Høyt spill om Najaf

Av utenrikskommetator Jahn Otto Johansen

Moqtada al-Sadr (foto: AFP/Scanpix).

Moqtada al-Sadrs angivelige godtagelse av et kompromiss ble bekjentgjort på nasjonalkonferansen i Bagdad denne uken, men omstendighetene omkring denne erklæringen var like forvirrende som selve konferansen.

Det er ikke al-Sadrs stemme vi har hørt, ei heller har vi sett noe dokument undertegnet av ham. Det er ulike talsmenn og -kvinner for den radikale sjiabevegelsen som har uttalte seg, og det er betydelige nyanseforskjeller i deres utsagn. Al-Sadr selv skal ha stilt som betingelse at amerikanerne trekker seg tilbake og at alle kamphandlinger innstilles.

Våpenhviler brytes

Det er ikke første gang at en avtale ikke innfries og at en våpenhvile brytes før den er blitt effektiv.

Det er et høyt spill om Najaf, og det er et spill der et ord ikke nødvendigvis er et ord. Hvert utsagn må vurderes nøye for at vi skal forstå hva som egentlig ligger bak. Her er det mange spillere, både i og utenfor Irak, og det er ikke nødvendigvis noen enstemmighet innenfor hver av de stridende leirer.

Vi har å gjøre med politiske teppehandlere. Enhver som har bodd og arbeidet i Midtøsten vet at for folk fra Vesten kan dette være ytterst vanskelig å forstå. De første som blir lurt er amerikanere og europeere som tror at våre tankemønstre og modeller kan anvendes på Midtøsten.

Militær overmakt mot al-Sadr

Amerikansk soldat i Najaf (foto: Reuters/Scanpix)

Det eneste som er sikkert, er at den militære overmakten al-Sadr og hans folk står overfor, er så overveldende at de irakiske opprørerne ikke ville ha noen sjanser i en åpen, konvensjonell strid.

Dernest er det amerikanerne og ikke de irakiske regjeringsstyrkene som representerer den reelle makten. Iraks forsvarsminister kan skryte så mye han vil, som da han sa at det var "irakere som skulle storme moskeen og nedkjempe al-Sadrs menn", og at "vi skal gi dem en lærepenge de aldri vil glemme". Ja, da var det bare spørsmål om "noen få timer" før det hele var over.

Amerikanerne kontrollerer alt

At amerikanerne bør unngå å bli involvert i kamper om selve moskeen er innlysende, men når det avgjørende slaget står, er det et hårfint skille mellom irakiske regjeringssoldater og amerikanerne.

Amerikanerne skal nemlig gi luftstøtte, det vil si at amerikanske helikoptre og kampfly skal beskyte forsvarerne inne i moskeen. Dessuten skal amerikanske stridsvogner og soldater sikre alle innganger til det beleirede området.

Det vil med andre ord si at amerikanerne kontrollerer alle fluktveier, også den veien al-Sadr må ta for å komme seg i sikkerhet. Det blir i beste fall en ydmykende canossagang for den æresebevisste sjialederen. I verste fall blir det en reise inn i døden.

Al-Sadr som martyr

Uansett vil al-Sadr kunne ende som martyr, enten amerikanere eller irakere skyter ham, eller han selv velger døden bak "det menneskelige skjoldet" som sies å omgi ham.

Da kan han ble enda farligere for amerikanerne og overgangsregjeringen.

Farlig er det også dersom moskeen blir helt eller delvis ødelagt. Det er som kjent sjiamuslimenes tredje viktigste helligdom, selv om fagfolkene er sterkt i tvil om imam Ali virkelig ligger begravet der.

Bred sjiaprotest

Sjiamuslimer demonstrerer til støtte for al-Sadr i Najaf fredag 13. august 20004(Foto:AFP/Scanpix).

Det vi har sett de siste par ukene er at sjiamuslimer som ikke nødvendigvis er tilhengere av al-Sadr, har reist seg i protest mot det som skjer i Najaf.

Situasjonen er alvorlig mange steder, ikke minst i den britiske sonen. Britene har hele tiden opptrått mer forsiktig enn amerikanerne og har klart å etablere et bedre forhold til sivilbefolkningen.

Det er ingen hemmelighet at britiske militære er skeptiske til den amerikanske fremgangsmåten. Men nå har britene fått nesten like store problemer som amerikanerne lenge har hatt.

Iran fisker i rørt vann

Britene har ingen illusjoner om Moqtada al-Sadr. Ei heller er de i tvil om at Iran fisker i rørt vann.

Ayatollaene i Teheran har vært aktive i Irak helt siden president Saddam Hussein ble styrtet. Iranske agenter har vært virksomme. Terrorister og geriljasoldater fra Iran er gått over grensen i et betydelig antall. Iranske penger finansierer virksomheten til de mer radikale sjiagruppene.

Det er mange grunner til at Teheran gjør sitt for at det ikke skal bli noe reelt demokrati eller fungerende markedsøkonomi i Irak.

Det kan ha en farlig smitteeffekt, særlig blant unge iranere som blir stadig mer utålmodige med det fundamentalistiske prestestyret i hjemlandet.

Ayatollaene ser dessuten fordeler ved å skape problemer for amerikanerne i Irak. Amerikanerne og europeerne legger press på Teheran for å få stanset atomvåpenprogrammet. Jo mer kaos iranerne kan skape i Irak, desto mer avlastning gir det regjeringen i Teheran.

Irakiske regjeringstalsmenn har for en gang skyld sine ord i behold når de sier at iranerne "heller olje på ilden", "bringer død og forferdelse til Irak" og "støtter våre fiender". Iraks viseutenriksminister, Labee Abbawi, sa forleden at "Iran er vår fiende nummer 1".

Overgangsregjeringen suksess

Statsminister Iyad Allawis overgangsregjering har hittil ikke vært noen stor suksess, men det var det heller ingen som forventet.

Allawi ble innsatt av amerikanerne, og han har sin styrke i forbindelsene med den britiske og amerikanske etterretningstjenesten. Foreløpig har han spilt ut hovedmotstanderen Ahmed Chalabi, som den amerikanske forsvarsledelsen Pentagon og de amerikanske ny-konservative støttet.

Disse er åpenbart skuffet over Chalabi etter at han i den grad feilinformerte dem om i Saddams Irak, og etter at det ble oppdaget at han drev dobbeltspill med Teheran.

Men det er slik levantinske teppehandlere opptrer, og det burde amerikanerne ha skjønt, liksom de heller ikke bør ha noen som helst illusjoner om at Allawi er noen demokrat.

Intet demokrati

Allawi har allerede vist at han lærte mye av Saddam i den tiden han var i hans tjeneste.

De demokratiske spirene vi har sett siden Saddams fall, er tråkket ned. Allawi har begrenset pressefriheten, ikke bare for utenlandske medier, men også for irakiske journalister.

Allawi er ikke ærlig opptatt av å gi irakerne rettssikkerhet. I dag tortureres irakere av irakere i irakiske fengsler, men det ansees åpenbart som så normalt at verken Washington eller amerikansk presse reagerer. Det er amerikansk tortur og fangemishandling dee reagerer på.

Allawi vil gjeninnføre dødsstraffen og truer med unntakstilstand dersom uroen fortsetter.

Nasjonalkonferansen i Bagdad er de siste dagene blitt mer eller mindre manipulert. Noe virkelig demokratisk organ er den ikke blitt. De som skal kontrollere regjeringen, blir i virkeligheten kontrollert av regjeringen.

Irak som forbilde

Kyniske Midtøsten-kjennere vil si at noe annet kunne man heller ikke vente.

Irak er ikke modent for noe demokrati. Det trengs en hard hånd for å møte det kaoset og den terroren som i dag truer landets stabilitet.

Muligens har kynikerne rett, selv om det finnes en velutdannet irakisk middelklasse som burde være i stand til å ta seg av styre og stell.

Men i så fall faller enda et argument for invasjonen. USAs viseforsvarsminister Paul Wolfowitz og hans krets trodde egentlig ikke på at Saddam fortsatt hadde masseødeleggelsesvåpen.

Ei heller var de overbevist om at Saddam og Al Qaida-lederen Osama bin Laden samarbeidet intimt. Det amerikanerne ønsket var å styrte Saddam, slik at det kunne etableres et demokrati og en markedsøkonomi som ville ha en positiv smitteeffekt i hele Midtøsten.

Okkupasjonen av Irak skulle være begynnelsen på en prosess som sikret regimer som var mer vestvennlige og mindre fiendtlig innstilt til Israel. Dette forblir en drøm, men Wolfowitz hadde nok helst sett at Allawi ikke så raskt og brutalt tok livet av denne drømmen.