Hvitvasking, ikke renvasking av Blair

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Som mange hadde fryktet, ble Butler-rapporten en hvitvasking av statsminister Tony Blair og hans medarbeidere. All skyld legges på etterretningstjenesten.

Men så var Lord Butler utnevnt av Blair, liksom tidligere Lord Hutton også var utpekt av Downing Street 10. Hutton-rapporten la all skyld på BBC, som hadde begått profesjonelle feil og måtte kvitte seg med tre toppsjefer. Men i ettertid synes det klart at Blairs nærmeste medarbeidere ikke var så uskyldige som den bestilte hvitvasking kunne gi inntrykk av.

Den gang ble BBC hengt ut som den store syndebukken. I dag er vurderingene av de omstendigheter som førte til en anerkjent vitenskapsmanns selvmord mer balanserte.

Hvitvasking, ikke renvasking

Noe tilsvarende vil skje med Butler-rapporten, som straks ble slått opp i engelske og norske medier som en fullstendig renvasking av Tony Blair. Men det er mer hvitvasking enn renvasking.

Rapporten slår fast at Tony Blair ”handlet i god tro”. Kommisjonen har ikke funnet grunn til å kritisere statsministeren for noe som helst. Han er helt uten ansvar for at Parlamentet og det britiske folk ble forledet til å tro at Saddam Hussein var i besittelse av masseødeleggelsesvåpen som var klar til bruk og endog kunne true Storbritannia.

Dette var Blairs hovedbegrunnelse for invasjonen, ved siden av at Saddam angivelig stod i kompaniskap med Osama bin Laden. Også den påstanden er for lengst avslørt som usann.

Ingen masseødeleggelsesvåpen

Når man ser og hører Blair i Underhuset, får man inntrykk av at selv om han nylig sa at han trodde masseødeleggelsesvåpnene aldri ville bli funnet, så mener han fortsatt at de eksisterte. Det er et drøyt stykke av en regjeringssjef som førte sitt land ut i en krig som man ennå ikke ser den endelige utgang på.

For i Butler-rapporten slås det fast at det ikke fantes noe grunnlag for å hevde at Saddam var i besittelse av disse våpen.

Ikke noe alternativ til Blair

Det er etter denne hvitvasking, men ikke renvasking, at Tony Blair sier at han ”tar ansvaret”, selv om han ikke er skyldig i noe som helst. Han er av Butler-kommisjonen erklært ansvarsløs, men rapporten inneholder altså intet som styrker Blairs troverdighet.

Når han likevel overlever som regjeringssjef er det fordi det ikke finnes noe alternativ til ham innen Labour. Eventuelle motkandidater ligger lavt i landskapet.

Opposisjonens problem

Den konservative opposisjon har heller ikke noe å stille opp med, fordi den stemte for invasjonen. I dag hevder opposisjonslederen Michael Howard at de gjorde det uten å bruke de feilaktige etterretninger om masseødeleggelsesvåpen som begrunnelse.

Det er i og for seg fair å si at man ønsket å fjerne Saddam fordi han var en despot som undertrykte sitt eget folk og gjorde naboene uttrygge, men da burde dette ha vært sagt eksplisitt. Men det er jo ikke opplagt at Vesten skal intervenere militært hver gang man finner en diktator man ikke liker.

I USA har de demokratiske kandidatene Kerry og Edwards det samme problem. De stemte begge for angrepet på Irak, men sier nå at det ikke var fordi de trodde Saddam hadde masseødeleggelsesvåpen eller samarbeidet med Bin Laden. Slikt styrker ikke velgernes tiltro til politikerne, verken i Storbritannia eller USA.

”Ingen løy”

”Ingen løy om Irak” er den fasit den britiske regjering forsøker å selge, ”Blair kan ikke klandres”. Blair hevder selv at ”ingen fant opp etterretninger” og ”ingen satte inn noe i dette dossier mot etterretningstjenestens råd”.

Selv Butlers hvitvasking gir ikke grunnlag for en så bastant konklusjon. Rapporten viser at etterretningstjenesten ikke på noen måte var overbevist om at Saddam hadde masseødeleggelsesvåpen.

Mange tvilte

Et eller annet sted var det noen som pyntet på teksten slik at de tvilsomme påstander skulle virke mer troverdige. Det er dette det dreier seg om. Det går på Tony Blairs troverdighet løs, selv om han altså fraskrives alt ansvar.

Når Blair nå hevder at det ”ikke var noen tvil” om at ”alle” virkelig trodde Saddam var i besittelse av masseødeleggelsesvåpen, så gir ikke engang Butler-rapporten grunnlag for en slik påstand.

Det var stor tvil i etterretningstjenesten, slik det var blant enkelte av Tony Blairs nære medarbeidere, blant annet tidligere utenriksminister Cook som trakk seg i protest.

Senatsrapporten mer kritisk

Når man leser Butler-rapporten, blir man slått av at den undskylder eller bortforklarer påstander som den amerikanske senatsrapporten tar klart avstand fra. Det gjelder f. eks. ryktet om at Saddam holdt på å kjøpe uran i Niger.

Senatsrapporten slår fast at dette var rent falskneri, mens Butler-rapporten sier at mistanken om Niger-forbindelsen ble ”støttet og rettferdiggjort” (”supported and justified”).

Riktig nok er det stor avstand over Atlanteren, men det er for påfallende at man i Washington er kommet til en helt annen konklusjon enn i London.

Blair og Bush

Det er blitt hevdet av mange kommentatorer at USAs troverdighet i verden er blitt undergravd av president George W. Bush på grunn av hans håndtering av Irak-konflikten. Jeg har selv skrevet det og står ved et slikt utsagn.

Men i dag er det like nødvendig å slå fast at Storbritannias prestisje og troverdighet er blitt sterkt undergravd, og det er i hvert fall i europeisk sammenheng en alvorlig sak.

Britisk etterretning har hatt ord på seg for å være mer pålitelig enn amerikansk, og britene har likt å betrakte seg selv og sine politikere som mer avanserte enn amerikanerne. Det holder ikke lenger.

(NRK)