Fare for fullt shia-opprør

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

MONSTER: Bremer gjorde al-Sadr til helt, mener Jahn Otto Johansen. (Foto: Ahmad Al-Rubaye/AFP)

Det er amerikanerne som har skapt det monsteret Muqtada al-Sadr etter hvert ble.

Prokonsul Paul Bremer forbød i april al-Sadrs avis og utløste dermed et opprør som muligens ville ha kommet senere, men i hvert fall ikke på dette tidspunkt.

De fleste Irak-eksperter sier de kan ikke forstå hvorfor Bremer gjorde dette.

Den bevæpnede Mahdi-milits var ikke amerikanernes største sikkerhetsproblem, og blant shiit-befolkningen hadde al-Sadr begrenset støtte.

Bremer gjorde ham til helt.

I dag er al-Sadr og hans bevegelse en synlig og markant fiende, mens de terroristgrupper som opererer i Fallujai og andre steder, er mer usynlige og oppsplittet.

De er mer en sikkerhetsmessig enn en politisk og sosial utfordring.

Våpenhvilen brutt

ENDELIG OPPGJØR: Et amerikansk militærhelikopter passerer over en moské i den hellige byen Najaf søndag 8. august. (Foto: Hadi Mizban/AP)

Noe av det første Ayad Allawis overgangsregjering gjorde, var å oppheve forbudet mot al-Sadrs avis. Den antydet til og med at al-Sadr kunne delta i valgene neste år.

I hvert fall ga Allawi inntrykk av at han gjerne ville forlenge våpenhvilen i Najaf.

Men i forrige uke ble situasjonen dramatisk forandret.

Uten at vi skal ha noen sikker formening om hvem som brøt våpenhvilen, her står påstand mot påstand, så er det klart at amerikanerne og regjeringen i Bagdad bestemte seg for å ta et endelig oppgjør med al-Sadr og hans milits.

Selv om det ble satt inn irakiske styrker, er det amerikanerne som kjører hele aksjonen.

De har veltrente og motiverte soldater og verdens beste våpenutstyr, mens de irakiske regjeringsstyrker er høyst usikre.

Mahdi-militsen har bare håndvåpen, bombekastere og lettere raketter, men dette har vist seg å være effektivt i Najaf.

Men i det lange løp kan de neppe klare seg mot den amerikanske overmakten. Til slutt hadde de bare den enorme kirkegården og Imam Ali-moskeen tilbake.

Men dette er al-Sadrs trumfkort.

Shia-muslimenes helligdom

TRIUMFKORT: Imam Ali-moskeen er den tredje viktiste helligdommen for shia-muslimene. (Arkivfoto: Karim Sahib/AFP)

Moskeen er den tredje viktigste helligdom for shia-muslimene etter Mekka og Medina der Muhammed døde i 632.

Siden profeten ikke hadde sørget for å utpeke noen etterfølger, ble arvefølgestriden mellom kalifene komplisert og blodig.

Den fjerde kalif, Ali, giftet seg med Muhammeds datter, Fatima, men ble drept i striden med hærføreren Muawiya.

Fra denne tid stammer konflikten mellom shiitene og sunnittene.

Imam Ali ble gravlagt i Najaf, der den gyllne moske skiller seg ut fra omgivelsenes grå fattigdom.

Vantro har ikke adgang

Det regnes som helligbrøde dersom andre enn shia-muslimer går inn i moskeen. Det gjorde Saddam Hussein etter at hans republikanergarde slo brutalt ned shia-opprøret i 1991.

Shia-befolkningen følte seg den gang oppmuntret av USA til å gripe til våpen slik kurderne gjorde i nord. Men i motsetning til i de kurdiske områder fikk opprørerne absolutt ingen støtte fra amerikanerne.

Det glemmer ikke shia-befolkningen selv om den gledet seg over at Saddam endelig ble styrtet og at sunnittene ble satt til side.

Ekspertene advarte

Mange amerikanske og europeiske Irak-eksperter advarte mot å slå til i Najaf. Det samme gjorde irakiske kulturelle og akademiske ledere.

Flere politikere har i protest brutt med Allawi som de nå omtaler som en amerikansk marionett. Både i Bagdad og ute i landet har folk lagt ned sine verv.

Samtidig har shia-opprøret spredt seg til Basra, Amara og Sadr City i Bagdad.

Den mer aggressive amerikanske strategien oppfattes som en provokasjon mot shia-flertallets religiøse og kulturelle tradisjoner, samtidig som kampene tar langt flere sivile enn militære liv.

I Kut mistet minst 100 mennesker livet i et amerikansk flyangrep. Dette skaper rimeligvis bitterhet og hat mot det shia-muslimer flest nå betrakter som en okkupasjonsmakt som de vil bli kvitt så raskt som mulig.

Sviktende gjenoppbygging

Det gjør ikke stemningen bedre at shia-muslimene er de som er blitt hardest rammet av den uteblitte gjenoppbygging.

De lider mest på grunn av sammenbruddet i vann- og elektrisitetsforsyningen og mangel på det meste, fra mat til medisiner. Det er et tankekors at shia-muslimene hadde det materielt bedre under undertrykkeren Saddam Hussein.

Amerikansk presse, og slett ikke bare Bush-kritiske aviser, omtaler gjenoppbyggingen som en total fiasko.

Av de 184 milliarder dollar som Kongressen bevilget i fjor høst, er bare 600 millioner kommet irakerne til gode.

Amerikanske firmaer har tjent grovt på tvilsomme kontrakter, mens Pentagon har nektet å lytte til irakisk ekspertise. Det meste av den gjenoppbygging som har funnet sted, er blitt betalt med irakiske midler, blant annet oljeinntekter.

Men selv oljeinntektene hersker det uklarhet om. Enorme summer er rett og slett forsvunnet.

En Phyrrus-seier

En rent militær seier i Najaf kan lett bli en Phyrrus-seier for amerikanerne og overgangsregjeringen.

I verste fall kan shia-opprøret spre seg til andre deler av Midtøsten. Noen stor militær trussel mot amerikanerne er det muligens ikke, men politisk kan det bli en fullstendig katastrofe.

Al-Sadr er såret, men åpenbart ikke livsfarlig. Enten han dør som martyr eller overlever som helt kan han bli en farlig utfordring for amerikanerne og regjeringen i Bagdad.

(NRK)