Vil Bush tjene på terrorfrykten?

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Bildet er tatt 11. september 2001 og viser Andrew Card som forteller Bush om angrepet (Scanpix/AFP)

Å stille slike spørsmål etter alle de menneskeliv som Al Qaida-terroristene har tatt, kan virke kynisk og brutalt. Men spørsmålet stilles i amerikanske medier i dag, og det er ingen tvil om at det opptar valgkampstrategene til de to kandidater. De fleste amerikanske kommentatorer er av den oppfatning at ryktene om terrorplaner mot USA og, enda mer et terroristangrep i forbindelse med republikanernes partikonvent i New York denne måned eller like før presidentvalget vil tjene George W. Bush. De fleste meningsmålinger synes å bekrefte denne antagelse.

Kortvarig løft for Kerry

Riktig nok styrket John Kerry med sin tale i Boston sin status som terrorbekjemper og eventuell krigsherre, men det forbausende er at han ikke leder mer i meningsmålingene enn han gjør. Det er vanligvis slik at den kandidat som er først ute med all den oppmerksomhet som et partikonvent gir, vil ha fordel av det, i hvert fall en tid. Men John Kerry fikk et slikt løfte bar på en meningsmåling.

En rekke andre meningsmålinger viser en langt mindre bonus som følge av sirkuset i Boston. Newsweek-målingen ga Kerry 49 prosent mot 42 for Bush. Tidlig i juli hadde Kerry 47 prosent og Bush 44. Det er altså en forbausende liten fremgang for Kerry. CNN og USA Today hadde en måling som viste at Bush ikke bare holdt stillingen. Han styrket den noe. I denne måling ledet Bush med 50 prosent mot Kerrys 46 prosent, mens Kerry før Boston hadde en knapp ledelse på 47 mot 46 prosent.

Andre målinger peker i samme retning. Det er første gang på over tretti år at en presidentkandidat ikke scorer mer umiddelbart etter sitt partikonvent. Det viser at det demokratiske ”familieselskapet” i Boston ikke nødvendigvis var representativt for stemningen i det amerikanske folk.

Bush ligger ikke så dårlig an

Bush har lansert seg som lederen for kampen mot terrorisme. Her kommer han til en base i Knoxville for å inspisere materiale utlevert av Libya (Scanpix/AP)

Sjefen for det amerikanske Gallup sier i et intervju med Newsweek at George W. Bush ikke ligger så dårlig an som to tidligere presidenter som ikke ble gjenvalgt, George Bush og Jimmy Carter. Pappa Bush hadde i juli 1992 en velger-aksept (approval rating) på bare 29 prosent, mens sønnens i dag er på 49 prosent. Men alle andre presidenter som stilte til gjenvalg etter den annen verdenskrig lå langt bedre an enn George W. Bush.

Det er altså stor usikkerhet omkring slike målinger, og dessuten er de tre måneder til valget, og det er evigheter av tid i en verden som utvikler seg raskere og mer dramatisk enn noen gang før. Mye kan hende innen første tirsdag i november som er den dag presidentvalget skal holdes.

Hadde forholdene vært ”normale”, ville man sagt at økonomien vil gjøre utslaget. Det er de nære ting som vanligvis bestemmer hvem amerikanerne stemmer på. Her ville Kerry ha mye å gå på, ikke så mye i verdispørsmål som når det gjelder levestandard og de økonomiske utsiktene videre. Men intet er ”normalt” i amerikansk politikk lenger.

Ønsker Bin Laden Bush?

Det er her spekulasjonene melder seg om hvilke følger et nytt og alvorlig terrorangrep vil ha på presidentvalget. Enkelte har til og med spekulert i at Bin Laden ønsker å beholde George W. Bush, fordi han gir et enklere fiendebilde. Derfor kan det tenkes at Al Qaida vil forsøke å gjennomføre et storangrep de neste månedene.

Nå har både Det hvite hus og sjefen for innenlands sikkerhet (Homeland Security) ropt ulv så lenge at amerikanerne kunne forventes ikke å ta advarslene alvorlig nok. Enkelte demokrater, og ikke bare tidligere kandidat Howard Dean, insinuerer til og med at terrorvarslene er fabrikkert for å påvirke valgkampen.

Sporene fra Pakistan

Men advarslene denne gang synes å være bedre begrunnet enn tidligere. Opprullingen av en Al Qaida-celle i Pakistan viste at terroristene var kommet langt i forberedelsene til anslag mot viktige amerikanske finansinstitusjoner. Men uansett om advarslene slår til eller ikke, så bekrefter de fleste meningsmålinger at det store flertall av amerikanere har mer tiltro til den sittende president enn til utfordreren.

Uansett hva som skjer så gjør vi på denne side av Atlanteren klokt i ikke å la våre vurderinger styres av våre egne sympatier og antipatier. Det er ingen tvil om at dersom europeerne skulle velge USA`s president, ville Kerry score stort. Likeledes er det en tendens til at nordmenn i Norge foretrekker en demokratisk presidentkandidat til tross for at de fleste norsk-amerikanere stemmer republikansk.

Gjennom norske briller

USA sett gjennom norske briller kan gi seg helt absurde utslag. Da demokraten Michael Dukasis stilte mot Ronald Reagan, hadde jeg som USA-korrespondent min fulle hyre med å overbevise hjemmeredaksjonen om at han hadde små sjanser. I nesten alle norske redaksjoner var Dukasis favoritten. En ambisiøs yngre Arbeiderpartipolitiker kom Washington D. C. for å treffe USAs ”neste utenriksminister”, Madelaine Albrigth, som var Dukasis` kandidat til stillingen. Javisst, Albrigth ble amerikansk utenriksminister, men det var mange år senere, i Clintons andre periode.

Arbeidere stemmer konservativt

Mer intellektuelt orienterte nordmenn har dessuten vanskelig for å forstå hvorfor industriarbeidere og lavere lønnsmottakere generelt – det amerikanerne kaller ”blue collar” – ikke alle stemmer demokratisk. Mange grupper stemmer så å si mot sine egne interesser, for republikanske presidenter tilgodeser gjerne de rike.

Men dette er ikke merkeligere enn at mange fagorganiserte stemmer Fremskrittspartiet. I de valgkretser der det er mest industriarbeidere eller lavtlønnede må Arbeiderpartiet kjempe mot Fremskrittspartiet. Ullern og Røa, som er mitt nærmiljø, er mer sosialdemokratisk enn Groruddalen der Fremskrittspartier er den store utfordrer.

Da Dukasis stilte mot Reagan, gjentok det samme seg. Uansett hvor jeg kom i Amerika med mitt TV-team, sa lavere middelklasse-velgere at de ville stemme republikansk, mens de rike var demokrater. Det var nemlig de rike, ikke ”blue collar”, som hadde råd til å prioritere miljøvern og andre liberale merkesaker.