Hvem er John Kerry?

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Ingen tittel gikk så ofte igjen i amerikanske pressekommentarer før demokratenes partikonvent som "Hvem er John Kerry?" ("Who is John Kerry?"), og det ser ut til at spørsmålet fortsatt henger i luften etter presidentkandidatens store tale.

John Kerrys fremtreden gjorde ham ikke mer folkelig. Han får, som "National Journal" skrev, folk til å LYTTE, men ikke til å FØLE. Man skal være både døv og blind for å se noe virkelig Clinton-aktig i John Kerry. Kontrasten mellom ekspresidentens og presidentkandidatens taler kunne knapt ha vært større, selv om Kerry viste at han behersker antydningens kunst.

John Kerry stod frem som handlekraftig og bestemt under sin tale i Boston i natt. (Foto: AP/Scanpix)

Før John Kerrys tale sa over en tredjedel i meningsmålingene at de ikke hadde noen skikkelig idé om hvem han er. Svært mange amerikanere syntes ikke de hadde fått noe grep på mennesket John Kerry. Slik er det åpenbart fortsatt.

"Kerry med et menneskelig ansikt"?

Som vanlig vil den presidentkandidaten som er først ute og dermed får mest oppmerksomhet, gå opp på meningsmålingene. Men de fleste amerikanske kommentatorer – og det er de vi her skal lytte til, ikke europeiske forståsegpåere – er i tvil om hvor lenge det vil vare. De syntes ikke John Kerry fikk til det han ikke tidligere har klart i sine 30 år som politiker, å vise amerikanerne hvem han egentlig er. Eller for å spille på et kjent ordtak fra nyere europeisk historie – "Kerry med et menneskelig ansikt".

En mann fra overklassen

Det betyr at republikanerne fortsatt kan fremstille John Kerry som en "elitist", en mann fra overklassen, hvilket unektelig er sant. Han var sønn av en rik diplomat og fikk sin utdannelse ved prestisjeuniversiteter. George W. Bush kom også fra en rikmannsfamilie og fikk den beste utdannelse, men det hefter liksom ikke ved ham. John Kerry er mer bereist og snakker fransk flytende. Han ser ikke engang amerikansk ut, mener mange. Republikanerne sier han "ser ut som en franskmann". Dette virker primitivt på oss europeere, men det er slikt som slår an på den amerikanske grasrota.

Ikke utpreget morsom

John Kerrys tale var ikke utpreget morsom. Det var sparsomt med de vittigheter som gjorde John F. Kennedy og Bill Clinton så berømte. Hans kone har da også sagt at ektemannen ikke er noen ”funny Irishman”. Spøk er for alvorlig i amerikansk politikk til at man bare kan spøke det bort. Uansett hvilken anledning det er tale om, gjør det seg med et par gode historier og noen velformulerte setninger (one-liners) som Ronald Reagen var slik mester i. En presidentkandidat bør krydre sine taler med spøk, men han må ikke bli for spøkefull. Da bikker det over.

John Kerry med sin kone Teresa Heinz-Kerry under partikonventet. (Foto: Reuters/Scanpix)

For morsom til å bli president

I Washington D.C. ble jeg kjent med en person som kunne nettopp dette, kongressmannen Morris K. Udall. Han var presidentkandidat, men falt ut av løpet fordi han var "for morsom". Etter på skrev han bestselgeren "Too Funny to be President". Udall innså at han var for morsom til å bli valgt til president. Det betyr ikke at han var noen useriøs spøkefugl. Morris, eller ”Mo” som han likte å bli kalt, var høyt respektert i Kongressen. Det var få amerikanske politikere jeg lærte så mye av som ham.

Det John Kerry kunne lære av Udall er å løsne på mansjettene og opptre mer ledig og spøkefullt overfor sitt publikum. Dersom Kerry ikke blir valgt, skyldes det i hvert fall ikke at han var "too funny".

Komptetent og handlekraftig

Det John Kerry la vekt på i sin tale var å fremstille seg som den mest kompetente og handlekraftige til å møte de store utfordringer USA står overfor – i Irak og i kampen mot terrorisme på hjemmebane. Kerry vil bevilge enda mer penger til det militære, til tross for at forsvarsutgiftene under George W. Bush har nådd rekordhøyder. Han vil øke de stående styrker med 40.000 mann og fordoble spesialstyrkene med sikte på å bekjempe terrorisme.

John Kerry med sin visepresidentkandidat John Edwards. (Foto: AFP/Scanpix)

Som høyt dekorert Vietnam-veteran håper John Kerry å vinne mer tilslutning blant velgerne enn pappagutten George W. Bush som klarte å unngå aktiv tjeneste i Vietnam og i stedet hadde det hyggelig hjemme i Nasjonalgarden. Men dette har ikke gjort særlig inntrykk på velgerne hittil, og det er et åpent spørsmål om det vil gjøre det etter Boston-talen. Amerikanerne skal nå velge mellom to "hauker", og da velger de muligens den "hauken" de mener de kjenner best.

Bush scorer på "verdier"

Kerry ligger i meningsmålingene foran Bush i mange innenrikspolitiske spørsmål – fra økonomi til helsevesen. Men når det kommer til såkalte ”verdier”, ligger George Bush bedre an. Amerikanere flest er ennå ikke modne for homofile og lesbiske ekteskap. Det er stadig en sterk motstand mot fri abort, selv om amerikanske kvinner i økende grad vil bestemme over egen kropp og eget liv. I USA ser man det paradoks at lavere middelklasse og de som sosialt ligger enda lavere, heller stemmer på en konservativ republikaner enn en liberal demokrat, selv om republikaneren i Det hvite hus vil prioritere de rike, ikke de som virkelig trenger støtte. Millioner av amerikanere stemmer således mot sine egne objektive interesser, men slik er det bare.

Men det er viktig å understreke at det er over tre måneder til valgdagen, og det er en måned til republikanerne samles for å hylle George W. Bush i New York der minnet om Al Qaida-terroren er sterkere enn noe annet sted. Mye kan hende i løpet av disse månedene.

Selv om Kerry i sin tale i natt holdt en sivilisert tone overfor sin motstander, er det ingen som tror at dette blir en sivilisert valgkamp. Mange amerikanske valgkampveteraner tror denne blir den mest grisete og vulgære noen gang. Det kan skade den dannede John Kerry mer enn den folkelige George W. Bush.