Uruguayere og andre folk

Av Haakon Børde

Uruguayerne så ut som de ikke sa annet enn whiskey, novemberdagen i 1984, da de gikk om bord i elvebåten Parana i Buenos Aires sammen med den politiske guruen deres, Wilson Fereira Aldunate. Alle hadde de år i eksil fra militærdiktaturet bak seg, da Parana stimet ut av argentinsk territorialfarvann i Rio de la Plata. Alle så de fram til en ny morgen i Uruguay, det vesle landet deres som var blitt kalt Latin-Amerikas Sveits før generalene ødela det i deres fundamentalistiske jakt på ungdom med andre ideer enn tilårskomne generaler.

Midtlinja i Rio de la Plata

Men noen ny morgen ble det ikke denne dagen heller. Halvveis til Montevideo stanset Parana på midtlinja mellom Argentina og Uruguay, og da vi kom oss på dekk, våknet vi brått av rusen uruguayiske frihetsviser hadde satt oss i nede i restauranten det meste av natta: Et grått marinefartøy med Uruguays flagg akter lå like ved, en lettbåt med marineoffiserer var underveis mot elveferja. Offiserene entret Parana og sperret Wilson Fereira Aldunate inne i rederlugaren. Og der satt han til Parana var vel fortøyd i Montevideo. Det eneste han hadde fått offiserene med på, var å la ham gå over landgangen og sette foten på uruguayisk jord som fri mann. Der ble han satt inn i en bil, og litt etter hørte vi et helikopter lette. Det brakte den politiske lederen til konsentrasjonsleiren Libertad som betyr frihet. For - selv generaler har sans for humor i Uruguay. - Kanskje sier de Whiskey også.

DIPLOMATISK BLUNDER: Britenes utenriksminister Jack Straw håndhilser på Zimbabwes president Robert Mugabe i New York. (Foto: AP/Scanpix)

Håndtrykk 1

Borti New York her forleden havnet Hennes Majestets britiske utenriksminster i klisteret, og verken ost eller whiskey kunne hjelpe ham ut av uføret. Jack Straw kom inn i et tettpakket rom der han ikke kjente igjen alle med en gang. Dessuten falt skyggene over noen av ansiktene - og plutselig sto utenriksministeren fra den fordums kolonimakten med hånden til president Robert Mugabe i sin.

Despoten, som har fått ansvar i den vestlige verden for blodbadet i Zimbabwe, utvekslet faktisk håndtrykk med demokraten fra Storbritannia som bærer sin del av ansvaret for blodbadet i Irak - nei fy!, det må jeg ikke si: Det heter jo demokratiet i Irak, slett ikke blodbad, og det har vært fryktelig vanskelig for den arme Jack Straw å bortforklare det fatale håndtrykket.

Håndtrykk 2

Jeg minnes et annet håndtrykk. Det ble utvekslet i Nasjonalteatret i Guatemala - jeg tror året var 1986 - mens notabilitetene i orkester og parkett ventet på Vinicio Cerezo som skulle få det blå og hvite båndet lagt over brystet av forgjengeren og dermed bli president i Guatemala. På første rekke satt George Bush - pappaen til ham du vet i Det hvite hus. Bush var visepresident og representerte Ronald Reagan. Også på første rekke, Daniel Ortega, president i Nicaragua, som ikke hadde et anstendig bein å stå på, slik Reagan omtalte ham. Ortega var sjef for sandinist-regimet i Nicaragua, altså en kommunist som truet De forente staters sikkerhet.

STJAL HÅNDTRYKK: Nicaraguas tidligere president Daniel Ortega sikret seg håndtrykk fra George Bush, da visepresident i USA. (Foto: AP/Scanpix)

Nå vel - Cerezo hadde sikkert nok å gjøre før seremonien. Det varte og det rakk, tålmodigheten ble mer og mer tynnslitt i trengselen i orkestergraven der vi journalister hadde fått plass. - Vi må ha bildet, ropte amerikanske journalister til Bush, gå og ta Ortega i hånden!, ropte de - til ingen nytte. Men Ortega så sitt snitt, reiste seg og gikk de fire-fem skrittene bort til Bush og strakte fram neven - som Bush ikke godt kunne la være å ta imot der i teatersalen hvor man skulle feire gjeninnføringen av demokratiet i Guatemala, som det ble påstått. Slik fikk journalistene sitt bilde.

Ganacker, Bayern

I Bayern ligger det en landsby som heter Ganacker. Et nokså likegyldig sted hadde det ikke vært for historien som rykker en nær selv i denne søvnige husklyngen mellom maisåkrene.

Det ene er minnesmerkene ved et kapell der to grusveier krysser hverandre i utkanten av Ganacker. Det ene tunge steinmonumentet minnes 89 konsentrasjonsleirfanger som ble gravlagt på dette stedet i april 1944. Det andre minnes 60 fanger, gravlagt samtidig samme sted. Slik får den som tar av fra hovedveien der skiltet peker mot "Gedenkstätte" - minnelund, ville vi si - den som gir etter for nysgjerrigheten får vite at også Ganacker var åsted for bestialiteten i tusenårsrikets 12-årige historie.

Guds mor i myra

Enda nærere tysk og bayersk kultur kommer den nysgjerrige som lar seg dirigere av skiltet som viser vei til kapellet i myra - die Moos-Kapelle. Mellom mannshøye maisplanter forteller en plakat at kapellet heter "Muttergottes im Moos" - "Guds mor i myra". Kapellet er vigslet til soldatene som kom hjem til Ganacker fra krigene 1914 til 1918 og 1939 til 1945. Og det er vigslet til minnet om kameratene som aldri kom hjem, --- aldri kom hjem fra Verdun og Normandie og Leningrad og Stalingrad og hvor ikke.

Kapellet "Guds mor i myra" er åpent. Jeg går inn og ser at det spesielle med kapellet i myra er altermaleriet: Jomfru Maria med barnet på armen er hovedmotiv - det røper at i Bayern er gudsmora kanskje et viktigere objekt for troen enn Jesus. Hun er opphøyet over krigen på altertavla i det vesle kapellet i Bayern: Under og foran henne står en tanks, en soldat peker, en mitraljøse spyr død. Og rett under gudsmoras føtter, men likevel bak henne, brenner en by. Hun er midt i tida og samtidig hevet over den - hun er tidløs, vil bildet fortelle - tror jeg.

Det ligger en gjestebok i kapellet. Der takker folk gudsmora for at bestemor er blitt frisk igjen og der ber de om at de får kjøre motorveien til München uten uhell.

KJÆRLIGHET PÅ CUBA: Gamle amerikanske biler dominerer gatebildet i Havanna. (Foto: AFP/Scanpix)

Kubaner 1

En dame jeg kjenner forelsket seg en gang i en kubaner. Hvordan min tsjekkiske venninne møtte sin kubaner, vet jeg ikke. Selv traff jeg en gang en kubaner på en bar i Havanna. Vi kom i prat, og han inviterte meg med hjem. 4. etasje uten heis, 38 varmegrader, der bodde 30-åringen hos foreldrene sine. Han lurte på hvordan det kunne ha seg at jeg, nordmann, var på Cuba? Vel, jeg svarte at jeg hadde ringt til et reisebyrå i Oslo og bestilt billett til Cuba. Men utreisetillatelse fra Norge, da, undret han? I vårt system, skrøt jeg, klager vi hvis det tar flere dager å få nytt pass. Utreisetillatelse finnes ikke, sa jeg.

Selv hadde min kubanske venn vært på selskapsreise til Tsjekkoslovakia, som et land i Øst-Europa het under den kalde krig. - Se her, sa han med albumet oppslått, her ser du meg nr. 7 fra venstre.

Kubaner 2

Hva vet jeg? Kanskje var det en kubaner på selskapsreise min tsjekkiske venninne forelsket seg i. Iallfall ble forelskelsen til kjærlighet, og de to giftet seg - på Cuba giftet de seg. Så levde de sammen noen år, laget et barn, gjorde de, og dypere skal jeg ikke gå inn i dette tsjekkisk-kubanske forholdet.

Men så et år skilte de seg. Det vil si: Slik min tsjekkiske venninne forteller det, fikk hun en dag en middagsinvitasjon fra den kubanske ambassaden i Praha.

Skilsmisse på kubansk

Om det var mellom forrett og hovedrett eller mellom hovedrett og dessert, vet jo ikke jeg. Men under middagen fikk min tsjekkiske venninne et dokument - det viste seg å være et skilsmissedokument - hennes skilsmissedokument. Hun hadde ikke bedt om skilsmisse, sier hun, men med ett var hun skilt fra sin kubanske ektefelle. Etter kubansk rett.

Så gikk det noen år. Tsjekkoslovakia ble til Tsjekkia og Slovakia uten at det fløt blod. Sovjet-Unionen fantes ikke lenger og heller ikke muren i Berlin - den ble erstattet av Israels mur på Vestbredden.

PRAHA I MÅNESKINN: Fullmåne over Hradcany-slottet i Praha. (Foto: AFP/Scanpix)

Franz Kafkas hjemland

En vakker dag ville min tsjekkiske venninne ha sitt tsjekkiske statsborgerskap tilbake - hun var blitt norsk da hun giftet seg med en nordmann - litt etter 1968 da Warszawa-pakten invaderte Tsjekkoslovakia og Bresjnew-doktrinen ble formulert, som en blåkopi nesten av Monroe-doktrinen. Men nei, det kunne hun ikke, sa byråkratiet i Tsjekkia. Hun var jo gift med en kubaner, sa byråkratiet. - Men nei, se her, sa min tsjekkiske venninne, her er den kubanske bekreftelsen på at ekteskapet er oppløst, sa hun til det tsjekkiske byråkratiet. Det holdt fast ved at hun var gift kubansk - den kubanske vielsesattesten godtok byråkratiet. Hun var fremdeles gift med kubaneren etter tsjekkisk rettsoppfatning - det kubanske dokumentet som bekreftet ekteskapsoppløsningen, var uinteressant for byråkratiet i Franz Kafkas hjemland. Altså kunne hun ikke bli tsjekkisk igjen og derfor ikke kjøpe den leiligheten hun ønsker seg i Praha.

Nå går denne hverdagshistorien om hverdagsmenneskers forhold til hverandre til høyesterett i Tsjekkia, og så lurer noen på hvorfor offentlige utgifter øker...

Jeg tror jeg skal lære min tsjekkiske venninne å si whiskey til livet.