerikansk virkelighet

Ut fra europeisk logikk skulle underklassen og store deler av middelklassen vende seg bort fra George W. Bush fordi de har fått det dårligere økonomisk og sosialt under hans styre og fordi de videre utsikter med ”fire nye år” (Four More Years!) ikke er særlig lyse.

Men det er nå en gang ikke europeerne som avgjør det amerikanske presidentvalget, og det er ikke europeiske kommentatorer som best forstår amerikanernes psykologi.

Selv om mange amerikanere har fått det verre, har republikanernes appeller fortsatt stor respons. Den amerikanske virkelighet er ikke alltid slik den fremstilles i europeiske medier.

En republikaners verden

Dette blir illustrerende beskrevet av Grover Norquist, som er president i Americans for Tax Reform og en av ”tenkerne” bak den konservative revolusjon som begynte med Ronald Reagan og som virkelig tok fart med George W. Bush.

Norquist fremstiller Kerrys demokrater som en koalisjon av den liberale øststat-elite og de to deler av ”The Dependency Movement” som lever på trygd og de som administrerer den.

”The do-gooders”

Republikanerne derimot består av foretaksomme personer som vil starte sin egen business og arbeidere som ikke vil at regjeringen skal fortelle dem hvor mye de skal betale i skatt og hva pengene skal brukes til.

Norquist fremstiller det som om George W. Bush står på den vanlige amerikaners side mot eliten og mot dem som alltid vet best og skal gjøre det de mener er det beste – ”the do-gooders”.

Dette budskap slår ikke en gang an blant de fleste norske Høyre-folk. Men jeg kan ikke utelukke at Grover Norquist tross alt har noe rett: USAs industriarbeidere, håndverkere og lønnstakere forøvrig stemmer republikansk selv om amerikanske nobelprisvinnere og europeiske forståsegpåere mener de burde stemme på John Kerry.

Et tankekors

Vi kan ikke se bort fra at den amerikanske arbeiderklassen blir - som The Guardian skriver - ”en alliert til det parti som gir skattelettelser til den øverste 1 prosent del av befolkningen og dermed undergraver de institusjoner som garanterer amerikanernes sikkerhet og muligheter”. Det ville være et tankekors, men kan bli en realitet.

Har Kerry likevel en sjanse?

Men likevel: Usikkerheten er ifølge de aller siste meningsmålinger så stor at det ikke kan utelukkes at John Kerry likevel vil vinne på at stadig flere amerikanere er skremt av terrorfaren og fordi den levestandard de er vant til, er truet.

Fagforeningene støtter nå John Kerry, og det var slett ikke gitt for bare få måneder siden. Vi vet heller ikke om de nye og ikke minst unge velgere (over 15 millioner i forhold til 2000) føler seg mer tiltrukket av John Kerry enn av George W. Bush.

Alt er åpent

Den eneste konklusjon jeg våger å trekke på valgdagen, er at det blir uutholdelig spennende og meget jevnt og at det endelige resultat kan la vente på seg. Men det kan også komme overraskelser som gjør at seierherren vil peke seg ut tidlig og klart.

Alt er åpent i USA i dag. Dette blir de virkelig store veddemåls natt.